(En Anbud365-kommentar) Bruk av standarder er, om ikke på «alles lepper», så i alle fall løftet frem ved flere viktige anledninger i det siste. Som hjelp i anskaffelser som bidrag til det grønne skiftet, og samtidig til å få gründere og oppstartsbedrifter inn på markedet. Vi skulle tro at dette skulle spore til best mulig utnyttelse av tilgjengelig standardisering- og anskaffelseskompetanse når det gjelder å utvikle og fremme bruk av standarder. Men det er vanskelig å se at Standard Norge og Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ), som er vårt anliggende her, tråkker ned dørene hos hverandre. Her er en jobb å gjøre, næringsminister Cecilie Myrseth, «parallellgang» er unødvendig.
Regjeringen ønsker jo å legge til rette for gründere og oppstartselskaper. Det er bra og viktig. Også for de mange offentlige virksomhetene er mye av hva denne næringslivs-gruppen tilbyr, av betydning å anskaffe – i det minste å sørge for at disse bedriftene får delta i konkurransene. Selv om etablert næringsliv ikke alltid er begeistret for nye konkurrenter, hvis man ser bort fra den offisielle delen av møtene de er på. Det handler om å benytte den kompetansen mange nyetablerere har med seg bl.a. fra sine utdannelser. Nye løsninger utfordrer de gamle og slikt skaper sunn konkurranse og utvikling.
Bør få økt utbredelse
Imidlertid kan det tære på den velkjente risikovegringen å slippe helt nystartede bedrifter inn i varmen. Mange av dem har jo ikke en gang blitt lønnsomme, enn si har bak seg en serie leveranser med tilhørende referanser. Og om de nye har kunnskap om sitt fag, de fleste er kanskje ikke så godt kjent med anskaffelsesregelverkets mange krav. Og da blir det hele ganske vanskelig. Forståelig nok, slik virkeligheten en gang er.
Det er her regjeringen med sin stortingsmelding om gründere og oppstartsbedrifter virkelig er inne på noe. De slår et slag for bruk av standarder, oppsummert slik: Bruk av henvisning til relevante standarder ved anskaffelser i offentlig sektor bør få økt utbredelse, og regjeringen vil legge til rette for at det skal skje.
Det grønne skiftet
Også på et annet nokså sentralt tema trengs standarder, og det er knyttet til det offentliges innsats for det grønne skiftet gjennom bruk av sine anskaffelser. Det trenges tilgjengelig kompetanse for å stille krav og sette kriterier som sikrer at anskaffelsen virkelig gir resultater som peker i ønsket retning. Den er dels ikke der – jevnt over, og den er dels stadig under utvikling.
Anskaffelsesutvalgets delutredning nr. 2 peker på at det er resultatene som teller når det er snakk om klima- og miljøkrav. I dagens regelverk er det jo slik at påstander om samme er vanskelig å tro på. Hvor er det hentet fra at minimum 30% vekting av klima- og miljøkrav bringer oss i fremover i det grønne skiftet? At dette kriteriet er enklere å håndtere i en anskaffelses-hverdag enn Anskaffelsesutvalgets ambisjon, ja, det skal ideens opphav ha.
Standardiserte minimumskrav
Hallvard Haukeland Fredriksen og hans kollegaer i Anskaffelsesutvalget har sett at utfordringen ved deres utgangspunkt mht til anskaffelser og det grønne skiftet, er ambisiøst, og kanskje ikke uten videre tilpasset kompetanse-virkeligheten der ute. Derfor er begrepet «standardiserte minimumskrav» bragt inn i utredningen. Slike skal bidra til å sikre at alle marsjerer mot samme mål – uavhengig av kompetansenivå, der det trengs et «grønt løft» i markedene. Der det er mer modne markeder, kan det selvsagt være rimelig å heve listen utover minimumskravene.
Som vi ser møtes to betydningsfulle trekk her: Å bidra til å nå klimamålene, og til å gi gründere og oppstartsbedrifter en vei inn i markedene. I begge tilfeller mener regjeringen at det offentliges anskaffelser skal være et verktøy. Og det slås til lyd for bruk av standarder. Det anbefales økt bruk og det skal legges til rette.
Hva betyr «å legge til rette»?
Vi er spente på hva det betyr å legge til rette for økt bruk av henvisning til relevante standarder ved offentlige anskaffelser. Det er viktig at offentlig sektor er kjent med relevante standarder og anvender disse i anskaffelsesutlysninger, skriver regjeringen. Statens standardavtaler og NS-serien er kjent stoff i mange oppdragskunngjøringer. Og Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) i samarbeid med Miljødirektoratet er aktive i forbindelse med å utvikle standarder knyttet til bl.a. klima og miljø.
Samtidig søkte vi på «offentlige anskaffelser» på Standard Norges nettside og fikk 494 treff. Temaene spenner fra integritet og ansvarlighet, miljøkrav, samfunnsansvar, drifts- og vedlikeholdstjenester til bevaring av kulturminner – for å nevne noe. Noen av treffene er kanskje mindre vesentlige, men likevel: Her finnes et bredt utvalg standarder utviklet av hva som er Norges fremste eksperter på standardisering sammen med et utvalg av brukere fra anskaffelsespraksis. Disse standardene ser man sjeldnere i kunngjøringene.
Standard Norge og DFØ
Standard Norge finansierer virksomheten gjennom royalty fra salg av standarder, statstilskudd fra Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) og prosjektinntekter fra offentlige og private virksomheter. Standard Norge er notifisert som nasjonal standardiseringsorganisasjon av NFD i henhold til forordning om standardisering.
På anskaffelser.no, der DFØs arbeid med offentlige anskaffelser er omtalt, må man nok lete grundig for å finne bruk av Standard Norges kompetanse. Andre steder på nettstedet finnes bl.a. anbefalinger til bruk av kontraktene fra Standard Norge slik de er utgitt med unntak av noen mindre endringer og tillegg i bygge- og anleggskontrakter, en prisliste over noen av Standard Norges tilbud innenfor bygg og anlegg, og info om byggblanketter.
Lite med hverandre å gjøre?
DFØ helfinansieres over Finansdepartements budsjetter, mens Standard Norge får statstilskuddene sine fra NFD – utover det må de ta penger for hva det lager, samt altså leve på private almisser. Standard Norge er dessuten stedlig representant for internasjonale standardiseringsorganisasjoner, slik at bruk av deres standarder også er gangbare internasjonalt. DFØs standarder er ikke like gangbare utenfor landets grenser.
Vi kan m.a.o. konstatere at her er det to fagorganer, begge hel- eller delvis statsfinansiert, som tilsynelatende har heller lite med hverandre å gjøre. Den ene består av standardiseringseksperter, den andre av praksisrettede anskaffelseseksperter. I begge tilfelle landet fremste på sine områder. Den ene med internasjonal ryggdekning, den andre med nasjonal.
Hvorfor slik organisering?
EUs anskaffelsesregelverk gjelder over nærmere angitte terskelverdier, her teller EUs egne standarder – ofte utviklet i samarbeid med de internasjonale standardiseringsorganene som Standard Norge representerer og innretter sine produkter etter her hjemme. Under de nevnte terskelverdiene råder de nasjonale reglene. Om Anskaffelsesutvalget får sin vilje, blir disse reglene i fremtiden mer basert på vanlige forvaltningsmessige prinsipper enn tilpasset EU-direktiver.
Dette er bildet som standardiseringsønsker – og behov må sees i. Og som gir utenforstående grunnlag for å stille spørsmål om hvorfor standardisering og offentlige anskaffelser er organisert slik. Rimelig oppegående mennesker ville vel kanskje tro at situasjonen krevet tett samarbeid mellom kompetanseområdene, og i ytterliggere grad når regjeringen ber om økt bruk av standarder. Noe regjeringen selv ønsker å legge til rette for. Bare den beste kompetansen må etterstrebes.
En jobb å gjøre
Det har seg slik at Nærings- og fiskeridepartementet yter tilskudd til Standard Norge og de er faglig departement for Anskaffelsesdivisjonen i DFØ. Med andre ord ligger ansvaret for best mulig utnyttelse av ressursene på området «standardisering og anskaffelser» hos dette departementet. Også at samarbeidet mellom Standard Norge og DFØ i praksis er vesentlig mindre enn man kunne tenke seg når bruk av standarder er ønskelig i stadig større grad. Det gjelder det grønne skiftet, det gjelder tilveksten i næringslivet og det gjelder det offentliges anskaffelser verd nærmere 800 mrd årlig. Gode nok grunner til å se nærmere på ressursutnyttelsen her? Utvilsomt. Så, statsråd Myrseth, en jobb å gjøre her.
Bli den første til å kommentere på "En jobb å gjøre for statsråden"