(En Anbud365-kommentar) Innsynsretten er løftet opp på bordet igjen. Denne gangen hos Anskaffelsesutvalget. Og frontene er de samme som før: Leverandørene avviser alt som smaker av innskrenking av denne retten, mens offentlige oppdragsgivere ser ikke bort fra at grep kan gjøres uten at intensjonen med innsynsretten taper. Uansett hva utvalget måtte komme til, risikerer de at velvoksne bjørner våkner – med enten NHO eller KS i spissen. Med mindre det kommer så vel forberedte forslag at «bjørnene» nøyer seg med å puste tungt. Det fins løsninger som ivaretar innsynsrettens egentlige intensjon.
Høstens første tema på denne plass er et demokratis grunnplanke. Innsynsretten. Men først vil Anbud365 gjerne takke alle som bidro til og på Anbud365-dagen i våres, enten man holdt foredrag, deltok fysisk eller digitalt – eller var blant dem som gjorde at maskineriet fungerte som det skulle. Nærmere 400 var på en eller annen måte engasjert, og de som var der for å få kompetanse-påfyll fikk så det monnet – av noen av Norges beste på de respektive foredragstemaene. Vi satser friskt mot en ny Anbud365-dag neste år. Velkommen!
Men det gjaldt innsynsretten. Tradisjonelt er dette ett av anskaffelsesverdenens stridstemaer med imponerende overlevelsesevne. Det kan sammenliknes med hva som også foregår mellom NHO og KS når tema terskelverdier kommer opp. På innkjøpersiden er det et ønske å begrense innsynsretten noe uten å miste intensjonen med den. På leverandørsiden er holdningen i det alt vesentlig det stikk motsatte.
Hente en ildtang
Anskaffelsesutvalget under ledelse av professor Halvard Haukeland Fredriksen, Universitet i Bergen, har fått innsynsrett-problematikken i fanget. Om de tør eller vil hente en ildtang for å gripe fatt i den, vil tiden vise. Hverken myndigheter eller utredninger tidligere har tilkjennegitt særlig appetitt i retning av å foreslå noe.
Kjernen i striden er ikke den samme på hver side av bordet. Hos en offentlig oppdragsgiver sliter man ofte med nok ressurser til i det hele tatt å få hjulene til å gå rundt med klargjøring, gjennomføring og oppfølging av konkurranser, oppfølging av kontrakter etc. Behovet for innsyn erkjennes og bestrides ikke. Men det dreier seg tidvis om enorme dokumentbunker, mange tilbud og en sladding fra tilbyder som må sjekkes ut. Noen har jo for øvrig en tendens til å sladde det meste, kanskje bortsett fra navn og adresse (Oj, her er Anbud365 frekk, gitt!).
Kikke konkurrenter i kortene
I tillegg er det jo slik at mange i samme bransje ønsker å få innblikk i hva konkurrentene har levert i sine tilbud. En god mulighet er jo da å be om (og få) innsyn i alle leverte tilbud. Ikke rart at en undersøkelse Anbud365 gjorde for noen år siden, avdekket at det finnes offentlige oppdragsgivere som har en ansatt på heltid for å gjennomgå og sjekke ut innsynskrav.
Poenget med innsynsretten er jo å ettergå det offentlige i deres forvaltning. Man har rett til å se om alt foregår rett og riktig, og den kontrollmuligheten skal gjøre at alle i det offentlige lar være å trå feil. Og skal man se om alt er gått rett for seg i en anbudskonkurranse, kan det kanskje hevdes at man til formålet trenger å kikke på alle tilbudene. Strengt tatt er det jo imidlertid vinnende tilbud som bør sjekkes opp mot konkurransegrunnlag – og sammenliknes med eget. Å måtte se alle tilbudene til et slikt formål kan minne om en tåkelegging av det egentlige motivet, å kikke konkurrentene i kortene.
En form for mistenksomhet
Samtidig råder det en form for mistenksomhet fra markedet overfor det offentlige. Det kan variere fra en sterk tro på at det i det offentlige jobber mange skurker til en tro på at arvesynden er likelig fordelt mellom offentlige og private. Hvorfor noen i markedet er så skeptiske til det offentlige ligger nok i mange tilfeller i mangel på dialog. Og, ikke minst, troen på at noe er riktig feil når eget tilbud ikke vinner fem. Da ligger konspirasjonstenkning nært for hånden. Samtidig er det nok noen som har erfart og sett seg lei på det de kaller kameraderi, men samtidig ikke selv er inne i en slik varme. Og det finnes store organisasjoner som nører opp under mistenksomheten. Dessverre med rot i konkrete erfaringer, om enn ikke mange.
Ut av dette kan vi lese at dersom det ikke skjer noe som letter byrdene knyttet til innsynsretten, kan KS gnistre til. Om det gjøres noe med denne byrden av typen innskrenkninger, gnistrer nok NHO til. Og i det politiske landskapet kan det dermed – uansett – være bjørner som vekkes. Den beste løsningen kan da lett bli å la det hele være. Fjerne det med ildtangen som deretter legges bort på peisen. «Terrorbalanse» er noe som velges dersom stridstemaet er for varmt, selv med en ildtang.
Arbeidsbelastning
En status quo betyr ytterligere slitasje på mange innkjøpsmiljøet i det offentlige, som sliter med stadig flere oppgaver uten å få tilført ressurser i forhold til hva oppgavene krever. Ambisiøse politikere sentralt har fått øynene opp for hva man kan utføre ved hjelp av egnede krav i anbudskonkurranser, og de som har ansvaret for å produsere kompetansehjelp og verktøy, står på. Men rundt omkring hos de mange offentlige oppdragsgivere er det bare et fåtall blant de praktiserende som ser seg i stand til å håndtere alle oppgavene uten å oppleve det helt store stress.
Så kan man si at hensyn til arbeidsbelastning, bemanning og kompetanse ikke skal få styre demokratiske, grunnleggende rettigheter – enn si føre kontroll med den offentlige forvaltning og dens maktutøvelse. Anbud365 legger dette til grunn.
Begrensningsløs?
Men her er det en også annen side, og det er spørsmålet om ivaretakelse av innsynsrettens begrunnelse er begrensningsløs. I en anbudskonkurranse kommer det inn fire tilbud. De kommer i to eksemplarer – et sladdet og et usladdet. Det dreier seg om en helelektronisk anskaffelsesprosess i dette tilfellet. Tilbudene er – med vedlegg og annen dokumentasjon – hver på 60 sider. M.a.o. skal sladding av 240 sider gjøres. En tilbyder får tilslaget. Er prosessen korrekt gjennomført, er evalueringen slik som antydet i konkurransegrunnlaget mm.
I en slik situasjon er det et poeng for utenverdenen å sjekke oppdragsgivers beslutning. Er tildelingen korrekt etter omstendighetene? Hver av de tre taperne i vår konkurranse (over) har i så måte behov for å benytte innsynsretten til å kontrollere. Men hvilken interesse i det lys har det om vinneren og de tre taperne samtidig er interessert i å se hverandres tilbud? Det bør drøftes med utgangspunkt i innsynsrettens intensjon. Sikkert er det imidlertid at ingen av de aktuelle tilbyderne er særlig opptatt av å om alt gikk rett for seg annet enn i relasjon til eget tilbud.
Løsninger finnes
Ved en slik løsning er det mulig å kombinere innsynsrettens verdi med offentlige oppdragsgiveres muligheter for å få bedret ressurssituasjon slik at de kan gjøre jobben enda bedre. At bransjekollegaer går glipp av en mulighet til å kikke innom konkurrentene kan neppe sees på som tungtveiende om man ser på hvorfor man har innsynsrett. Dessuten finnes det jo mange bransjeforum man kan snakke sammen i. Også på lovlig vis.
I Danmark har man vært gjennom samme utfordring som beskrevet her. Deres løsning ble å ta betalt. Etter den tid er det lite debatt om innsynsretten på anskaffelsesområdet i Danmark, så vidt Anbud365 har registrert. Om de skyldes medienes prioriteringer eller at man har gitt opp, vites ikke. Men opphisselsens gav seg, som kan være et egnet mål i seg selv. Når vi avfinner oss med en situasjon, puster ut etter striden, får sagt hva som sies må, er det mange stridsspørsmål som blir mat for historien.
Men noen bør tørre å ta ildtangen og innsynsrett-utfordringene er jo allerede oppe på bordet. Skal vi tro Anskaffelsesutvalget gjør det, at de lanserer en enkel og praktiserbar løsning? Og at deres forslag er så godt forberedt at hverken NHO eller KS nøyer seg med å sukke oppgitt? Å håpe skal man aldri slutte med.
Bli den første til å kommentere på "Innsynsretten på bordet igjen"