(En Anbud365-kommentar) Norske offentlige innkjøpsmiljøer skal bidra til at oppdragsgivere stiller krav til leverandørkjeden, tar sosialt ansvar, motarbeider arbeidslivskriminalitet og er bevisste på anskaffelsenes innvirkning på klima og miljø. Sunn og rettferdig konkurranse knyttet til offentlige anskaffelser forutsetter at interessekonflikter, partiskhet, korrupsjon, bedrageri og bindinger til karteller i anskaffelsesprosesser bekjempes. Ja, dette er vel og bra, men krever kompetanse og ressurser. Her er det lys i tunnelen: En ny standard med veiledning i å håndtere de nevnte utfordringene har sett dagens lys. God timing og spesielt velkommen!
Standard og standardisering er for øvrig blant språkets mer interessante ingredienser. En person eller en praksis av høy standard avtvinger respekt. Så finnes sikkert det motsatte. Man kan gi utrykk for at noe er standard, f.eks. restaurantens kvalitet eller bussens kroniske forsinkelse. Standardisering vekker hos mange en følelse av å stenge for kreativitet, individualitet, innovasjon og annet av verdi. Derfor kommer gjerne et skuldertrekk og trist mine når noe skal standardisering. Men om en person eller praksis hever sin standard kan man vel kanskje snakke om en form for standardisering. Ennskjønt …
Innenfor offentlige anskaffelser representerer både standardisering og standard begreper av betydelig positiv verdi. Det kan mange innkjøpermiljøer bekrefte, ikke minst når det gjelder å hente ut gevinster av digitaliseringen. Uten standardisering er dette vanskelig. Den store anskaffelsesundersøkelsen til DFØ (Direktoratet for forvaltning og økonomistyring) viser at omfanget av digitalisering er økende, om enn ikke i alle ledd i en anskaffelse- og kontraktsprosess. Uansett er det imidlertid mange som kan bekrefte nytten av standardisering.
Strategiske formål
En slik utvikling innebærer også frigjorte ressurser som kan benyttes til mer strategiske innkjøpsformål. Etter hvert er det skjedd i en rekke offentlige virksomheter. Det kan gis mange grunner for nytten. Hvem man handler med spiller en nesten like viktig rolle som hva man kjøper. Det å forsikre seg om at ulike leverandører har sunn og etisk praksis gjennom hele verdikjeden blir stadig viktigere. I tillegg til realitetene som ligger i disse utsagnene, har det også med virksomhetens omdømme å gjøre.
Den nye åpenhetsloven gir muligheter for de større virksomhetene til å sjekke sine leverandørers leveransekjeder, og §5 i anskaffelsesloven omtales en rekke krav til anskaffelsespraksis når det gjelder miljø, menneskerettigheter og andre samfunnshensyn. Nevnes bør også regjeringens arbeid med en Norgesmodell som verktøy i kampen mot useriøse aktører i markedet. At sistnevnte trengs, er det lite tvil om – for en tid tilbake kom en rapport, omtalt i flere artikler på Anbud365, som fortalte at de useriøse åpenbart trivdes godt i det offentlige markedet. Fra annet hold er det påpekt at selv Doffin kan utnyttes til lite flatterende formål, i verste fall i kriminell hensikt.
Velkommen standard
Med bakgrunn i dette og mye annet er det grunn til å hilse en ny standard velkommen. Det dreier seg om en internasjonal standard som en rekke norske eksperter med tidligere innkjøpssjef ved Universitetet i Oslo, Jacob Landsvik i spissen, har bidratt til. Snart ventes standarden i norsk versjon. Den er en veiledning i hvordan innkjøpere kan gjennomføre en anskaffelsesprosess som bidrar til å ivareta integritet, ansvarlighet og transparens i prosessen. Alt fra behovsidentifikasjon til levering av varer, tjenester og arbeidskontrakter omfattes.
Standarden er et godt verktøy for norske innkjøpsmiljøer og skal bidra til at oppdragsgivere stiller krav til leverandørkjeden, tar sosialt ansvar, motarbeider arbeidslivskriminalitet og er bevisste på anskaffelsenes innvirkning på klima og miljø.
Internasjonalt behov
Forutsetningene for en sunn og rettferdig konkurranse knyttet til offentlige anskaffelser er at interessekonflikter, partiskhet, korrupsjon, bedrageri og bindinger til karteller i anskaffelsesprosesser bekjempes. Slike faktorer har negativ innvirkning på mange leverandører, og det foreligger derfor et internasjonalt behov for å bekjempe dette.
Mye godt kan sies om en slik standard. For det første er den internasjonal, det vil si at alle som kjøper inn for det offentlige, kan (bør?) hente veiledning her. Betydningen av det sier seg nesten selv, nemlig at mye av det som bør og skal bekjempes, er grenseoverskridende. Felles innsats øker mulighetene for å lykkes i bestrebelser som gjelder miljø, klima, menneskerettigheter osv.
Nasjonal bekjempelse
Samme resonnement kan legges på et nasjonalt perspektiv. Om alle som har med offentlige innkjøp her i landet, følger veiledningen denne standarden gir, øker muligheten for resultater i tillegg til at man bidrar til de internasjonale bestrebelsene. På nasjonalt plan vil fremgang i kampen mot arbeidslivskriminalitet avgjort være et resultat av svært stor betydning. Interessekonflikter, partiskhet, korrupsjon, bedrageri og bindinger til karteller er andre stikkord for «styggedom» som godt kan lukes ut. Så godt man kan.
Nevnes bør også det stadige ropet om mer kompetanse på disse områdene. Det gjelder enten man snakker om krav i konkrete anskaffelser, håndtering av disse og av de påfølgende kontraktene, samt den etiske standarden i virksomheten – ikke minst på sjefs- og toppledernivå. Vi har med stor glede notert oss innkjøpermiljøenes sug etter mer kompetanse, selv om deres kompetansenivå allerede er ganske bra. Da bør veiledningen i standarden som bidrar til å ivareta integritet, ansvarlighet og transparens i anskaffelsesprosessen være «mat for Mons».
Det dreier seg om bærekraft
Det norske bidraget til utviklingen av standarder er kanalisert via en såkalt speilkomite. Her har sittet medlemmer fra Advansia AS, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Avinor, Bane NOR, Factlines, Inventura, KSI, Lillestrøm kommune, LO, NHO, OsloMet, Statsbygg, Sykehusinnkjøp HF, Tolldirektoratet, UDI og Universitetet i Oslo. I seg selv et grunnlag for å tro at standarden er suget av vel kvalifiserte bryst.
Bærekraft er paraply-begrepet som dekker hva standarden dreier seg om. En ting er å stille krav om laveste pris. Det kan man selvsagt gjøre om man har bakt inn alle relevante bærekrafts-hensyn i anskaffelsen. Kvalifiserte leverandører kan da godt konkurrere på pris når disse hensynene ligger i bunn. Men mange stiller fortsatt krav om lavest pris. Og bare det. Det er vanskelig å finne andre krav eller kriterier i anskaffelsen. For oppdragsgivere som holder på slik, tjener standarden som nå kommer, som en påminnelse om offentlig sektors iboende samfunn samfunnsoppdrag. Også her, som på mange andre av livets felter, er de som ikke bidrar til felleskapet, særlig aktet. Apropos omdømme.
Bli den første til å kommentere på "En standard å hilse velkommen"