Bruk av konkurranse hyllet i idretten, omstridt i offentlige anskaffelser

(En Anbud365-kommentar) Konkurranse for å bli bedre er hyllet innen idretten, men omstridt i offentlige anskaffelser. Hvorfor det? Noe er ideologisk, noe skyldes at noen konkurrenter i kampens hete har foretatt disposisjoner som skader omdømmet til bruk av konkurranse. I stor grad koker imidlertid svaret på spørsmålet ned til om kontraktsoppfølgingen er god nok. Her kan nok fortsatt mye ble vesentlig bedre og dermed vise nytten av konkurranseutsetting – innenfor «harde» som «myke» sektorer.

I uken som snart er forbi, ble det britiske Go Ahead tildelt kontrakt på Sørlandsbanen m/forgreningene Jærbanen og Arendalsbanen. Det skapte sterke negative reaksjoner. Den valgte leverandøren skulle være så og så ille, ifølge erfaringer som ble gravet frem, og NSB tapte. Lavere pris og bedre kvalitet på like vilkår var begrunnelsen for å få kontrakten.

For en tid tilbake kom en Vista-rapport som dokumenterte at bruk av anbud gir mer positive effekter i rutebuss-bransjen enn egenregi. Noen kommuner er begynt å rekommunalisere drift av sykehjem. I Anbud365s spalter kunne vi for noen dager siden lese at en rapport fra 2013 viste at oppnådde anbudspriser for dagkirurgiske operasjoner hos private tilbydere i gjennomsnitt for landet var 65% av enhetsprisen i innsatsstyrt finansiering i 2010 og 2011. Det var imidlertid mange årsaker til dette, ikke minst en rekke forskjellige vilkår.

Kryssende interesser

Mange kryssende interesser gjør konkurranseutsetting omstridt, mest innenfor de myke sektorene. En lang rekke kommuner driver likevel konkurranseutsetting under de opphvirvlede støyskyene på rikspolitisk nivå. Noen store kommuner, der den politiske ledelse ligger nær den rikspolitiske sfære, har satt bremsene på.

Konkurranseutsetting er ikke privatisering, selv om noen i debatten ser seg tjent med å blande de to begrepene. Dersom noe privatiseres, overlates ansvar og drift til en privat aktør – da har ikke det offentlige annen styring enn gjeldende lov og rett. Konkurranseutsetting er noe annet. Da prøver man om en kommunal tjeneste holder pris- og kvalitetsmessig mål i konkurranse med private på samme arena. Noen ganger får egenregien være med i konkurransen, andre ganger ligger en tilnærmet «beste praksis» til grunn.

Nyttig for egenregien

Uansett om egenregien er med eller ikke i konkurransen/ vinner eller taper, betyr konkurranseutsettingen mulighet for en betydelig innhenting av erfaringer som kan være til nytte for egenregien.

I tillegg til innhenting av erfaring med tilhørende læring tilsier kommuneøkonomien ofte at man sier takk til like bra eller høyere kvalitet til lavere pris enn man selv greier å produsere tjenesten for. For et privat næringsliv betyr muligheten til å få konkurrere om offentlige oppdrag mye. Det offentlige er en omfattende kunde i Norge og en god og trygg betaler.

Kamp mot useriøse

Bruk av konkurranse i tjenesteproduksjon er dessuten et verktøy som er egnet i kampen mot useriøse aktører, og som er like egnet til å stimulere til innovative løsninger. Driver man hele tiden i egenregi og ikke tester tjenesteproduksjonen i det aktuelle markedet, blir det vanskelig å bidra til å skjerpe og forbedre næringslivet når det gjelder å leve opp til relevante samfunnshensyn. Innovasjon kan man saktens drive ganske godt uten konkurranseutsetting, men det tjener ikke næringsutviklingen spesielt godt.

Når det er så mange positive sider ved å bruke konkurranseutsetting, hvorfor er det da så omstridt på visse nivåer? Tre forhold. Det ene, det ideologiske, skal vi la ligge. Det andre, noen private aktørers prestasjoner i offentlig tjeneste gjør at de bidrar til å grave en grav for hele ideen om bruk av private. Det er gjerne i helse- og omsorgssektoren. Det er flertall på Stortinget for å satse mest på ideelle her, men også på private, kommersielle på skjerpede vilkår.

Akilleshælen

Akilleshælen fremfor noen når det gjelder konkurranseutsettingen, er selvsagt kontraktsoppfølgingen. Vårt inntrykk er at det er bedring på dette flere steder, men uten at vi kan friskmelde. Noe av kontraktsoppfølgingen har sine naturlige, ressursmessige utfordringer, vesentlig knyttet til oppfølgingen av §5-krav. Men også her er det hjelp og veiledning å få.

Vi er nok redd for at det fremdeles ofte er slik at når kontrakt er signert og kontraktsperioden i gang, så er den aktuelle driften stort sett overlatt til den valgte leverandøren. Hvis oppfølgingen ikke er tilstedeværende i særlig grad eller rett og slett ikke er god nok, må leverandøren løse utfordringer og oppgaver slik han/hun synes det er faglig best. Så kommer mediene og skriker ulv, ulv, og politikere og ledere våkner og skal granske leverandøren som prøvde seg med en løsning som ikke holdt mål. Og bruk av konkurranse kommer i miskreditt.

La oss raskt legge til at det er brodne kar i alle land. Det er nok i næringslivet som i det offentlige noen som kutter svinger, og får som fortjent i mediene og i det politiske miljøet. Men det er de få. Likevel, vi skulle helst vært de foruten. Da hadde bruk av konkurranse for å bli bedre vært lettere å forsvare.