(En Anbud365-kommentar) Bunngrensen på 100 000, ekskl mva, for når anskaffelsesreglene skal slå inn, bør heves. Den har 17 års jubileum i år, og 100 000 kroner i 2006 var mye mer penger enn 100 000 kroner nå. Å henvise til prisstigningen som begrunnelse er i dag et poeng de flest tar. Også, håper vi, Anskaffelsesutvalget, som er blitt oppfordret bl.a. Universitetet i Bergen (UiB) ved Seksjon for innkjøp til å se på saken. Hvor høyt grensen skal opp og om noen mekanismer skal innføres for å holde følge med videre prisstigning er viktige problemstillinger. EU har en modell for sine regelgrenser det kanskje kan være fornuftig å hente inspirasjon fra.
Anskaffelsesutvalget varsler på sin nettside (https://anskaffelsesutvalget.no/#9) at det er mulig å sende innspill til dem. En egen ordning er til og med etablert til formålet. Og man lover at alle innspillene skal publiseres. Åpenhet, m.a.o., og det scorer de poeng på. Flere har allerede meldt seg med synspunkter og lesing av disse er i mange tilfeller som å se gamle, kjære kjente igjen. Likeledes viser innspillene så langt at offentlige anskaffelser sett fra myndighetene side er mer enn Norgesmodell og miljøkrav, som man lett har kunnet få inntrykk av det siste halve året.
Øvre og nedre grense
Blant de kjente og kjære må selvsagt ulike terskelverdier nevnes. Hverken den øvre for nasjonale kunngjøringer eller den i bunnen, de 100 000 kronene er glemt. Den mer interessante debatten denne gangen er det sistnevnte som forhåpentligvis kan by på. Rett nok er det noen i leverandørmarkedet som fortsatt vil senke den nasjonale terskelverdien, og de har et poeng i sin begrunnelse: Slik det nå er går svært mange mindre anskaffelser under radaren uten særlig muligheter for å sjekke hva som foregår. Og er man virkelig konspiratorisk finns det dessverre eksempler (inspirasjonskilder?) på at offentlige oppdragsgivere ikke alltid handler i pakt med reglene. Ikke en gang med de grunnleggende prinsippene. Eller kravet om konkurranse.
På den annen side er mer eller mindre korrupte grep ikke forbeholdt oppdragsgivere i det offentlige som holder seg under den nasjonale terskelverdien. Og i leverandørmarkedet er det nok de som svelger å gå utenom regelverket bare de vinner en viktig kontrakt. Med dette mener vi å peke på at dette har noe med oss mennesker å gjøre, uaktet hvor vi er. Vi er noen skrøpelige vesener. Og det skal mye tilsyn for å kunne fjerne de mange konsekvensene av denne tilstanden i praktisk utfoldelse. Senker man den nasjonale terskelverdien endrer man ikke det som er grunnproblemet.
Universitetet i Bergen
Og de mange leverandører få ha oss unnskyldt, men denne gangen er det grensen i bunn, 100 000-grensen, som bør interessere mer enn en tradisjonell «terskelverdi»-debatt. Reglene for offentlige anskaffelser gjelder jo ikke under denne grensen, ekskl. mva. En fornuftig paragraf. Men det er utvilsomt et poeng at den har stått stille og urørlig siden 2006. Universitetet i Bergen (UiB) ved Seksjon for innkjøp har i sitt innspill til Anskaffelsesutvalget forbilledlig påpekt at siden grensen ble innført har det vært en prisstigning på 53,2% frem til april i år. Utgangspunktet er gjennomsnittlig prisnivå for 2006 og kilden er Statistisk Sentralbyrå.
Intensjonen med 100 000-grensen er m.a.o. betydelig svekket. Om dette skriver UiB: «Denne prisstigningen medfører at en rekke anskaffelser som tidligere var unntatt regelverket, nå er underlagt grunnleggende regler slik som dokumentasjons- og protokollplikt og innsyn. Prisstigningen fører til merarbeid ved at stadig flere anskaffelser omfattes av anskaffelsesregelverket. Vår oppfatning er at vi er bedre tjent med å bruke anskaffelsesressursene til større og mer komplekse anskaffelser hvor gevinsten ved faglige anskaffelsesvurderinger kan være betydelig, både hva gjelder kommersielle vilkår og bærekraft. Det kan videre være ressurskrevende å forklare en rekke enheter i vår organisasjon at forholdsvis små innkjøp kan medføre en god del arbeid med tilbudsinnhenting, evaluering, dokumentasjon og protokoll.»
Slik det engang var …
Dette er rette ord til rett tid. Og UiB skriver også om hvordan det var da ingen 100 000-grense ikke fantes: «Da loven tidligere også gjaldt for anskaffelser under 100 000,-, var det pedagogisk utfordrende å forklare hva det innebar å følge de grunnleggende prinsippene i loven. Tilsvarende var det vanskelig å sjekke etterlevelse, siden det ikke var krav til skriftlighet og dokumentasjon. Det finnes andre regler som ivaretar fornuftig ressursbruk, for eksempel i statens økonomireglement, og vi mener at det er mest hensiktsmessig å holde de mindre anskaffelsene utenfor regelverket.»
Siden 2006 er dette gradvis blitt gjeldende for flere og flere anskaffelser igjen i det 100 000 kroner ikke lenger er hva det engang var. I dagens prissituasjon blir man dessuten daglig minnet på hvordan prisgalopp og kroneverdi slår inn i privat og offentlig virksomhet.
Bør justeres
Beløpsgrensen bør justeres i tråd med den alminnelige prisstigningen i samfunnet, mener universitetets innkjøpsmiljø. Og de mener det strengt og sterkt, ettersom de ber Anskaffelsesutvalget begrunne det om grensen blir liggende fast etter at de er ferdig. Det skulle ikke forundre oss om ikke en slik setning er noe i nærheten av et pålegg fra en viktig innspiller som egentlig ikke har noe med å gi pålegg.
Man skal jo ikke langt, som EØS-land, for å finne en modell for prisjustering. Vårt anskaffelsesregelverks moder, EU, justerer sine terskelverdier annet hvert år, nettopp fordi man har erfart at prisene stiger av den ene eller annen grunn, eller av flere. Da må vi tro at Norge kan gjøre det samme, prisjustere den nederste grensen for når våre anskaffelsesregler skal slå inn.
Respekt for reglene
En slik prisjustering har noe med respekten for regelverket og for intensjonen med det. Når et prisnivå for 17 år siden fortsatt skal være et regelskille, vil noen og enhver tenke: Hva er det man egentlig vil med disse reglene? Er det en måte i stillhet å inkorporerer flere og flere småanskaffelser? Og hvor er logikken i å løfte den nasjonale terskelverdien av gode grunner på den ene siden og så la grensen i den andre enden bli urørt år etter år?
I praksis tror vi imidlertid ikke dette betyr så all verden. Vi gjetter at det er mange anskaffelser i strøket 100 000 og oppover som ikke gjennomføres etter regelverkets bokstav, selv om «bokstav» og «bokstav» i denne delen av regelverket … Imidlertid vil behovet for respekt for regelverket avhenge av at det ikke fremstår som utpreget musealt. Det er i sum enorme summer i omløp, og da må spillereglene følge det som er intensjonene fra lovgiver.
Ny grense og mekanisme
Anbud365 regner med at Anskaffelsesutvalget raskt kvitterer ut en endring. De store utfordringene bør ligge andre steder i arbeidet. Og i utvalget er det denne gangen også fremragende økonomisk kompetanse, blant disse nyslått professor ved Norges handelshøyskole, Malin Arve. Noen grafer vil kunne fortelle historie og konsekvens, slik at beslutningen er grei.
I hvert fall at noe må gjøres. Utvalget må jo også se hvor høyt man skal løfte grensen. 153 000 er dagens verdi, omtrentlig, skal man lene seg til innspillet fra UiB. Å sette opp grensen til et nytt tall er bare en del av jobben. Man må også finne en mekanisme som sikrer at prisstigningen følges videre fremover. EUs modell er nærliggende, formulert i regelverket slik at Nærings- og fiskeridepartementet kan gjøre de nødvendige endingene uten å måtte endre lover og regler.
Et jafs?
Så kan man selvsagt ta et jafs og si at grensen skal settes til 200 000. Det vil holde en stund, vil vi tro, til prisgaloppen også passerer denne verdien. En slikt rask (og omtrentlig?) økning gjør at man da imidlertid er faretruende nær de som mener at jo flere anskaffelser uten regelverk man åpner for, jo mindre offentlighet, jo mer kameraderi, hoffleverandører og annen styggedom. Men denne faren er jo, ifølge mange av de som målbærer slike synspunkter, tilfelle hele veien opp til den nasjonale kunngjøringsgrensen – tross regler.
Og, skulle en ny grense bli 200 000 er de verd å minnes at samme beløp var den nasjonale kunngjøringsgrensen helt i starten av vår praktisering av EUs anskaffelsesregler. Men den gang var nok 200 000 mye mer penger enn nå.
Bli den første til å kommentere på "Bør få et løft etter 17 års tjeneste"