Hva er galt med at en mindre bedrift deltar som underleverandør?

(En Anbud365-kommentar) Å delta som underleverandør i en anbudskonkurranse kan være vel så lønnsomt og etter anskaffelsesreglene som å delta på egne ben. Derfor er det opp til de mange mindre bedriftene om de vil søke samarbeid der oppgaven er for stor for hva de alene kan tilby. Poenget sett fra en offentlig oppdragsgivers side er å åpne for at alle kan delta. Måten man organiserer anskaffelsen på, kan f.eks. avhenge av kostnadene forbundet ved det ene aller annet valg – og hva man selv og samfunnet får igjen for en investering. I markeder der overetablering fra tid til annet er tema, skulle så vel konkurranse som pris forutsetningsvis bli god uten altfor ekstraordinære kostnader.

– Vi har i vår anbudskonkurranse om hotellovernatting åpnet for at leverandør kan støtte seg på underleverandør(er) – f.eks. enkeltstående og mindre overnattingssteder – for å oppnå bedre dekningsgrad. Det kunne vi lese på anbud365.no i uken. Det var fra OsloMet – storbyuniversitetet opplysningen kom. Valget ved å gjøre det slik, har ført til kraftige reaksjoner fra hotellmiljøer – med NHO i ryggen.

Det gjelder små og store bedrifter – eller de hotellene som ikke er med i landsdekkende kjeder. Hverken i EU-sammenheng eller fra norske myndigheters side er det mangel på omsorg fra SMB-ene i anskaffelsessammenheng. Stortinget oppfordret til hensyn til disse bedriftene da stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser ble behandlet der. Og regjeringen, helt opp til statsministeren, har understreket betydning de mindre bedriftene har.

Omsorg for SMB

Hensynet til god konkurranse ligger til grunn for SMB-omsorgen i offentlige anskaffelser. Det skal vurderes om ikke store kontrakter kan deles opp, og hvis ikke, må en begrunnelse til. Det gjelder alle bransjer.

Således er det ikke rart at berørte hotellrepresentanter hever sin røst mot valget som Oslomet har gjort. At NHO støtter medlemmene sine er som det skal være. Mer merkelig er det at man på begge disse hold synes å ha glemt det grunnleggende i business – spesielt i servicesektoren – at kunden alltid har rett. Det kan fremstå som om det er markedet som skal bestemme hva kunden skal etterspørre. Som kunder handler vi vel hva vi ha hvor vi vil. Så også med den offentlige kunden. Forskjellen er vel bare at bak den offentlige kundene ligger såkalte føringer som kan begrense handlefriheten.

Gjøre noe annet eller legge ned

Hvis kundesegmentet man satser på, ikke vil ha de tjenestene man leverer, må man gjøre noe annet eller legge ned. Er det ikke liv laga annet enn ved å forsøke å tvinge den offentlige kunden til å etterspørre noe kunden av en eller annen grunn ikke ber om, bør det reises spørsmål.

Når poenget er hensynet til konkurransen, kan jo SMB-ere holde seg godt i live som underleverandører – for så å slå til når det byr seg en mulighet som selvstendig leverandør ved en korsvei. Man kan innvende at det i noen markeder da betyr at det til slutt bare er en eller to store leverandører igjen, og at det gir en lite gunstig sits når det gjelder pris og kvalitet. For hotellovernatting er det neppe situasjonen – på langt nær. Ofte hører og leser vi om situasjoner der man frykter at det er for mange hotellrom.

Tilbyr særpreg

I den konkrete anskaffelsen kommer reaksjonene fra et hotellhold der det er særpreg som teller vesentlig. Det fremgår ikke av noen anskaffelses-tekst at slike også skal tas spesielt hensyn til med mindre de representerer en SMB. Oppdragsgiveren i anskaffelsen innledningsvis gir uttrykk for at det ikke er særpreg man jakter på. Akkurat det må kunden kunne få bestemme.

La oss si at man delte opp kontrakten i en anskaffelse som dette, og at rekken av småhoteller utenfor de store kjedene alle kunne delta i selve konkurransen. I en såpass stor anskaffelse kunne dette lett ha ført til at transaksjonskostnadene kom til å fare i været. Hverken myndigheter eller NHO liker at disse kostnadene øker ytterligere – vi er høyt plassert i Europatoppen på dette området allerede. Og det er ikke sjelden vi hører rop om effektiv forvaltning av offentlige midler. Hva får vi igjen for å blåse opp transaksjonskostnadene for å lokke småbedrifter med i konkurransen?

Delta, ikke vinne?

Poenget er vel heller ikke at de nødvendigvis skal vinne i konkurransene, men få delta uten at de i utgangspunktet har tapt. Det koster penger for en mulig leverandør å lage konkurransegrunnlag og delta i en anbudskonkurranse – også det en del av de samlede transaksjonskostnadene. Muligheten for å vinne er en drivkraft; spørsmålet er om det ikke smaker vel så godt å vinne på lag med en stor – innenfor sitt segment. Trolig koster det mindre også.

Her må vi minne om at det er forskjell på SMB-er. Ulykken er at mange slår alle opp i en haug – både håndverkeren og høyteknologigründeren. Ingen SMB-er har livets rett fordi de er SMB. Det er riktig at håndverk og service kan skaffe arbeidsplasser, som er av betydning for landet. Høyteknologiske SMB-er betyr både arbeidsplasser og muligheter for å få innpass på et verdensmarked. Alle er viktige, men en offentlig oppdragsgiver må tenke anskaffelser i en litt større helhet enn å se seg forpliktet til å innrette seg slik at hovedanliggendet er å ta vare på de mindre bedriftene. Man må veie kost/nytte.