(En Anbud365-kommentar) Er ikke regjeringens stedighet når det gjelder 30% vektingen av miljø- og klimahensyn, en refleks av eventyret «Keiserens nye klær»? Bestemmelsen som kom som et innfall nærmest foreslått å fortsette i kommende, endrede lov. De nær keiseren forsikre at hans klær er så fine, så fine, at vektingbestemmelsen virkelig fungerer. Flere og flere hermer jo, viser undersøkelse. Men «barnet» i dette eventyret, les Anskaffelsesutvalget, roper ut at keiseren jo ikke har klær, at man må velge kriterier og krav som virker der de skal – nemlig til å bidra til å redde kloden. Verktøyene som deles ut, må virke. Vi vet ikke det i dag.
Søndag førstkommende er det et aldri så lite jubileum i anskaffelsesverdenen. Da er det en måned siden regjeringens forslag til endret (ny?) anskaffelseslov ble lagt frem i statsråd. Vel ankommet Stortinget for behandling havnet den, som ventelig er, i næringskomiteen. Og der ligger den ennå, skal vi tro opplysningene på stortinget.no. Vi kan lese at lovforslaget skal behandles i denne komiteen. Det er bare det at de ikke har tatt til med jobben ennå. Ikke en gang saksordfører er valgt.
I og for seg ikke så farlig, Stortinget har som vanlig i innspurten mer enn nok å ta seg til. Og loven er planlagt gjort gjeldende fra kommende årsskifte.
Innfalls-bestemmelsen
I mellomtiden håndterer de tusenvis av offentlige innkjøpere og leverandørene deres eksisterende lov så godt de kan. Det gjelder ikke minst innfalls-bestemmelsen fra 1. januar 2024 da 30% vekting av klima- og miljøkrav gikk over fra «bør»- til «skal»-krav. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) har pliktskyldigst undersøkt utviklingen og funnet at det nå er langt flere som bruker denne bestemmelsen – med dens unntak. En konklusjon synes da å være at hensyn til miljøet og klimaet i stadig større grad vektes i det offentliges anskaffelser. Men om det virkelig monner der det skal, at vår verden gradvis blir bittelite bedre, eller om det rett og slett skyldes at innkjøpere er lovlydige og gjør som det står i lov og forskrift, vet man jo intet om. I beste fall er det en kombinasjon.
Det sistnevnte kan måles, nemlig at så og så mange følger spillereglene. Hovedpoenget, miljøgevinsten, måles ikke. Da vet man jo intet. Men, se «Keiseren har jo ingen klær»! Fra eventyret husker man jo at alle keiserens lakeier forsikret ham om hvor flotte klær han bar. Det måtte et barn til å røpe sannheten. En person som ennå ikke var gammel nok til å vite hva man bør si i nærvær av en keiser.
Tro kan flytte fjell
Regjeringen viser i sitt lovforslag til DFØs undersøkelse og vil mene at innfalls-bestemmelsen virker slik den skal, at verden blir bitte lite grann bedre av bruken. Resultater av måling av mulige effekter av bestemmelses-bruken er vanskelig å oppdrive i lovproposisjonen. Men tro kan flytte fjell, og styresmaktenes trofaste dokumentere som best de kan at regjeringen er på rett vei. Og se, keiseren selv er fornøyd med de fine klærne han fant på og innførte 1.januar 2024.
Ja, så fornøyd at den samme bestemmelsen skal fortsette i den endrede loven, om Stortinget bestemmer. Et enstemmig anskaffelsesutvalg sier i sin innstilling til forslag til lov nei til keiseren – sett med miljø- og klimahensyn for øyet har du ingen klær på. Akkurat som barnet i eventyret. De sakkyndige i Anskaffelsesutvalget mener at man må ta utgangspunkt i krav og kriterier som virker der de skal, nemlig i den verden man skal forbedre. Så langt har ikke keiseren latt seg affisere av slikt. Av sakkyndige. Keiseren sprader videre.
Stor småkommune
Nylig brakte vi en historie fra Marker kommune i Østfold. Om praktisering av innfalls-bestemmelsen. Kommunen har færre innbyggere enn snitt-kommunen, men er med sine drøyt 3700 borgere heller ikke blant de minste. En stor småkommune. I fjor gjennomførte de en anskaffelse av innhold i et sårt tiltrengt legekontor. I anbudsinnbydelsen ble det opplyst at miljøkriterier ville telle 30 %, kvalitet 20 % og pris 50 %. Det kom inn åtte tilbud, og ingen av dem hadde hatt spørsmål knyttet til miljøkriteriene i forkant av tilbudsfristen. Eksterne jurister vurderte tilbudene og en vinner ble kåret
Men etterpå kom det. En lokal klaget, vinner hadde fått for høy score, var synspunktet. Ny juristrunde førte til avvisning av klagen fra den lokale, som en tid etter meldte oppbud.
Den store kom på banen
Så kom en av virkelige store bygg- og anleggsgigantene på banen. Der hadde man satt seg inn i de nye bestemmelsene, som på tidspunktet for kontraktstildeling hadde eksistert i mange måneder. Da de var nær ved å vinne i konkurransen, men var for dyre, gransket de kommunens tildeling. De fant at miljøkriteriet ikke var lovlig utformet og mente det hadde vært en fordel om dette var blitt avdekket tidligere i tilbudsfasen.
Overmakten i kompetanse ble for stor, så kommunen avlyste hele greia. Læringspunktet hos kommunen var tydelig. Nå skal den samarbeide med Indre Østfold-kommunene om hvordan miljøkriteriene best skal ivaretas i anbudsprosesser. Det røper klokskap. De erkjenner at en kommune på deres folketall-nivå, selv med tilgjengelig ekstern juridisk kompetanse, ikke makter å håndtere innfalls-bestemmelsen. Det greier imidlertid en leverandør med ca. 14 000 ansatte og 59 mrd i 2023-omsetning.
Stortingskantinens vindu
Vi bruker plass til dette fordi den som får ansvaret for behandlingen i Stortinget av den nye loven, må ta seg tid til å kikke ut av vinduet i Stortingets kantine og se hvordan virkeligheten er. Innfalls-bestemmelser som man ikke vet om har noen hensikt og som åpenbart er uhåndterbare for mange av de mindre offentlige virksomhetene, er ikke tillitbyggende og egentlig bare til irritasjon. Og er det noe man trenger i bærekraftsarbeidet, er det tillit til at det man blir satt til å gjøre, er rimelig og fører til målet. Innfall uten dokumentasjon gir store premier i spill, riktignok, men er det det vi driver med?
Behandlingen i Stortinget, spesielt når det nærmer seg valg, ender trolig med et flertall for forslaget. Ved å avvise det vil regjeringsflertallet på Stortinget og Regjeringen med, lide noe som blir prestisjenederlag påført av sine egne. Slikt gjør man ikke. Riktignok finnes det parlamentariske grep som kan benyttes på en måte som tåkelegger og får en snu-operasjon til å fremstå som toppen av sunn fornuft. Mest sannsynlig ender det hele med at keiserens lakeier på Stortinget forsikrer keiseren om at joda, du har klær på. Fine, strålende klær av fineste merke. Og de virker jo! Flere og flere sier det. Om de har den tiltenkte effekt? Njaaaa …
Standarder
Neste korsvei kommer nærmere 2030. Da skal EU ha på plass sine nye direktiver, som skal ligge til grunn for norsk anskaffelses-lovgivning også. Vi får tro at EU-arbeidet fører med seg noe som beveger norske lovgivere i retning av målrettede klima- og miljøkriterier, enn si enklere regler også på det punktet. I et anfall av pessimisme må vi nok anføre en betydelig tvil om noe slikt viser seg å bli virkelighet. Lov å håpe er det jo imidlertid.
Men før det, om det blir slik at det kommende norske regelverket blir uten den paragrafen som binder oss til EU-prinsippene, kan også noe skje. Da under EU/EØS-tersklene. Kanskje kan de nasjonale anskaffelsesreglene utstyres med enkle, lett forståelige, virkningsfulle miljø- og klimakrav? Stikkord er bruk av standarder.
En jobb å gjøre
Anskaffelsesutvalget har mange gode ord å si om standarder i sine innstillinger. Slike vil lette på behovet for detaljert kompetanse så vel på det aktuelle saksområdet som innenfor anskaffelses-jussen. Det er forenkling, samtidig som det er mulig å utvikle standarder som er målrettet mot de resultatene man ønsker å oppnå ved å bruke anskaffelser som verktøy. Kanskje finnes slike allerede i dag.
Standarder er velegnet i et land med uhyre mange mindre offentlige virksomheter, der spisskompetanse på alle områder ikke er mulig å få. På samme måte som former for samarbeid dem imellom. Det viktigste nå er å få sagt til keiseren at han ikke har klær på og at erstatning for virkeligheten i «barnets» utrop blir enkle verktøy og regler slik at alle kan bidra til en bedre klode. Om ikke mye, men litt. Da er det fint å vite at verktøyene man bruker, virker. I dag er vi ikke der. Her har Stortinget en jobb å gjøre.
Bli den første til å kommentere på "Keisernes nye anskaffelses-klær"