(En Anbud365-kommentar) Tabloid uttrykt blafrer offentlige oppdragsgivere på Doffin med anselige seddelbunker så å si daglig. Det er fordi de har plikt til å kunngjøre sine oppdrag. Det følger straff dersom denne plikten hoppes over. Men hvor alle disse pengene tar veien, er noe annet. Det er plikt til å offentliggjøre kontraktinngåelsene også, men dropper man det, vanker intet straffegebyr. Alt dette gjelder over EØS-tersklene. Under disse er det fritt frem, ingen kunngjøringsplikt hverken til det ene eller det annet. Og Anskaffelsesutvalget foreslår hevet innslagspunktet for anskaffelsesloven. Er det slik vi vil ha det? At det flyter enorme mengder offentlige kroner rundt i det systemet som av mange kalles for svært korrupsjonsutsatt – en honningkrukke for useriøse?
I sitt høringssvar til Anskaffelsesutvalgets første delutredning går NHO inn for at alle inngåtte kontrakter over NOK 300 000 skal kunngjøres, fortrinnsvis på Doffin. I det minste på oppdragsgivers nettside, heter det. På den måten skal etterprøvbarhet sikres og korrupsjon hindres.
Forslaget fra Anskaffelsesutvalget til forenklede regler for mindre anskaffelser gir liten mulighet til bl.a. å oppdage forhold som bryter de forvaltningsmessige prinsippene i dette regelverket. Det blir også mer krevende å få rettslig prøvd regelverkets øvrige utgangspunkt for hva som er likebehandling og forutsigbarhet i denne sammenheng, påpeker NHO.
«Oppdage» konkurransen
Den største leverandør-organisasjonen fremholder at en kunngjøring av konkurranse er det viktigste virkemiddelet for en leverandør til å “oppdage” konkurransen. Uten kunngjøringsplikt er det heller ikke krav til et minimalistisk konkurransegrunnlag. Det vil, heter det, gå ut over nettopp de som formålsparagrafen skal beskytte – de små og mellomstore bedriftene. Regelverket som et hinder mot korrupsjon og infiltrasjon av uønskede elementer, vil heller ikke ha den samme tyngde og robusthet.
Så langt innspillet fra NHO., som også må sees i sammenheng med at nedre grense for anskaffelsesregelverket virkeområde heves fra 100 000 til 300 000 kroner. De aller minste anskaffelsene blir dermed helt borte fra regelverkets synsrand, og opp til EØS-tersklene skal reglene være av forenklet karakter. Kunngjøringsplikten inntrer først når anskaffelsens verdi passerer disse tersklene.
Kunngjøringssvikt
I dagens regelverk er det et krav av kontraktene som inngås også skal kunngjøres. Sovende, kan man ikke kalle dette kravet, riktignok, men det er hold for å hevde at det er et stykke frem til at alle oppdragsgivere etterlever kravet. Siste DFØ-statistikk forteller at det er en jevn økning i andelen oppdragsgivere som kunngjør kontraktinngåelsene. Det nærmer seg halvparten, 47,4% av kontraktene ble kunngjort i fjor. Kunngjøringer etter de øvrige forskriftene viser litt berg og dalbane, samtidig som andelen inngåtte kontrakter etter konsesjonskontraktforskriften i 2022 lå under 30%.
Nye skjemaer kom til bruk i fjor høst, og vi ser av statistikk på anskaffelser.no at grovt sett halvparten av kontraktsinngåelsene er kunngjort i perioden frem til mars – målt i forhold til antallet kunngjøringer av oppdrag.
Bør opp i lyset
Dette er ikke et norsk fenomen alene, det setter sitt preg på hele den europeiske anskaffelsesverdenen. Isolert sett bidrar dette til et kunnskapshull, ikke minst sett fra en statistikk-vinkel. Viktigere enn som så, er jo at mange milliarder offentlige kroner forsvinner et sted uten at offentligheten egentlig vet hvor. Man vet egentlig ikke hva som skjer med halvparten av alle de oppdragene som kunngjøres. Vi vet at de er annonsert, slik at en viss peiling på hva som er på gang, vites. Dette er selvsagt ikke godt nok.
Det er klare samfunnsøkonomiske og juridisk gode grunner til at kontraktsinngåelsene bør – som plikt – opp i lyset. Det er fristende bare å henvise til eventyret, der det fremgår at når trollet kom ut i lyst, så sprakk det. Vi tror ikke at man ikke kunngjør kontraktsinngåelse fordi man har noe å skjule, heller av andre, litt mer aktverdige grunner. Ennskjønt, ingen regel uten unntak, vil vi tro.
Kan få mye skjult
I noen land, som f.eks. Sverige, har man nå tatt grep for å få slutt på slike, la oss kalle det forglemmelser. Poenget er jo at når noe skjules, oppstår spekulasjoner – og muligheter for dem som i debatten kalles useriøse.
Det er i dette lys vi må se forslaget fra Anskaffelsesutvalget og NHOs innspill om kunngjøringsplikt av alle inngåtte kontrakter ned til 300 000-grensen. Om Stortinget i sin tid følger forslaget fra utvalget får vi en situasjon at ingen kontrakter opp til EØS-terskelverdiene nødvendigvis kommer til å se dagens lys, og halvparten av alle kontrakter over dele samme skjebne. Var det ikke slik at åpenhet var effektivt som medisin mot all anskaffelsespraksis som bryter med reglene – korrupsjon, inhabilitet etc.?
Hvordan lykkes?
Et spørsmål som reiser seg dersom man skal følge NHO-innspillet er selvsagt hvordan man skal få det til. Hvordan lykkes i å få offentlige oppdragsgivere til å etterleve reglene. Pussig og unødvendig spørsmål, riktignok, men la gå. Slik er det.
Svaret på spørsmålet er vel egentlig ikke så vanskelig å finne. Å la være å kunngjøre en konkurranse er jo anskaffelsesverdenens «dødssynd» nummer en. De som driver med ulovlige direkteanskaffelser, kan påregne et overtredelsesgebyr, bli straffet på pengepungen. Er manglende etterlevelse av forskriftskrav om å kunngjøre kontraktsinngåelser en mindre synd?
Sanksjoner?
For å tabloidisere. Ved å måtte kunngjøre vifter offentlige oppdragsgivere i luften med store seddelbunker i håp om mange strekker seg opp i luften for å få tak i bunkene. Da må de vel være interessant å vite hvem som får tak i pengene? Kanskje til og med like viktig?
Det er gode grunner for å vurdere om manglende kunngjøring av kontraktinngåelse også bør kvalifisere for en sanksjon, for enkelthets skyld en ordning med overtredelsesgebyr lik den man har for sikt i etterlevelsen av kunngjøringsplikten. Det er jo offentlige midler det dreier seg om, og åpenhet er nødvendig for å kunne se hvor alle pengene går hen. Det er jo offentlighetens mulighet til å passe på at alt går rett for seg.
Digitalisert løsning
Et annet spørsmål er jo hvordan man skal få tak i alle kontraktene som inngås når de ikke fortelles om. Det er snakk om en balanse – mellom behovet for å etterforske hvor de har tatt veien på den ene siden og ressursforbruket man skal legge ut for denne. For den enkelte oppdragsgiver kan ikke kunngjøring av kontraktinngåelse være så altfor krevende. Det gjelder f.eks. hvem som har fått kontrakten, et uttrykk for kontraktens omfang, type kontrakt og lengde på konraktperiode. I digitaliseringens tidsalder er det neppe mange som vil hevde at slikt er umulig å få til.
Om det dukker opp noen informasjonsbehov her som er lite ønskelig sett fra kontraktpartneres ståsted, bør nok disse vurderes grundig om de skal kunne skape føringer. Både offentlige oppdragsgivere og deres leverandører trives jo generelt sett best når de får drive med sitt uten altfor mange skuelystne.
Tastetrykk og standardisering
Anbud365 mener vi her står overfor et viktig åpenhetskapittel. Både for å sikre samfunnets kontroll med den store mengden offentlig kapital og som ledd i kampen mot de useriøse aktørene på markedet. Og av statistikkhensyn. Men det må være enkelt å formidle kunnskap om kontraktinngåelse. Ingen flere byrder på oppdragsgivere enn noen få tastetrykk på veien ut etter signering av ny kontrakt. Noe standardisert. Og kunngjøring av inngåtte kontrakter bør legges både på Doffin og på oppdragsgivers egen nettside. Så viktig er faktisk bruken av offentlige midler.
Bli den første til å kommentere på "Hvor blir alle pengene av?"