(En Anbud365-kommentar) Kravet til habilitet i håndteringen av det offentliges anskaffelser er og må være absolutt. I mange tilfeller er det også en hårfin balansegang i mindre lokalsamfunn der det er et økende ønske fra kommunene om å kjøpe lokalt. Anbud365 mener at en «hablitetsdoktor» ville konkludert med at helsetilstanden på området er god. Gode systemer for åpenhet bidrar, men helt trygge kan vel ingen være før dette med habilitet inngår som en del av hva ryggmargen til den enkelte involverte består av. Når nå sentrale politikere står i en habilitetsstorm, er det en god timing for å sjekke status i de tallrike offentlige innkjøpsmiljøene – og på beslutningsnivåene over, Før pressen gjør det.
Det er vanskelig i disse dager å komme utenom ordet «habilitet». På riksplan er en rekke topp-politikeres handlinger i så måte tema for behandling i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite. Det er reglene for habilitet det gjelder, samt de enkeltes håndtering av disse. De kan ha kommet i skade for å delta i en saksbehandling der noe eller mye taler for at de var partiske. Det hefter m.a.o. noe ved beslutningene. Slikt er selvsagt ikke bra.
Alarmen går
Tildeling av kontrakter er i habilitetssammenheng svært følsomt. Kanskje ikke så perspektivrikt som når en rikspolitiker trår feil, men derimot mye nærmere dem det gjelder: Oppdragsgiveren, leverandørene, skatteborgerne. Blir ikke kontrakter tildelt rettferdig og uten sidehensyn, går alarmen. Ikke minst de mange som har med offentlige innkjøp, er seg dette meget bevisst. Og lokal- og regionalpressen vokter.
På Lovdata finnes en artikkel som gjør rede for habilitetsreglene: «I rettslig forstand vil «inhabilitet», eller «ugildhet» som betyr det samme, innebære at det foreligger omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til en persons upartiskhet. Hvis slike forhold foreligger, forutsetter reglene om habilitet at vedkommende ikke skal delta i behandlingen og i avgjørelsen av den konkrete saken.
Det er flere hensyn som taler for at den som har egeninteresse i utfallet av en sak, eller som har et nært slektskap eller vennskap til noen av partene, ikke bør behandle eller avgjøre vedkommende sak. For det første kan det være fare for at vedkommende vil opptre partisk. For det andre er det viktig at folk har tillit til at statsansatte, for eksempel en saksbehandler i et direktorat, opptrer upartisk. Og for det tredje tjener habilitetsreglene til å beskytte statsansatte mot utilbørlig press utenfra.
Reglene om habilitet har sammenheng med prinsippet om at det ikke må tas utenforliggende hensyn. Habilitetskravet gjelder ikke bare den statsansatte som skal treffe avgjørelse i en sak, men også for den eller de som skal utrede eller forberede saken.»
Ikke forringe tillit
Her omtales statsansatte, men det er ikke noen særskilt grunn til å legge noe annet i det for andre som er i det offentliges tjeneste. Nøkkelordet er tillit, mer presist å sikre at tilliten til en persons upartiskhet ikke svekkes. Eller, på vårt område, sikre at allmennhetens tillit til de som står for innkjøp og kontakter i det offentlige, ikke forringes. At det ikke hefter noe ved deres yrkesutøvelse.
Det er vårt inntrykk at det står godt til, at status er at folk skikker seg vel. Rett hører vi fra tid til annen påstander om inhabilitet – la oss ta korrupsjon med i samme setning. Når vi hører «hoffleverandør», klinger det i våre ører som om inhabilitet eller korrupsjonsaktige tilstander er i nærheten. Heldigvis ikke ofte. Og vi vil hevde – sjeldnere og sjeldnere. Ikke så vanskelig å holde rede på egentlig, fordi vi er trygge på at medie-Norge vet sin besøkelsestid og dersom noen hevder noe i denne retning, kommer overskriftene.
Balansekunst?
Men marginene er små i vårt lille, spredt befolkede land. Det er slektsskapsbånd, eierinteresser o.l. over en lav sko. Kanskje i særskilt grad på kommunenivå, mer spesielt hos de mindre kommunene. Der slår også gjennom at kompetansen og ressursene til å sikre og følge opp tidvis ikke er tilstrekkelig. Da er det lett å trå feil. Og vi snakker ikke bare om de som står for anbudsprosessene eller skal følge opp kontaktene, men ikke minst ledersjiktene og de folkevalgte.
Det er klart det skal gis en solid begrunnelse når ordførerens eget selskap i konkurranse med flere, blir tildelt kontrakt. Både prosess og evaluering må da stå fjellstøtt for ikke å bli tema for bygdesnakket. Er man selv klar over at det er gjort en 100%-jobb er kanskje ikke det så ille i seg selv. Men så er spørsmålet hva som er skjedd oppover i systemene, og om ordføreren og andre hel-/eller deleiere som er med i kommunalt styre og stell meldte seg inhabile da de godkjente avtalen. Her er det rikelig mulighet for den eller de som tapte i konkurranse til å fyre oppunder.
Også slektskap
Eksempelet i avsnittet over er selvsagt fri fantasi, men det tjener en hensikt. Å fortelle at det ikke er lett å ansette og velge personer som i enhver anskaffelse er hevet over hver minste mulige inhabilitet. Og forbud mot å eie andeler i selskap i kommunen vil være feil, det må være lov i det minste gjøre noe praktisk for å bidra til sysselsetting og skatteinntekter.
Slektskap kommer man selvsagt ikke unna, i mange tilfeller nære slike. Ektefellen til kommunedirektøren eller innkjøpssjefen driver bokhandel og vinner anbud for levering av skolebøker. På nytt et tenkt eksempel. Men illustrerende. Det gjelder å være på vakt om mistanker skal unngås og omdømme opprettholdes.
Glipp og åpenhet
Her kan man selvsagt øse på med regler, i det minst gjøre eksisterende regler enda mer klare. Likevel, det er enkeltpersoners aktsomhet det gjelder. Uansett hvor krystallklare reglene er, kommer man ikke utenom dette. Glipp kan skje, uforskyldte kan man kanskje forstå i lys av at vi alle er noen feilbarlige vesener. Det er bare det at uansett hvor uforskyldt det hele er, skal de mye til for å føre troverdig dokumentasjon for det. Mange vil like å si at man ikke tror på bortforklaringer og dermed bidra til svekket tillit.
Åpenhet satt i system er den beste av de «medisiner» som her er tilgjengelig. Ved å slippe lyset inn i alle prosesser, i alle dokumenter så langt råd er. I seg selv innbyr dette til tillit, folk vil ha som utgangspunkt at i deres kommuneadministrasjon og politiske liv råder vilje til å vise frem at det som skjer. Mange offentlige oppdragsgivere er kommet langt i så måte, registrerer vi. Det er et sunnhetstrekk.
I ryggmargen
I en artikkel forleden dag rapporterte vi fra en liten Helgelands-kommune. Der satt konstituert kommunaldirektør både i vinner-selskapets styre og hadde samtidig 25% av aksjene. Dette engasjementet ble virkelighet før han ble konstituert kommunedirektør – han skulle hjelpe en venn var bakgrunnen. Da han oppdaget at bedriften «hans» hadde deltatt i og vunnet nevnte konkurranse, meldte han seg for ordføreren. Der signaliserte han at han mente at han nok var inhabil – og ordføreren tok affære.
Et eksempel til etterfølgelse. Dette med habilitet var blitt en del av det som foregår i ryggmargen. Og har man vondt i ryggen, da reagerer man. Dit bør alle som har en eller annen befatning med offentlige anskaffelser etter hvert komme. Kanskje er de aller, aller fleste der allerede, men det kommer stadig nye og det er ikke for ingenting at Forsvaret har klippefast tro på repetisjonsøvelser.
Bli den første til å kommentere på "Det absolutte krav til habilitet i innkjøp"