Innkjøpsmakt kan gi hodepine; markedsdialog trolig beste medisin

(En Anbud365-kommentar) Innkjøpsmakt er et ord som smaker. Med makt kan mye oppnås, ikke minst når det gjelder å bruke anskaffelser til å forfølge mål offentlige oppdragsgivere har fått som politisk marsjorde.  Dersom man imidlertid legger ordet «innkjøpsmakt» under lupen, melder det seg en lang rekke vanskelig avveininger. Alt fra at man oppnår best resultat av makten jo mer kraft det legges bak den, dvs. at mange går sammen om å kjøpe og kreve det samme. Men hva da med konkurransen? Skal man velge mellom gjennomslagskraft og å sikre god konkurranse, les: Få med mange av de små og mellomstore leverandørene? God medisin mot denne slags hodepine er dialog med markedet.

Hele tre eksempler på ønsket om å bruke innkjøpsmakten det offentlige har, har vært å lese på Anbud365 de siste dagene. Bergen kommune vil kreve åpenhet om leverandørkjedene og ikke minst vilje til å rette opp i kritikkverdige forhold.  Det gjelder en kommende utlysing av ny avtale om leasing av biler. Rett rundt hjørnet skal Oslo kommune drille leverandørmarkedet om sine ambisjoner innenfor samfunnsansvar. Neppe for moro skyld eller fordi de har lite ellers å ta seg til. Og en utålmodig svensk regjering vil bruke alt hva innkjøpsmakt innebærer til å bevege samfunnet i retning av sirkulærøkonomi.

Det ligger en betydelig kraft i de 500-600 norske milliardene det offentlige hvert år benytter til å kjøpe tjenester og varer – i tillegg til bygge- og anleggsprosjekter. Noe mer i Sverige, for øvrig. Leverandører som vil overleve, tilpasser seg. Det offentlige i Norge er en stor kunde, og pengene kommer, om enn ikke alltid straks. Mange leverandører er dessuten så å si avhengig av offentlige aktivitet for å overleve. Alle er lette å be, de gjør som kunden – det offentlige – vil. Ellers får de ikke oppdrag.

Markedsdialog og innkjøpsmakt

En viktig side ved bruken av så stor makt, er at den møter forståelse og aksept fra det aktuelle markedet ved hver eneste anskaffelse. Til det formål har begrepet markedsdialog bredt om seg. Også før det ble definert som ok å snakke med leverandører, eksisterte en anbefaling om å sjekke ut markedet. Om noen kunne levere, spesielt om «flere» kunne levere, slik at det ble en reell konkurranse. Det het ikke markedsdialog, men markedsetterretning var det.

Gjennom dialogen finner oppdragsgiver ut hva som er realistisk å kunne kreve. En oversikt over markedet er et godt grunnlag for konkrete avveininger. Det bør imidlertid ikke være slik at representanter for mulige leverandører får bestemme hvor langt strikken skal strekkes. Tankegangen hos leverandører er gjerne minst mulige investeringer. Da blir fortjenesten desto bedre. På den annen side må ikke ambisiøse oppdragsgivere i sin jakt på det ideelle, strekke strikken så langt at det ikke er realistisk å innfri kravene – eller at bare en gjør det.

Markedsdialog og balanse

Spesielt gjelder vel dette med klok avveining når det dreier seg om samfunnsansvar og leveringskjeder. Påvirkning av klimaet, arbeidstakerrettigheter og menneskerettigheter gjennom et produkts hele livsløp fra råvare til ferdig produkt er eksempler på viktige forhold å ta rede på når man kjøper. Her melder seg detaljeringsnivå, dokumentasjonskrav og hensynet til effektiv konkurranse – for å nevne noe. Blir man for spesifikk/detaljert, kan leverandører falle fra og konkurransen bli heller mager. Ikke bra. Blir kravene for overflatiske og generelle, kan man med rette spørre om det kan bli noe effekt. Ikke bra det heller. Markedsdialog og balanse er sentrale stikkord.

Internasjonalt er Norge et lite land langt der oppe mot nord. Og anskaffelser for 500-600 milliarder årlig høres likevel forrykende ut, men det er jo bare det at det er svært mange det utrolige tallet brytes ned på. Da renner mye av makten ut i sanden. Det kaller på samarbeid og felles sak. Det skulle ikke være vanskelig, ettersom langt de fleste kommunene – som eksempel – kjøper stort sett det samme. Det samme gjelder sykehusene. Jo flere sammen, jo mer makt – og jo større håp om å bidra til en endring i retning av samfunnsmessig forsvarlig.

Trå forsiktig?

Nå skal man i dagens Norge jo være forsiktig med å snakke for varmt om at mange skal samle seg på en eller annen måte i en stor enhet. Men skal innkjøpsmakten svare til navnet, kan man ikke uten videre takke nei. Og ikke minst ønsker politikerne at man bruker innkjøpsmakt til å rette opp kritikkverdige forhold. Valg må tas.

En klar innvending er det imidlertid at jo større samling bak et kjøp, desto mer problematisk kan det være for mindre leverandører å være med i konkurransen, uten kanskje å være underleverandør. Det store flertall av bedrifter i Norge er små og mellomstore – utenlands er de mikrobedrifter. Deres muligheter til å skaffe seg og vedlikeholde kunnskap om leveringskjedene sine er i mange tilfeller til stede, men generelt mindre enn større bedrifter med orden i sysakene.

Brolagt med dilemmaer

Bruk av innkjøpsmakt er brolagt med dilemmaer og utfordringer. Valg må gjøres, spesielt i et land der det nasjonale næringslivet stort sett består av mindre bedrifter. Blir det for krevende, kan mange av disse falle av og konkurransen blir liten om bare en leverandør er aktuell. På noen områder, f.eks. når det gjelder biler, er det snakk om internasjonale giganter og da er det, slik vi ser det, bare å stille krav. Disse gigantene kan stille krav bakover i sin leveransekjede, og de kan være åpne, dokumentere etc.

Mer enn noe annet forutsetter krav til samfunnsansvar en form for standardisering. Det vil være en hjelp til leverandører, slik at de slipper ekstraarbeidet med å tilpasse seg ulike krav fra ulike offentlige oppdragsgivere. Seriøse leverandører bruker tid på å skaffe til veie best mulig fakta. Møter de standardkrav hele veien rundt, er det en stor lettelse. Da er det også lettere å innhente de fakta som skal inn i evt dokumentasjon. Man trenger ikke hente inn nye fakta for hver av de mange anbudskonkurransene man gjerne vil delta i. Spesielt når offentlige oppdragsgivere er hovedinntektskilden er dette avgjørende.