Har de useriøse noe å frykte?

(En Anbud365-kommentar) Norgesmodellens tiltak mot useriøse på det offentlige innkjøpsmarkedet skal følges opp. En «beste praksis» skal komme, men blir den ikke tilpasset den operative hverdag, rammer det kontraktsoppfølgingen. En «beste praksis» er imidlertid ikke nok – kontraktsoppfølging er ikke prioritert, stor sett, i dag. Og hva skjer hvis ikke det endrer seg? KS sier at nei, takk, tilsynet med Norgesmodellens tiltak må andre ta seg av. Hva gjør næringsminister og regjeringen med det? Det trengs prioriteringer og ressurser for å lykkes. Det er nok mange useriøse som venter i spenning og ikke ser bort fra at verden kanskje stort sett forblir som den er.

Har man et mål, velger man tiltak man tror bidrar til å nå målet, så sørger man for at de som har tilbudt seg å sette tiltakene ut i livet, gjør jobben – før man ved veis ende evaluerer om målet ble nådd. For de som har ansvaret for praktiseringen anskaffelser i det offentlige, er egentlig ikke det noe å skrive mer om. Det er en selvfølge.

Men så vet alle at så enkelt er det ikke. Det bør skrives om. For på denne arenaen – som ellers i livet – er noen flinke, andre (la oss være vennlige) mindre flinke. Gjerne er det leddet «så sørger man for at de som har tilbudt seg å sette tiltakene ut i livet, gjør jobben» som ofte er svakeste ledd i kjeden. M.a.o. kontraktsoppfølgingen, det løpende, konstruktive samarbeidet med leverandøren som sikrer best mulig resultat.

Hovedprioriteringen

Flere rapporter, ikke minst fra Riksrevisjonen, har fastslått at her svikter det, her nedprioriteres det til fordel for andre formål. Det er selvfølgelig kommet næringsminister Jan Chr. Vestre for øret, og han har nok hvisket noe til sin statsrådkollega, finansministeren. Det ser vi av tildelingsbrevet for 2023 til DFØ (Direktoratet for forvaltning og økonomistyring). En hovedprioritet for divisjonsdirektør Dag Strømsnes og hans folk er å få opp en «beste praksis»-veiledning for kontraktsoppfølging innen 1. juli i år.

Nå har det vært formålsparagraf i anskaffelsesregelverket – hva man skal bruke verktøyet til for å oppnå – siden det kom til landet etter EØS-avtalen så dagens lys. Uten at noen statsråd eller regjering hittil har hatt det synderlig travelt med å få opp en slik «beste praksis» før. Men nå er det alvor, nå skal Norgesmodellen inn og alle de useriøse aktørene på det offentlige markedet ut. Det har høy politisk prioritet nå, selv om problemstillingen har vært like aktuell tidligere. Useriøse, uansett fasong og profil, har intet på det offentlige markedet å gjøre.

Disse må med

DFØ har tatt saken, som det heter, og allerede medio februar innledes en «høringsrunde» i form av en serie workshops med «KS, Arbeidstilsynet, partene i arbeidslivet samt representanter for offentlige oppdragsgivere». Det er fint om deltakerne i arbeidet har erfaring med arbeid med kontraktsoppfølging og oppfølging av seriøsitetskrav, heter det i invitasjonen til workshoppene fra DFØ.

Vi nærmest forutsetter at innkjøpere, kontraktsforvaltere og andre operative får dominere i arbeidet. I en slik setting er det avgjørende å få en «beste praksis» som er tilpasset hverdagen der ute, som er enkel, ikke for kompleks. Som de innkjøpere Anbud365 har intervjuet om saken, understreker. Oppfølgingen av «beste praksis» skjer i miljøer som lider under ressursknapphet med påfølgende begrensede muligheter for å gjennomføre den ideale fordring. Folk som sitter fjernt unna slike stillinger, må DFØ derfor sørge for at blir holdt i bakgrunnen i dette arbeidet.

Et nei takk fra KS

Vi behøver vel egentlig ikke mase mer om det, KS har i sin høringsuttalelse om Norgesmodellen sagt klart nok fra. At kommune-Norge skal føre alle tilsynene, følge opp etc., nei takk! Det er noe Skatteetaten, Arbeidstilsynet og andre tilsynsorganer må ta seg av. I kommune-Norge er det ikke ressurser til slikt i tillegg til alt annet, og når man har kompetente tilsynsorganer, er saken ganske enkel.

Her må vi for øvrig minne om at det også kommer en del 2 av Norgesmodellen. Da har næringsministeren lovet at det skal være fullt fokus på at oppdragsgiverne må forbedre oppfølgingen av sine kontrakter. Eller er det dette DFØ allerede er i gang med?

Vi regner selvfølgelig med at KS stiller i DFØs workshopper om «beste praksis» likevel. Deres kompetanse er gull verd i en slik sammenheng, og for de som skal følge opp, er det uansett greit å ha en gjennomarbeidet veiledning å ty til. Enten det er en kommune, en fylkeskommune, en statlig etat eller et tilsynsorgan. Og vi skal ikke glemme at det er noen offentlige aktører som er så langt fremme i skoene at de ganske sikkert får midler til også å følge opp Norgesmodellens tiltak.

Må gå noen runder

Men næringsministeren må altså gå en runde eller to med KS. Man vil aldri bli kvitt de useriøse uten at kommunene – små og store – effektivt følger opp sine kontrakter. I førte omgang innen bygg og anlegg + renhold, senere kanskje flere. Og de useriøse følger godt med, de blir dessuten stadig dyktigere. De velger oppdragsgivere der oppfølgingen er dårlig eller ingen. Og de organiserer seg slik at de fortoner seg svært så hvite for travle innkjøpere og kontraktsforvaltere. Eller de er eneste mulighet for en ordfører eller kommunedirektør som absolutt må få reist rådhuset i sin tid. Da er det mye man kan komme til å se litt gjennomfingrene med. For å si det slik.

KS går gjennom sin høringsuttalelse til «ondets rot». Det blir ikke noe av effektiv kontraktsoppfølging – heller ikke av Norgesmodellen – bare med en gylden «beste praksis» i hånden. Det må foreligge tilstrekkelig med ressurser til å kunne bruke denne praksisen, dvs. penger, stilinger, organisering etc. Vi snakker da om prioriteringer og kommuneøkonomien. Gjennom Norgesmodellens oppfølging har KS fått en god brekkstang, samtidig med at det står om næringsministerens – og regjeringens – politiske prestisje. Det må liksom ikke komme en rapport om noen år som forteller at det nå er flere useriøse der ute enn noen gang.

Gjør så godt de kan

Og det kommunale selvstyret gjør at næringsministeren har begrenset med virkemidler. Stortinget kan lage så mye lover nasjonalforsamlingen bare vil, ingen kommune gjør annet enn så godt de kan. Og mangler resursene, prioriteres det annerledes lokalt, kommer man ingen vei. Dette vet regjeringen, dette vet næringsministeren.

Å lage en «beste praksis», som Anbud365 er helt sikker på at DFØ får til, er et viktig skritt i riktig retning. Et nødvendig verktøy. Men om verktøyet blir brukt, er en helt annen sak. Det har KS meldt fra om. Men det er jo et stykke på vei om de statlige virksomhetene instrueres. Så kan de useriøse heller konsentrere seg om de mange mindre kommunene uten ressurser eller muligheter til å imøtekomme en slik prioritering.

Verdier skal sikres

På den annen side, kontraktoppfølging er så viktig for å sikre at alle milliardene som brukes på kjøp av varer og tjenester, tjener formålet, at man skulle tro at det var selvsagt å prioritere midler til en slik aktivitet. Gang på gang har Anbud365 tatt opp dette temaet. Kontraktsoppfølging er en akilleshæl. Underlig nok. Og det er de samme politiske partiene som befolker styrer i kommuner-Norge som de som sitter på Stortinget og forteller hva som er svært viktig og verd å prioritere. Nå står det om regjeringens prestisje og som alltid – om uhyre viktige verdier: Sikre like konkurransevilkår for å få bet mulig valuta for pengene.

Vi skal følge med.