(En Anbud365-kommentar) I denne uken kom det en brannfakkel i form av en antologi bestående av bidrag fra akademia og velrennomert juridisk miljø. I bokens oppsummering lanseres budskapet: «Over tid er det forsket for lite på utfordringer knyttet til offentlige anskaffelser i Norge. Utviklingen av faget og anskaffelsespraksis krever mer forskning». Så sant, så sant, burde ikke en yrkesgruppe som sammen hvert år forvalter et halvt statsbudsjett stått sentralt i den akademiske verden? Hvorfor er det ikke slik? Vi må få svar og initiativ. Dette går ikke lenger.
I går ble antologien «Å kjøpe for Norge» lansert. Anbud365 har omtalt den to ganger i denne uken, se: Lanserer bok med innsikt i ny forskning om offentlige anskaffelser og Antologi med brannfakkel: Mangler reell vilje til utvikling av offentlige anskaffelser? Boken er et samarbeidsprosjekt mellom Nord universitet og Høyskolen Kristiania. Redaktører er førsteamanuensis Jan Ole Similä ved Nord Universitet, Handelshøgskolen og høyskolelektor Marius Langseth, Høyskolen Kristiania.
Det er et verdifullt bidrag til utviklingen av kvalitet og nivå på offentlige anskaffelser. Spesielt understrekningen av at faget trengs vesentlig større innslag av akademia. Vi vet faktisk usedvanlig lite om mange sider ved så vel praksis som teori når det gjelder forvaltning av nær 600 milliarder kroner årlig – ikke langt unna et halvt statsbudsjett. Slik kan det ikke fortsette. Med all respekt.
«Vei i vellinga» og tankekors
Denne boken alene greier sikkert ikke å skape «vei i vellinga». Det skal mer til enn som så å endre offentlig sektor. På den annen side trengs åpenbart hjelp fra alle gode krefter. Toppledere i mange offentlige virksomheter land og strand rundt har i praksis fortsatt ikke tatt inn over seg hva innkjøpernes rolle i dag er. Og politiske myndigheter? Fra tid til annen kommer ord som skaper forventninger, men en spørrerunde Anbud365 gjennomførte til det politiske partiene nylig, avdekket at interessen for oppfølgingen av deres krav ikke var egnet til å imponere.
I boken undrer redaktørene seg over det de kaller et tankekors: At to stortingsmeldinger om offentlige anskaffelser, med ti års mellomrom, peker på de samme utfordringene: manglende lederforankring samt organisatoriske og kompetansemessige utfordringer. Umiddelbart kan det tenkes at det er et tankekors. Men for de av oss som har fulgt utviklingen innen offentlige anskaffelser over mange, mange år kan det også være snakk om de samme utfordringene på ulike, fortrinnsvis høyere og høyere, nivå. Jakt på kompetanse bør gå igjen i alle kommende stortingsmeldinger også, likeså å tilpasse organiseringen til de rådende krav.
Sidehensyn?
At man i boken får inntrykk av at samfunnshensyn er sidehensyn kan selvsagt være uttrykk for en beskrivelse av hva som ligger utenfor hovedformålet for offentlige anskaffelser. Faren er imidlertid at det kan oppfattes som om samfunnshensyn er på sidelinjen. Det er de jo ikke lenger. Politiske myndigheter over hele den vestlige verden, ikke minst her hjemme, har bestemt at offentlig innkjøpsmakt skal bidra til å rette opp mye som ikke er bra her i verden. Det kan man like eller ikke, men samfunnshensyn er nå nærmest et parallellhensyn i offentlige anskaffelser.
Slike innvendinger må ikke ta oppmerksomheten bort fra antologiens kjernebudskap. Det listes opp hele 17 utfordringer for arbeidsområdet. Mange av disse er kjente og «kjære»: Best mulig organisering, kontraktsoppfølging som forsømt område, behov for datastøtte osv.
Krever mer forskning
Men det er behov for forskning som står i sentrum. Sentrale utfordringer listes opp:
- Over tid er det forsket for lite på utfordringer knyttet til offentlige anskaffelser i Norge.
- Utviklingen av faget og anskaffelsespraksis krever mer forskning.
- Det må komme på plass insentiver som skaper økt motivasjon for universitets- og høgskolesektoren til å bedrive forskning rette mot ulike sider av offentlige anskaffelser.
- Forskningsmessig er det av interesse å generere innsikt i hva som har vært begrunnelsen for de organisatoriske løsninger som er valgt rundt om i norsk offentlig sektor.
- Det er behov for mer forskning rettet mot offentlig sektors oppfølging av anskaffelseskontrakter.
- Utdanningskapasiteten rettet mot anskaffelsesområdet må økes, både på bachelor- og masternivå, men også på etter- og videreutdanningsområdet.
- Kunnskaps- og erfaringsutvikling er vesentlig for offentlig sektor dersom målet om økt innslag av innovative anskaffelser skal realiseres.
Så er spørsmålet hvilken myndighet som tar grep. Stortinget, næringsministeren, høyere utdanningsministeren? Det er allerede en rekke enkeltilbud på universiteter og høyskoler – og Anskaffelsesakademiet gir tilbud i samarbeid med flere institusjoner på akademisk nivå. Men den store, brede satsingen er ikke der.
Vi nekter å tro at holdningen hos besluttende myndigheter kan oppsummeres slik: Trenger man akademisk påfyll for å forvalte 500 – 600 milliarder skattekroner i året? Slik er det jo ikke, men sannelig er det vanskelig å torpedere et slikt spørsmål med beskrivelser fra virkeligheten.
Bli den første til å kommentere på "En særdeles velkommen brannfakkel – om forskning"