(En Anbud365-kommentar) Offentlige innkjøpere land og stand rundt strever med miljøkrav. Det tar tid i en presset arbeidssituasjon, og det nødvendigste tas først. Da kan det å sette seg inn i veiledninger, krav og kriterier lett komme i annen rekke. Og da treffer ikke alltid miljøkravene blink. Dette kan være en av de mer fremtredende forklaringene på at det fremdeles er en smule tilbakeholdenhet og stor usikkerhet når det gjelder å stille miljøkrav. Tiden kan være inne for å løfte nasjonale standarder, som en slags «klipp-og-lim»-basis. Da kan det bli lettere å måle, å følge opp – og mer konsistente krav til leverandørene, noe de vil sette pris på.
Da miljøhensyn ble trukket inn i offentlige anskaffelser for et snes år siden, var det opptil flere, meget erfarne offentlige innkjøpere som ikke likte det. De ville ikke ha inn ikke-innkjøpsfaglige hensyn i sin forvaltning av ansvaret, slik de formulerte det.
Men den politiske stemningen i hele vår del av verden overdøvet de faglige betenkeligheter. Hensynet til kloden og bruk av mulige verktøy for å redde den, brakte offentlige anskaffelser – som er et kraftfullt verktøy – inn i oppmerksomhetens fokus. Erkjennelsen av at det fantes et slikt virkemiddel gjorde at mange kom på tanken at man kanskje kunne bruke det også til andre aktverdige formål.
Dagens anskaffelsesregelverk forteller om status pr. i dag. I tillegg til det grunnleggende, effektiv bruk av penger og best mulig kvalitet til best mulig pris, skal det tas samfunnshensyn. Næringslivet skal vite at de må skikke seg.
Ikke vanskelig å be
Nå er det ikke noe problem for en så stor kunde som det offentlige å få sine leverandører til å etterkomme ønsker. Det gjelder spesielt i Norge med den distrikts- og næringsstruktur vi lever med. For mange næringsdrivende er det slik at dersom de ikke etterkommer kundenes behov, får de ikke noe salg. Når du skal tjene penger og opprettholde arbeidsplasser er valget lett.
Utfordringene har da heller ikke ligget der, og er heller ikke noen forklaring på hvorfor det fortsatt er mange offentlige oppdragsgivere som ser store utfordringer i å stille gode nok miljøkrav. Etter 20 år med miljøhensyn i offentlige anskaffelser skulle man kanskje tro at man var over den perioden da noe nytt er vanskelig.
Utfordringer og hjelp
Flere artikler på Anbud365 i det siste har belyst problemet. Det skjer en rask utvikling innenfor det som kan kalles klima- og miljøområdet. Forandringer skjer raskt, og det som var banebrytende og riktig for kort tid siden, kan fort fremstå som mindre aktuelt. Det er arbeidspress, mange steder er det ikke en gang innkjøpere i full stilling – man får unna det som man må gjøre foran det å bruke tid på å sette seg inn i nye ting. For liten kompetanse og erfaring på det å stille miljøkrav, heter det, mye tid og ressurser blir brukt på å få dette inn i anskaffelser og opplever ofte at det kommer klager som igjen medfører merarbeid.
Fra NHO kommer det tips om help-desk, det pekes på sertifiseringsordningen for samfunnshensyn, som er på vei, og det vises til NHO/DFØ-veiledningen «Kom-i-gang». Og anskaffelsesdivisjonen i DFØ (Direktoratet for forvaltning og økonomistyring) står på for å bidra til at det skal bli enklest mulig å stille miljøkrav. Senest de siste dagene er det kommet krav, kriterier og veiledning.
Må kunne måles
Skal det ha noe hensikt å stille miljøkrav, må de kunne måles. Kontrakter skal tildeles og kontrakter følges opp. Det finnes selvsagt ansatte i det offentlige som er meget kompetente til å utvise et tilnærmet faglig kvalifisert skjønn og dermed ikke nødvendigvis trenger enkle krav og enkle målemetoder. Vi tror likevel det er en sjeldenhet. Men tilbydere som har bestrebet seg på å etterleve stilte miljøkrav, har selvsagt lov til å forvente at de blir målt så korrekt som mulig. Det er ikke for ingenting at det nettopp er miljøkrav som utgjør en vesentlig del av klagene til Kofa.
Dessuten er det krevende for bedrifter som deltar i konkurranse gjennomført av ulike oppdragsgivere å møte forskjellige krav fra sted til sted – enn si intet krav et sted, kompliserte et annet. Og kompliserte behøver ikke nødvendigvis røpe høy faglig miljøkompetanse, det kan likeså vel være et uttrykk for et ønske om å stille miljøkrav, men ikke vet helt ut hvordan.
Velg selv, men still krav
En smule problematisk er det også at KS står fast på at kommunene selv må avgjøre hva slags samfunnshensyn man skal stille. Velger mange nok kommuner bort miljø, kompliseres ikke bare verden for leverandører, men innsatsen for å redde kloden sprekker en smule opp. Vi tror imidlertid ikke at så skjer, vi kjenner kommunene som svært miljø- og klimabevisste. Men KS’ prinsipp om selvråderett på dette punkt kunne trenge en presisering: Velg selv, men still krav.
Summa summarum kan nok bruk av standarder være løsningen på innkjøpernes utfordringer. «Klipp-og-lim» i kvalifikasjonskrav, tildelingskriterier og/eller kontraktskrav med tilhørende målemetoder. Disse kan selvsagt oppdateres etter utviklingen, og bruk av slike standarder – som godt kan være av det krevende slaget – gjør det også lettere for markedet å vite hva de må strekkes eget etter. Og sist, men ikke minst: For innkjøpere i en hektisk hverdag med mange hensyn og krav, vil det å vite at miljøkravene finnes og har et offisielt stempel, gjøre at de i større grad kan og med mindre usikkerhet, kan bidra i å bruke sine anskaffelser i det godes tjeneste – å redde kloden.
Bli den første til å kommentere på "Kanskje det er tid for å løfte nasjonale standarder for miljøkrav"