(En Anbud365-kommentar) Vi tror ikke anbudssystemet som det nå praktiseres er det beste for mennesker som trenger hjelp tilbake til livet og arbeidslivet, eller for de som er inne i livets siste fase. Utgående leverandør på kontrakt fikk ikke forlenget kontrakt, skiftes ut med den som vant nå. Helt greit juridisk og merkantilt. Men hvor godt er det for mennesker i en svak fase av sitt liv? Fagmiljøet rundt blir plutselig annerledes etter at man har opparbeidet gjensidig tillit og noen å holde seg til. Og fagfolkene selv forsvinner, noen hit, noen dit. Svaret er ikke at en privat eller offentlig får livslange kontrakter, det trengs noen til å lete frem en løsning som skaper forskjell mellom anbud knyttet til behandling av mennesker og av transport av noen tonn grus. I respekt for menneskeverdet.
Dersom en offentlig virksomhet underlagt anskaffelsesreglene ikke selv ønsker å stå for et tilbud, er det stort sett slik at man må legge oppgaven ut i anbudskonkurranse. Det skal, ifølge den gode latin, gi en mest mulig effektiv bruk av våre felles penger. Etter hvert skal også bærekraft bli en del av formålet med slike konkurranser.
Besparelse og kvalitet
Vi har tro på systemet med bruk av anbud. Sunn konkurranse er trolig det best verktøyet til å gi best mulig kvalitet til minst mulig penge. Og det er det de offentlige virksomhetene jakter på. Slikt kan hjelpe på de offentlige kassene, samtidig som skattebetalende firmaer og ansatte bidrar til de samme kassene med sitt. I det hele tatt en god løsning. Noe annet som gir enda bedre utbytte er det vanskelig å finne. I hvert fall med samfunnssystemer som vårt.
Statens innkjøpssenter har vist vei ved å rapportere tresifrete milliontall i besparelser, samtidig som bærekraftskrav ivaretas. Vi tror også andre offentlige virksomheter kan vise til lignende, men informasjon om dette er forblitt i rapporter til styre og råd.
Svakheter og konsekvenser
Anbudskonkurranser har imidlertid sine klare svakheter. Det finnes personer der ute som jakter gevinst gjennom offentlige kontrakter uten å følge spillereglene. Offentlige virksomheter får mer eller mindre febertokter hvis de f.eks. må sitte med mer risiko enn som så. Regelverket for offentlige anskaffelser har et inngrodd rykte på seg for å være komplisert, og er i praksis heller tungrodd. I tillegg er det et element av skjønn i evalueringen av innkomne tilbud. Og, så lenge mennesker står for dette skjønnet, kan det lett få utslag som oppfattes som – og tidvis er – ikke uhildet. Mennesker er ikke maskiner, de gjør feil på annen måte enn maskiner.
Både varer og tjenester er tema for anbudskonkurranser. De som taper en konkurranse, kan komme ille ut. Ikke minst gjelder det de ansatte hos den tapende. Oppsigelser, og i verst fall konkurs, kan bli konsekvensen. I verste fall. Med bærekraft inne i bildet forsterkes slike konsekvenser. Har man ikke alt på stell innenfor klima og miljø – og kanskje mer til, øker faren for å tape. Og er manglende økonomisk grunnlag årsaken til at rette investeringer eller gode nok sertifiseringer/rapporter er på plass, desto verre. Da kan det kanskje være vel så bra å droppe offentlige konkurranser.
Tankevekkende
Sett med myndighetenes øyne kalles dette omstilling, noe dramatisk vi må gjennom. Noen stuper, noen overlever, nye kommer til. For noen gjeler det arbeidsplassen og økonomisk grunnlag for å ha et anstendig liv, for andre en satsing på hus og hjem for å få en drivverdig butikk som gikk fløyten.
Så, anbud kan være grusomt.
Om ikke grusomt, men absolutt tankevekkende, er meldingene om kontraktstildelinger i det siste fra de regionale helseforetakenes side. Disse benytter gjerne private leverandører til f.eks. spesialiserte rehabiliteringstjenester. Både Helse Midt-Norge og Helse Sør-Øst har og har hatt sine tildelinger oppe i Stortinget. For tiden er det kontrovers i Stortinget fordi Unicare Helsefort Hysnes og Unicare Røros (kreftrehabilitering) ikke nådde opp i konkurransen, selv om det er hevdet at de er «bedre enn valgte tilbydere). Godthaab Rehabilitering i Bærum tømmes angivelig for 60 spesielt engasjerte og meget dyktige ansatte fordi de ikke fikk forlenget kontrakt.
Er noe skjevt?
Vi har en «vegg-til-vegg-helsevesen» fra fastlegen til spesialistene som gjør at vi igjen kommer tilbake til både liv og arbeidsliv eventuelt følger oss på den siste vei. Det er snakk om rehabilitering etter operasjon, etter et liv i rus, eller en hjemmetjeneste eller et sykehjem. Dette er mennesker som av ulike årsaker er inne i en av de svakeste fasene i livet, en fase der de gjerne trenger noe fast å holde seg til. Det hjelper gjerne å ha en hånd å holde i.
Offentlige institusjoner som er ansvarlig for slik oppfølging må følge de samme reglene som en offentlig byggherre som skal ha flyttet noen tonn grus herfra til derfra. Enn de mange utmerkede offentlige administrasjonene som skal ha konsulenttjenester. Er det ikke noe skjevt her?
Det helsemessig beste
Oppfølging av mennesker i en svak fase – psykisk eller fysisk, krever noe annet enn konsulentkjøp eller grusfrakt. I de to sistnevnte tilfelle går det rimelig greit å konkurrere og evt skifte leverandør annethvert eller hvert fjerde år. Det kan kanskje til og med lønne seg. Men et eldre, skrøpelig menneske i et sykehjem, eller en som nettopp er kommet til rehabilitering etter en sterk livsopplevelse som må si adjø til sine nære behandlere og innrette seg på nye? Som kanskje for oppdragsgivere er vel så bra, men er et slikt skifte i behandlingen egnet for pasienter og de som skal komme tilbake til liv og arbeidsliv?
Dette har intet med debatten om private eller offentlige er best. Den hører hjemme på en helt annen planet. Problemstillingen vi har nærmet oss, gjelder om anbudssystemet og dets kontraktlengder bidrar til det helsemessig beste for mennesker i en vanskelig livsfase. Og det gjelder uaktet nivå på når et krav om konkurranse inntrer. Det går på arten av ytelse, hva objektet for og målet med ytelsen er. Heller ikke på at nye som overtar driften av tilbud vi tar for oss her, er bedre eller dårlige enn de som er på utgående kontrakt.
Gevinster og motforestillinger
I og for seg kan konkurranse på disse områdene nok gi gevinster, både i økonomi, i tilbud til de berørte menneskene, sikkert også mht til bærekraft-gevinster. Men veier dette opp for at fagmiljøer splittes, at mennesker i en svak fase plutselig må bytte ut ansikter de har fått tillit til, med nye. M.a.o. en omstilling underveis i et behandlingsopplegg, underveis til livets ende?
Vi hører allerede susen av motforestillinger, hva slik tanker vi her legger for dagen, kan føre til av hoffleverandører og kameraderi i regi av de høyt lønte direktørene i helseforetakene. Da får sikkert de miljøene kontrakt som er omgangsvenner av direktøren som tar beslutninger, vil det trolig hete.
Neppe beste løsning
Risikoen er til stede, dessverre, men ikke i større grad enn hva vi tidvis ser i praktiseringen av anbud ellers. Og slikt må selvsagt bekjempes, ryddes opp i er å ta vel hardt i så lenge det er svakheter med enkelte menneske moralske kompass nå og åpenbart i overskuelig fremtid.
Vi mener at kjernen i problemstillingen er dels å ta best mulig hensyn til behandlings- og pleietrengende mennesker over nødvendig tid, dels å sikre best mulig vilkår for de faglige miljøene vi mennesker i slike situasjoner er avhengige av. Vi kan ikke uten videre se at anbudssystemet er den beste løsningen. Erfaringer gjennom flere anbudskonkurranser opp gjennom årene på dette området peker viser det. Heller ikke evig avhengighet av en bestemt privat eller offentlig leverandør.
Noen bør se nærmere på dette.
Bli den første til å kommentere på "I respekt for menneskeverdet"