(En Anbud365-kommentar) Sterke samfunnskrefter gir seg ikke, de skal ha etablert en ekspertenhet for offentlige anskaffelser i den maritime sektoren. Gjentagende nei fra regjeringen er resultatet så langt. Anbud365 mener kravet om en ekspertenhet ikke har noen «verdi» utover å flagge ubegrunnet mistillit til landets ledende ekspertenhet på området, Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ). Formålet, å få flere offentlige kontrakter til norske verft, oppnås heller ved å se hva oppdragsgiverne stiller av krav – og hva slags pengesekk de er utstyrt med. I tillegg til hva regjeringen finner ut i EU om handlingsrommet i anskaffelsene. Ikke i etablering av en alternativ ekspertenhet.
Det er store, tunge aktører i norsk arbeids- og næringsliv som har engasjert seg i arbeidet med å få etablert en slik ekspertenhet. Maritimt Forum som har 700 medlemmer i maritim sektor, har holdt på med å løfte ekspertenhetskravet over lengre tid. For en tid tilbake engasjerte også Norsk Industri og NITO seg direkte i saken ved å purre på regjeringen. Nå haster det med å få til en slik enhet, het det. Norsk Industri er NHOs største landsforening, og organiserer om lag 2 550 medlemsbedrifter med til sammen ca. 130 000 ansatte (kilde: wikipedia). NITO er ingeniørforening med over 100 000 medlemmer).
Nei fra regjeringen
Så det er ikke «småfolk» dette. Men de får ikke gjennomslag. Fiskeri – og havminister Bjørnar Skjæran svarer nei på kravet, og viser til at Stortinget ble i forbindelse med statsbudsjettet for 2023 varslet at regjeringen ikke vil gå videre med forslaget om en ny ekspertenhet. Tilbudet til DFØ blir ansett som dekkende. I tillegg arbeider regjeringen altså med å se om handlingsrommet i EØS-avtalen kan utnyttes på en slik måte at flere offentlige kontrakter tilfaller norske verft.
For det er det som er poenget her. Norske verft taper i kampen mot sørkoreanere, tyrkere og andre. Det liker selvsagt ikke verftsindustrien. Heller ikke lokalsamfunnene som er avhengig av at deres verft holder det gående. Det er snakk om arbeidsplasser og skatteinntekter, i ytterste konsekvens om lokalsamfunnets fremtidige eksistens. Med andre ord er det vel verd å stå på barrikadene og kjempe.
Prioritere lokale
Saken faller inn i en bredere portefølje der lokalsamfunn vil ha sine lokale leverandører prioritert, regionale tilsvarende og nasjonale. Det er en debatt som har eksistert en god del tid, men som i de siste månedene har tiltatt. Anstøtsstenen er jo at tilholdssted ikke kan telle som tildelingskriterium med mindre det er en saklig grunn for det. I dagens «terrorregimet» under uværet «Hans» i Sør-Norge kan man tenke seg at det i beredskapssammenheng kan være et poeng å ha permanent tilhold, lager og mannskap i nærheten.
Bygging av store og små skip er vanskeligere. Slikt kan utføres overalt hvor nødvendig fagkunnskap, sammen med tilgang til tilstrekkelig vanndybde, er til stede. Selv om Norge har naturgitte muligheter er vi ikke alene om slike, og da er det andre kriterier enn lokal/nasjonal tilhørighet som blir avgjørende. Pris rager nok høyt, leveringssikkerhet likeså. Men altså ikke at det er et norsk verft.
Har en ekspertenhet
Det pussige med ekspertenheten er dels at man jo har en slik allerede, anskaffelsesdivisjonen i Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ), dels med hvilken stedighet kravet gjentas og gjentas. For oss er det ikke helt lett å ta den egentlige begrunnelsen for kravet. Sivil skipsfart må jo følge det samme EØS/EU-regelverket som alle andre – så lenge vi snakker om at oppdragsgiver kan defineres som offentlig. Eller mottar statsstøtte i en eller annen form som gjør at anskaffelsesreglene må legges til grunn ved kontraheringer. Hva private gjør med sine båter, er vel strengt tatt ikke tiltenkt blant ekspertenhetens oppdrag. Skulle det være det, er de jo bare å sette i gang.
Imidlertid ligger det en eim av mistillit overfor DFØs kompetanse i ekspertenhetskravet. Maritimt Forum, Norsk Industri og NITO er såpass store aktører at de knapt har unngått at det kan oppfattes slik, og da er det lov til å tenke at det er en realitet i denne eimen. Trolig kan det forstås slik at DFØ er helt ok og flinke, men verft er noe så spesielt at det trengs spesialkunnskap som DFØ ikke har nok av. Spesialkunnskap i hva?
Gode nok også for verftene
Selvfølgelig er det helt i orden å mene hva man vil om DFØs kompetanse. Så lenge vi snakker om verktøy og veiledningsmateriell for å leve opp til EØS/EU-reglene om det offentliges anskaffelser, er det vanskelig å se hensiktsmessigheten av å bygge opp et alternativt miljø med vekt på en bransje. Bruker man DFØs kompetanse, er man på trygg grunn – også når det gjelder ønske om å utfordre handlingsrom. Statsråd Skjæran konstaterer i sitt svar på ekspertenhet-purringen at Regjeringen har varslet Stortinget at DFØ er dekkende. M.a.o. gode nok også for veftene.
Hvis det er det juridiske en ekspertenhet skal dekke, er det jo også bare å sette i gang. Å etablere et advokatkontor trengs neppe en regjerings hjelp til, med mindre man vil at andre enn en selv skal ta regningen. Og det finnes mye god anskaffelseskompetanse allerede i mange advokatfirmaer, kanskje til og med i de organisasjonene som taler verftenes sak.
Fremforhandlet forståelse?
Og det er nettopp det juridiske regjeringen klokelig nok arbeider med. Spørsmålet er hvor langt man kan tøye eksisterende regelverk når det gjelder å prioritere egne leverandører. Ettersom det er EU-direktivene som styrer norsk anskaffelseslovgivning over EU-terskelverdiene, er forståelsen av handlingsrommets grenser avhengig av hva EU-domstolen mener og hvordan Europakommisjonen tolker regelverk og domstolsavgjørelser. Og det kan kanskje komme på tale å lage en form for fremforhandlet forståelse. Hva vet vi.
I stedet for å bruke krefter på å forfølge den «døde hesten», ekspertenheten, kan man stille spørsmål om hva offentlige oppdragsgivere som skal bygge eller reparere skip, stiller av krav når de skal velge leverandør. Trolig spiller laveste pris en viktig rolle, fordi norsk kostnadsnivå i kombinasjon med begrensede midler i årlige bevilginger kanskje gir smått med handlingsrom. Lenge har det vært anledning til, blitt krevet, at man skal stille ulike samfunnshensyn i sine anskaffelser. Men frykten for at slikt kan fordyre, setter ofte en stopper for slike tanker. Og det trengs kompetanse for å stille kravene på rett måte, slik at regelverket etterleves og at kravene gir meningsfylte resultater.
Det egentlige mål
Det er nok norske offentlige oppdragsgivere som er det egentlige mål for hva man ønsker med kravet om en ekspertenhet. Det er de som stiller kravene, som kan benytte DFØs verktøys- og veiledningstilbud i tillegg til egen – eller innleiet – anskaffelsesjuridisk kapasitet. Om de mulighetene de da finner, blir flere etter hvert, avhenger av hva EU finner av handlingsrom og hvor stor oppdragsgivernes respektive pengesekk til enhver tid er. Kanskje kan til og med de skjerpede kravene til klima- og miljøhensyn være en god hjelp for de som vil bygge skip i Norge.
En egen ekspertenhet fremstår som et blindspor. Kreftene i det godes hensikt bør benyttes til noe annet om målene skal nås.
Bli den første til å kommentere på "Et blindspor – nok med en ekspertenhet"