(En Anbud365-kommentar) En av vårt samfunnssystems diamanter – åpenhet – er under press. Aktivitet fra fremmede stater og fare for terrorhandlinger er årsaken. Uønsket tilgang til leverandører og produkter som samfunnskritiske tjenester benytter, er det grunn til å hindre. Også via det offentliges anskaffelser. Nye forslag til økt åpenhet kan gjøre det lettere for de som vil oss vondt, verre for de som skal forsøke å forhindre slikt. Mer lukkede rom kan være en besnærende, men helt uakseptabel løsning. Unntak fra åpenhet for visse samfunnskritiske virksomheter? Tja, hva skal vi da med leverandørregistre? Her støter verdier sammen. Ikke noe nytt, men nå i stadig mer forstørret utgave.
Blant de 141 publiserte høringssvarene til Anskaffelsesutvalgets andre delutredning er også en ytring fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Under mange av årene etter annen verdenskrig ville den ha blitt betraktet under samme lys som alle de andre, som et utrykk for å få det slik virksomheten selv vil. Egeninteresse, naturligvis.
Sikkerhet og trygghet
Men tidene forandrer seg, og i dag – og nok i år fremover – har vi en tiltagende trusselpreget verden å oppholde oss i. Også her hjemme på dette verdens utkantberg. Da er PSTs meninger blant de man må legge mest vekt på. Vi regner med at regjeringen følger opp slik. Vi skynder oss med å legge til at også andre virksomheter og etater – de som steller med forsvar mot indre og ytre fiender, hører med blant de som bør tillegges mer vekt nå enn bare for noen år siden. Det handler om sikkerhet og trygghet.
Mye er allerede fremme i debatten, først og fremst beredskap, at offentlige virksomheter sørger for, når de anskaffer, å ha med krav om hvordan valgt leverandør skal forholde seg når krisen inntrer. Gjennom kommende beredskapslagring av korn vises med all ønskelig tydelighet at det offentlige har valgt å være forberedt på det verste. Det er som med forsikringer, vi betaler gjerne slike som et vern mot uheldige hendelser. Selv om de aller fleste ikke rammes, er slik trygghet god å ha.
Klima og åpenhet
I noen år nå har man i første rekke tenkt på klimaendringene og deres nåværende og kommende herjinger. For tiden minnes vi så å si daglig om at dette er virkelighet. Samtidig leser vi at Norge, i likhet med mange andre land, ligger langt bak fremdriftsplanen som skal føres oss til å nå klimamålene. Offentlige anskaffelser er i den sammenheng et viktig verktøy, og her gjøres det en god jobb – omstendigheter og rammevilkår tatt i betraktning. At gjeldende forskrift om 30%-vekting for mange – også for oss- ser ut som den reneste symbolpolitikk, skyldes at man ikke vet om bruken av dette tildelingskriteriet vil gi de ønskede resultater.
Få ting er så verdsatt i et samfunn som åpenhet. De lukkede rom harmonerer mer med statsdannelser bygget på andre plattformer enn vår demokratiske. Ikke minst gjelder det hva det offentlige bruker skattepengene (og andre penger) på. Det har med den demokratiske kontrollmulighet å gjøre, å se det offentliges forvaltning av samfunnsressurser i kortene. Anskaffelsesutvalget har i sine utredninger fulgt opp dette.
Det gjelder forslaget om at oppdragsgiver skal offentliggjøre at kontrakt er inngått også for nasjonale anskaffelser. I tillegg tar utvalget til orde for å offentliggjøre/tilgjengeliggjøre etterskuddsvis informasjon (årlige oversikter) over totale kjøp fra alle leverandører.
Alvorlig kriminalitet
Under normale tilstander ville Anbud365 nøyd seg med å klappe i hendene, å tiljuble og spørre om det er mulig å gå enda lengre. Det er stor verdi med innsyn, å sjekke at alt går riktig for seg – å se om det er spor etter f.eks. korrupsjon og andre skampletter. Bortsett fra anskaffelser som åpenbart er unntatt av hensyn til nasjonens sikkerhet eller andre, liknende hensyn, er det vanskelig å se holdbare argumenter mot åpenhet og dermed innsynsmuligheter.
PST har som oppgave å forebygge og etterforske alvorlig kriminalitet mot nasjonens sikkerhet. Som ledd i dette skal tjenesten identifisere og vurdere trusler knyttet til etterretning, sabotasje, spredning av masseødeleggelsesvåpen, terror og ekstremisme samt trusler mot myndighetspersoner. Vurderingene skal bidra i utformingen av politikk og støtte politiske beslutningsprosesser.
Uklart, sier PST
I sitt høringssvar mener PST at det er uklart hva som menes at skal inngå i en totaloversikt over kjøp fra alle leverandører, og hvordan informasjonen skal inngå:
Det foreligger et skadepotensial for utøvelsen av PST sine oppgaver dersom PST må dele informasjon om leverandører samt hva som er anskaffet, fremholder Politiets Sikkerhetstjeneste i sitt høringssvar. PST poengterer at en sammenstilling av leveranser fra flere leverandører vil kunne øke presisjonsnivået på informasjonen og si noe om sluttproduktet, som kan ha høyere gradering enn enkeltelementene. En oversikt over leverandørene som PST benytter, vil redusere ressursbruken til trusselaktørene som har til hensikt å ramme oss.
Grundig og åpen vurdering
Fremmede etterretningstjenester benytter et bredt spekter av metoder og virkemidler i Norge. Dette omfatter nettverksoperasjoner, rekruttering av kilder, digital sabotasje, fordekt anskaffelsesvirksomhet og overvåkning og trusler. Som sikkerhets- og etterretningstjeneste vil PST være utsatt for etterretningsoperasjoner fra fremmede stater og dette er således forhold også PST må ta høyde for ved vurderingen av hvilken informasjon som kan deles med offentligheten.
PST ber departementet om en grundig og åpen vurdering av forslagene før disse iverksettes i regelverk for offentlige anskaffelser. Det regner vi uten videre med blir fulgt opp.
En grunnpilar
Men det er flere virksomheter i samfunnet som driver med samfunnskritisk virksomhet og det er flere av disse som deler leverandører med andre, ikke fullt så samfunnskritiske oppdragsgivere. Alle som har et eller annet med infrastruktur er berørt av den utvikling samfunnet er i gang med. Det er ikke bare stater eller grupper i fremmede stater, det er enkeltpersoner eller grupper som disse er med, som vil angripe. Terrorfare og trusler hører med til hva samfunnet gjerne vil – og bør – verne seg mot. Mye politisk retorikk omkring i verden – også tidvis i Norge, hisser opp ulike aktører. Som da vil ta til motmæle på en lite hyggelig, men kanskje ytterst farefull måte.
Dette angår i høy grad de som ha ansvar for det offentliges anskaffelser. Åpenheten er blant de sentrale grunnpilarer i samfunnet som er under press. Det er svært utfordrende.
En fare, slik situasjonen er, er at noen drar så hård i nødbremsen at mye mer enn formålet ryker. Det er ikke bra. Tvert imot. Selv om registret av den typen ille utfordringer vi her tar for oss, er både bredt og skremmende, kaller håndteringen på en balansert tilnærming til hva som er løsningen.
Går det en grense?
Ulike oversikter over leverandører blir ikke fullstendig dersom det skal være en rekke leverandører som ikke skal inn. Spørsmålet er dermed hvilken verdi en slik oversikt har om det blir mange, mange unntak. Har den da noen verdi? Går det noen grense her? Og med leverandører av samfunnskritiske produkter – eller komponenter til slike, skal de bare være med i registeret for kontrakter de gjør med andre enn f.eks. PST? Eller skal de ikke være med? Det er jo kombinasjonen av kunnskaper PST peker på, som kan gjøre det lettere for de som vil samfunnet eller deler av det, vondt.
Grundig og åpen vurdering av forslagene fra Anskaffelsesutvalget er nok rettesnoren. Åpenhet er en av vårt samfunns diamanter. Den kan misbrukes. Det er i seg selv intet nytt, det er bare det at verden – også det norske samfunnet – for tiden har pådratt seg en verkebyll det hittil ikke er funnet noen medisin mot. Og da blir omfanget av alle utfordringer lett større og større. Samfunnet må i større og større grad tenke seg grundig om før noe settes ut i livet. Som PST ber om når det gjelder nytt anskaffelsesregelverk.
Bli den første til å kommentere på "Åpenhet under press"