(En Anbud365-kommentar) Vi vil nå gjerne få gratulere det statsstøttede NHO/KS-programmet LUP (Leverandørutviklingsprogrammet) – som altså langtfra er et konsulentselskap som noen later til å tro – med 15-års jubileet. LUP har satt spor etter seg i den offentlige anskaffelses-verdenen: LUP er og har vært bærer av og pådriver for ideene om å bruke markedsdialog og funksjonskrav. Før LUP var ikke dette god latin, nå er det virkelig det – av mange grunner. Som så mange «start-ups» har LUP vært gjennom en fase av markedspåvirkning for sitt produkt, nå er tiden inne for vedlikehold og videreutvikling. Trykket må holdes oppe. Å ta innovativ risiko i det offentlige er ingen plante som lever helt av seg selv – uten pleie.
Leverandørutviklingprogrammet – nå kanskje mer kjent som LUP – er organiseringen av en ide som tok fate tidlig i 1990-tallet. Da var det en optimistisk verden, og da skulle mye skje – også i Norge. Mest kjent i ettertid er nok byggingen av flyplassen på Gardermoen og Gardermobanen, men det var flere store prosjekter. Det var i et slikt klima Per Harbø og hans «medsammensvorne» sa til offentlige oppdragsgivere: Når der skal løse noe, bygge nytt, hvorfor ikke bruke den kompetansen som finnes i næringslivet?
På tredje forsøket
Anvendt på anskaffelser betød det å snakke med leverandørmarkedet i forkant og høre hva som var mulig å få til, til best mulig pris. Når den runden var over, kunne man lage konkurransegrunnlag med såkalte funksjonskrav, ikke en detaljert liste med krav som gjorde at leverandørenes kompetanse i svært begrenset grad ble benyttet.
Sentralmyndighetene her i landet var ikke fremmed for at dette var en god ide. En forløper til LUP, bl.a. med en mengde departementer, så dagens lys før årtusenskiftet, men forsvant, for så å dukke opp i en annen forkledningen noen år senere. Litt skjedde, riktignok, men det ble ikke fart i sakene før Per Harbø fikk med seg solid støtte fra bl.a. dagens programeiere, KS og NHO.
Et skifte i 2010
Derfor markerer året 2010 et skifte i de offentlige anskaffelsers historie. Mens det tidligere var god latin å holde seg unna leverandørmarkedet, ikke bare av hensyn til de importert EU-prinsippene, men også fordi næringsdrivende alltid er blitt sett på som noen luringer. De kunne jo komme til å mele sin egen kake! At de også har og må utvikle produkter og kompetanse for å henge med, var et hensyn som lenge spilte annenfiolin.
At det offentlige – og samfunnet som helhet– kunne dra nytte av denne kompetansen, lå ikke langt framme i det offentliges mange pannebrasker. Hos noen, ja, men åpenbart få. Det fantes riktignok ordninger man kunne bruke, f.eks. forsknings- og utviklingskontrakter, og på den måten bidra til å utvikle nye produkter.
Internasjonale spor
Fra politisk hold ble den nye erkjennelsen hyllet. Kompetanse-satsingen kunne betale seg ved at den ble tatt i bruk hos leverandører som fikk marsjordre fra en offentlig kunde til å finne på noe nytt som dekket et behov. Resultatet kunne jo bli så bra at en eksportsuksess og inntekter til staten vinket i horisonten. Statens lommebok ble åpnet til LUP, som den gang faktisk het Nasjonalt program for leverandørutvikling, og har vært det frem til og med i dag.
Både EU og Danmark ble begeistret for Harbø&Co. Danske Center for offentlig-privat innovation ble f.eks. etablert som en rendyrket avknopning av LUP-ideen. Også svenskene var nysgjerrige, men her er det vanskelig å se at noen i noen grad har tatt ballen. Hva grunnen er, kjenner vi ikke til, men mer humoristiske tunger enn vår sier jo at LUP-ideen kom fra praktisk erfaring og ikke en 800 siders utredning. Da måtte jo svenskene se med skepsis på hva broderfolket på deres andre side av Kjølen drev på med. I hvert fall ikke herme.
Se til Gutenberg
LUP, både under Harbøs og nå under Ingebjørg Hartos ledelse har nådd resultater. En serie prosjekter er hjulpet i gang etter en prosedyre for innovative anskaffelser. Alle som vil kan ta en kikk på oversikten på nettsiden deres. Mange nye produkter har sett dagens lys. Programmet har gitt en rekke bedrifter et ekstra push i produktutviklingen, og de har lært en rekke offentlige innkjøperorganisasjoner hvordan man bruker tilgjengelige prosedyrer for å utvikle noe nytt. Og at det ikke er farlig, selv om det er risiko i all utvikling av nytt. Også salig Gutenberg tok en risiko da han fant ut en metode for å trykke skrifter og bøker.
Etter hvert som i hvert fall bruk av dialog med leverandørmarkedet har slått an og vurdert som nyttig, gjennomfører mange det nå uten lenger å spørre LUP. Lærdommen har spredt seg. Hvordan det er med funksjonskrav er vi litt mer usikre på. Risikoen – les frykten for å gjøre feil – er jo tatt helt ned når det gjelder markedsavsjekking før en konkurranse, men det samme er ikke skjedd med bruk av funksjonskrav er. Imidlertid tror vi vel at mange av de som tar bryet med å spørre markedet først, legger seg på et konkurransegrunnlag i funksjonskravenes ånd.
Et «uhyre»
Bildet vi ser med helikoptersynet fortoner seg egentlig ganske normalt. Markedsdialog og funksjonskrav har spredt seg rundt omkring, godt hjulpet av LUPs markedsføring, men ikke nådd frem til alle og neppe til alle anskaffelser der dette hadde vært svært nyttig. Nå er det imidlertid slik at ikke alle skal og bør drive med innovasjonslystne anskaffelser. I og med at mye av det man kjøper er likt fra virksomhet til virksomhet er det naturlig at noen kjøper det andre har fått fram innovativt. I hvert fall at leverandøren bak oppfinnelsen får anledning til å by den frem i andres anskaffelser.
«Uhyret» som er bremseklossen her, er selvsagt risikoaversjon hos oppdragsgivere. Det er økonomisk risiko og det er den enkelte toppleders frykt for å få en flekk på CV’en sin og dermed en økt fare for ikke å få klatret dit vedkommende vil – eller å få svekket omdømme i lokalsamfunnet pga jungeltelegraf, sosiale medier og redaktørstyrte mediers erkjennelse av at sladder er en go’bit.
Penger og karriere
Slikt blir man ikke kvitt, selv om ledere som har lykkes, gjerne predikerer at det må være lov å mislykkes. Man er da ikke fotballtrenere! Å ta sjansen og falle på den, uaktet hvor godt fundert forsøket er, er ikke første setning i den offentlige latinen. Mang en HR-topp markerer slikt med rødpenn når ny virksomhetssjef skal ansettes, og om man ikke gjør det, er det en frykt for det hos den enkelte ambisiøse.
På pengesiden er det knapphet, man må prioritere, effektivisere og rasjonalisere – og hva det enn heter. Å gjennomføre en innovativ anskaffelse kan i en slik setting føre til betydelige innsparing fordi produktets sammensetning og levetid er langt gunstigere enn det man i dag driver med. Men så er det sli at veien dit koster, og hvis resultatet ikke svarer til forventningene, da sitter man jo der, uten en ekstra kasse å ta av eller søke hjelp fra.
Samarbeid og store oppgaver
Dette er LUPs dilemma – myndigheter som ønsker og ser nytte av innovativ frembringelse av ny produkter, men som kvier seg for å ta risikoen som følger med et slikt bukkesprang. Samtidig er dette en av hovedgrunnene til at LUP har en fremtid. De bør være der – til hjelp og støtte for de som lurer på om de tør og trenger noen til å holde dem i hånden, til stadig påminnelser for dem som aldri kunne tenke seg, men etter hvert får mer og mer snev av samvittighetskvaler. Og ikke minst som en bidragsyter til samfunnets verdiskaping.
Vi ser at LUPs «kunder» ofte er et samarbeid mellom mange som skal ha noe nytt og felles. Og det er tidvis enorme prosjekter det snakkes om, der man i dag faktisk ikke har noen løsning på utfordringen som duger. Rensing av Oslofjorden og håndteringen av alle de vann- og avløpsrørene omkring i landet som har fått lov til å ruste fordi ingen politiker vinner noe valg ved å rope at hei, øverst hos meg står ny vannledning, er eksempler på der man trenger innovative prosesser og anskaffelser.
Grenser for uforstand
Innovative anskaffelser rangeres langt ned på målingene som DFØ gjør for å kartlegge status ute i anskaffelsesverdenen. I samme klasse som å ta menneskerettighets-hensyn. Og LUP blir aldri noen offentlig snakkis. Men LUP har et samfunnsoppdrag, en pådriverrolle, som har vist seg – og vil bli fremover – å være et vesentlig bidrag i å motivere til norsk konkurransekraft. Offentlige anskaffelser er et effektivt verktøy, ikke bare innenfor klima- og miljø.
Det stunder nå til nytt statsbudsjett, denne gangen et forslag for 2026. Med NHO og KS i ryggen løper regjeringen en betydelig politisk risiko om de trekker sin støtte til LUP, som er bærer av en ide til beste for fellesskapet. Vi ble litt skremt da regjeringen forleden år kutte ut Startup-prosjektet hos DFØ, men vi tror ikke LUP-støtten er neste på budsjett-skafottet. Det er jo grenser for uforstand selv om det trengs mye penger til Forsvaret i disse tider.
Bli den første til å kommentere på "Gratulerer med 15-års jubileet!"