(En Anbud365-kommentar) Når Oslo kommune nå har åpnet for innsyn i sin leverandøroversikt, er tiden inne til å oppfordre alle andre offentlige virksomheter til å gjøre det samme. Og de som eventuelt allerede er så åpne, å fortsette. Alt dette fordi det åpenbart tar tid før sentralmyndighetene setter ut i livet sine planer om en digital plattform, der allmennheten skal kunne kikke virksomhetenes anskaffelser i kortene. Det er grunn til å gratulere Oslo kommune med tiltaket. Tillit til det offentliges pengebruk er svært viktig, og spør man menigmann i dag, blir nok svaret at man tror det er mye sløseri. Og troen på at det er korrupte forhold her og der er neppe svekket. Motstøt trengs her, og åpenhet er et godt, effektfullt våpen. Oslo ha vist vei.
For noen dager siden hadde vi en melding om Oslo kommune som skal i gang med å publisere en leverandøroversikt. Den skal gjelde for kjøp av varer og tjenester for over NOK 100 000. En slik publisering skal bidra til å lette innsikten i hvilke leverandører Oslo kommune har handlet av, og er et av grepene i kommunens nylig vedtatte tiltaksplan mot korrupsjon for 2024 til 2027.
Allerede i gang
Ute ligger allerede en liste med leverandører for siste kalenderår. Her kan man se summer, samt hvilke deler av kommunen som har kjøpt for hvor mye. Oversikten skal oppdateres i januar hvert år. Hovedformålet med oversikten er å sikre mer åpenhet, ansvarlighet og redusere korrupsjonsrisiko i kommunens anskaffelsesprosesser og leverandørforhold.
Tiltaket er det bare godt å si om. Det kan selvsagt diskuteres om informasjonen man får, er nok til å gjennomskue eventuelle korrupte handler, men det skal vi ikke henge oss opp i nå. Gjennom erfaringer og innspill kan man selvsagt finslipe informasjonen.
Tillitsskapende tiltak
Poenget med listen er egentlig ikke å åpne opp for hvermannsens gravelyst. Heller er det slik at eventuelle useriøse kan komme til å avstå fra å delta i konkurranser når de vet at kommunen praktiserer denne typen åpenhet. Noen aktører trives jo best i skyggene, enn si i mørket. Og av disse er det igjen noen som ikke tåler dagens lys og da skal de jo ikke være leverandører til det offentlige.
Imidlertid har åpenheten som kommune her viser, et langt bredere perspektiv. Den er tillitsskapende. På et område som offentlige anskaffelser trengs slike tiltak. Mange går rundt og tenker at her er det muligheter å få et sugerør i det offentliges kasser uten nødvendigvis å ha lyktes «the harde way». Rapporter forteller dessuten at området er blant de mest korrupsjonsutsatte.
Brune konvolutter og vennskap
Korrupsjon er i dag ikke nødvendigvis isolert til brune konvolutter med en pengebunke overlevert i nattens mulm og mørke. Men i domstolene omkring i vår del av verden dukker det jevnlig opp tilfeller der en leverandør har fått kontrakt samtidig som aktøren har sørget for at f.eks. administrasjonssjefen i virksomheten har fått oppgradert hytta. Eller påspandert en tur til fotballkamp der favorittlaget er med.
I tillegg finnes jo såkalt vennskapskorrupsjon. Det betyr at det eksisterer et nært personifisert forhold mellom leverandør og oppdragsgiver og at dette kan ha hatt betydning under evaluering av innkomne tilbud. Eller at det er kommet leverandøren for øret at en anbudskonkurranse er i kjømda, slik at han får et forsprang til å forberede seg. Kanskje får oppdragsgiver samtidig et tips om hva som bør med i konkurransegrunnlaget slik at kompisen skal ligge bedre an. I lukkede rom, ikke i den åpne markedsdialogen.
Ferskt eksempel
Dette er eksempler. Slik type korrupsjon er vanskelig å komme til livs, ikke minst fordi det her er grensesnitt som langt fra er krystallklare og åpenbare. En variant – omtalt hos oss i går – foregikk i en kommune, der et selskap eiet av kommunen skulle ha kontorlokaler. Leiekontrakten var ikke i behov av å følge anskaffelsesreglene, men kontrollutvalget anbefaler i etterpåklokskapens lys at det burde kontrakten likevel. Også det av hensyn til tilliten ute blant folk. Det bemerkelsesverdige i denne saken er at et tilbud som kom inn to dager etter oppsatt frist, gikk av med seieren. Bak tilbudet sto styreleder hos oppdragsgiver. Han var ikke til stede under behandlingen av saken, men her er det lett å tenke at misforstått lojalitet og kameratskap med styrets formann gjorde at «kompisene» likevel sørget for resultatet. Kontrollutvalget mente at tilbudet burde vært avvist.
En åpen oversikt som Oslo er i gang med, innebærer også betydelig påholdenhet fra kommunens side. Forretningshemmeligheter er et eksempel. I tillegg opplyses det at enkelte leverandører av IKT skjermes av risikohensyn. Og i en tid som vår, med økt interesse fra fremmede makter sammen med økt spenningsnivå, vil det selvsagt være hensyn til beredskap og sikkerhet som kan virke begrensende på informasjonslysten. Det forstår nok de aller, aller fleste.
Sleper bena etter seg?
Guro Slettemark generalsekretær i Transparency International Norge, er i en kommentar til Oslos nye åpenhetstiltak inne på noe svært vesentlig etter å ha pekt på at Oslo her viser vei i offentlige sektor med sitt tiltak:
– Den norske regjeringen har forpliktet seg til å etablere en digital plattform med lettere tilgjengelig informasjon om anskaffelsene. Men det tar tid før denne løsningen er på lufta og kan tilby informasjon av den typen Oslo kommune nå vil publisere.
Sier Slettemark. Det er tre forhold der sentralmyndighetene nærmest sleper bena etter seg. Det er å etablere en fullgod statistikk på området offentlige anskaffelser, det er å ta nødvendige grep med hensyn til innsynsretten og det er å etablere den digitale plattformen som skal bidra til åpenhet om anskaffelser a la Oslo kommune. Alt dette dreier seg om å øke tilliten til hva som foregår i offentlige forvaltning. Verd å reflektere over. Virkelig.
Stigmatisering av yrkesgruppe
Spør du folk på gaten, altså velgere, vil de ikke nøle med å bekrefte at de tror det er sløseri i offentlige anskaffelser. De vil vise til overskridelser på overskridelser. Også næringsdrivende er for en stor del blant de som har et kritisk blikk vendt mot det offentliges pengebruk. Våre skattepenger er et slagord som sitter. Og eksempler som dukker opp, gjør at mange mener de har et poeng.
På denne måten luftes også en ikke liten stigmatisering av en yrkesgruppe, de i det offentlige som lager avtaler og kjøper inn. Og som bruker mye arbeidstid på å svare på innsynskrav fra tilbydere som ikke fikk kontrakt, men som gjerne vil se vinneren i kortene. Og nå sist, krav fra en privat aktør som ønsker seg opplysninger om anskaffelser med sikte på å tjene penger på å selge anskaffelsesdata. Ikke noe ulovlig i dette, men det er sjelden at de såkalte «folkene bak» bringes frem i den delen av mediene som folk påvirkes av. De gjør en solid jobb, kan glippe noen ganger, bomme osv. Men det er ikke noe skurkaktig ved yrkesgruppen. Og de blir proffere og proffere.
Verd å gratulere
Vi trekker frem denne dimensjonen fordi Oslo kommunes åpenhetstiltak er en mulighet til å ville vise frem hva som skjer. Det er tillitvekkende, og det gir innsyn. Kanskje er ikke informasjonen all verden foreløpig, men vilje til å gjøre noe – og så gjøre det, gir inntrykk. Inngir tillit. Vi kan bare oppfordre Oslo kommune til å fortsette på denne veien, de er allerede en spydspiss verd å gratulere. Det betyr mye at kommunegiganten fører an.
Når sentralmyndighetene med sine sakte, slepende ben kommer på samme nivå, vet vi ikke. Men om det skjer allerede om kort tid og vi tar feil i våre tanker, er det bare grunn til å glede seg. Åpenhet er det aller beste våpen mot korrupsjon og for økt tillit til det offentliges forvaltning av våre skattepenger.
Bli den første til å kommentere på "Et viktig skritt – gratulerer Oslo!"