(En Anbud365-kommentar) Skal små, lokale bedrifter lykkes i å bli leverandører til egen kommune – eller til nabokommuner og andre – er det mye opp til dem selv. Det gjelder ikke bare å kommunisere hva de holder på med, og synliggjøre hvilken nytte oppdragsgiveren har av det. Det har med det å posisjonere seg. En viktig fyrlykt i den seilasen er å bli kjent med mulige kunder, å forstå og se på mulighetene i regelverket. Og kanskje tipse oppdragsgiveren hvordan regelverket enkelt kan legge til rette for lokale tilbydere. En mindre kommune minner i sitt forslag til innkjøpsreglement også om at man kan samarbeide. Sammen er vi sterke, vet dere.
På grensen til Agder ligger Rogalands-kommunen Sokndal med sine rundt regnet 3300 innbyggere, m.a.o. under den gjennomsnittlige kommunestørrelsen her til lands målt i innbyggerantall. For kort tid siden avsluttet kommunen en høringsrunde for forslaget til nytt innkjøpsreglement. Å gjøre en slik runde er i og for seg såpass positivt at det er verd noen linjer her. Ikke at det er et sjeldent syn, men det er like fult prisverdig fordi det indikerer invitasjon til dialog mellom den offentlige, lokale innkjøperen og det næringslivet som måtte være interessert i å selge til kommunen. Og andre offentlige oppdragsgivere i og for seg.
Om ikke det kommer så mye konkret ut av denne øvelsen, har kommunen i alle fall signalisert ønske om å dra lasset sammen i lokalsamfunnet. Det er en verdi i seg selv. Og skulle det komme gode innspill, kan det gi gode bidrag til hvordan kommunen skal innrette sin anskaffelsesprosess. Verd å lytte til – og å ta konsekvensen av så langt det er mulig innenfor regelverket for offentlige anskaffelser.
Samarbeidsløsninger
Og når det gjelder den nasjonale delen av regelverket er det muligheter. Handlingsrom, heter det visst, om man vil strekke seg og ikke være alt for skjelven i knærne i frykt for ille konsekvenser. Sokndal er også, som så mange andre kommuner, med i et regionalt innkjøpssamarbeid, og det borger for at det er god kompetanse tilgjengelig. Som kan bidra til å legge til rette for lokale leverandører.
Det er imidlertid et annet poeng ved kommunens utkast til innkjøpsreglement som det er – kanskje enda mer – verd å merke seg. Lokalt næringsliv bør stimuleres og kvalifiseres til å inngå samarbeidsløsninger som setter dem i stand til å delta i anbudskonkurranser på innkjøp, slår kommunen fast i forslaget. Dette kommer i tillegg til den mer vanlige formuleringen om at lokalt næringsliv skal prioriteres så langt det er mulig innenfor regelverket for kommunale innkjøp, og så langt det foreligger konkurransedyktige lokale alternativer.
Mer enn slagord
Ja, selvfølgelig. Reglene skal følges og nytten av å ha lokalt næringsliv erkjennes – og bør kjøpes av så langt regelverket kan brukes til det. Men at kommunen også ser og skriver ned i reglementet poenget med at er noe lokale bedrifter selv kan gjøre for å få kontrakter, bør fremheves. Du gjør ditt og vi vårt, så skal vi se om det ikke drypper noen kontrakter på dere, er en tabloid, men korrekt, oppsummering.
Vi snakker her om et par politisk korrekte ytringer, som lett forblir bare det. «Handle lokalt» og «SMB» må du si med entusiasme i stemmen dersom du ønsker å komme i mediene, enn si på kommune- eller stortingsvalglister. Det er liksom en form for kvalifikasjon, en måte å flagge at du er innafor.
På den ene siden er det er et noe svært alvorlig som skjuler seg bak de politiske erklæringene. Norge kryr av små og mellomstore bedrifter, veldig mange lokalsamfunn er avhengig av dem. Vi snakker om arbeidsplasser og skatteinntekter. Så, det å ha søkelys på innholdet i de to nevnte – nærmest – politiske slagordene, er noe av det viktigste man kan gjøre på alle forvaltningsnivåer, lokalt og sentralt, politisk og administrativt.
Sosialdebatt?
På den annen side sitter vi igjen med et inntrykk av at mange politiske miljøer gir signaler som kan tyde på at dette dreier seg omen sosialdebatt. Stakkers små, de har det ikke lett alle de små lokale, liksom. Vi må gjøre noe! Ja, regelverket må endres! Del opp kontrakter der det er mulig og ønskelig, begrunn dersom du ikke gjør det, er jo det mest tydelige tiltaket for SMB’ene i regelverket som nå gjelder. Imidlertid er begrunnelsen for å la være ikke blant det man kan klage på, og for mange oppdragsgiver betyr deling av en kontrakt merarbeid, til dels av betydelig omfang.
Selve anskaffelsesprosessen er i seg selv krevende, og mange offentlige oppdragsgivere er meget plikt oppfyllende og risikovegrende. Samtidig vet vi at de som taper en konkurranse, ofte ikke gir seg uten sverdslag, les: vurderer klage – og klager. Dermed blir enden på visa ofte at den offentlige oppdragsgiveren gjennomfører en anbudskonkurranse som gjør at kostnadene ved den blir minst mulig (forståelig nok) og resultatet økonomisk best mulig (dvs uten ressurskrevende klagerunder). Og da tenker småbedrifter uten altfor mange til å bruke masse kveldstid på anbudspapirer, at de får heller satse på det private markedet.
Næringsforeninger
De fleste som driver en småbedrift eller setter i gang slik gjør det fordi de har tro på det de kan. Og bortsett fra noen få advokater og jurister, ofte i konsultentinnpakning, er det de kan, ikke anskaffelsesreglene. Men de få sistnevnte er jo til for å hjelpe til. Det er bra.
Mange lokalsamfunn har riktignok næringsforeninger eller tilsvarende og Anbud365 har registrert at flere av disse er svært så aktive når det gjelder å bidra til at de lokale næringslivet forstår seg på og bidrar i offentlige anbud. Man kan jo retorisk spørre hva en slik forening ellers skal stelle med enn å hjelpe sine medlemmer med å tjene penger.
Stå sterkere
Her vender vi tilbake til den lille Rogalands-kommunens brilliante innsmett i sitt forslag til innkjøpsreglement. Nemlig at de lokale næringsdrivende også må tenke samarbeid på tvers og derigjennom kapre kontrakter i egen kommune. Og sikkert gjerne i nabokommuner, enn si store kommuner ikke langt unna. Ved å samarbeide om enkeltstående oppdrag står de utvilsomt sterkere i konkurransen.
Og for å illustrere med noe annet enn bygg og anlegg, kan en større kommune som ønsker en kommunikasjonsekspert, men ikke vil ansette en, godt tenke seg å motta tilbud fra et triumvirat bestående av en designer, en markedsføringsekspert og en med redaksjonell presseerfaring. I det ganske land finnes en rekke mikrobedrifter av denne typen. Alene blir det mye å bruke tid på anbudskonkurranser, sammen kan de dele på den delen av jobben. Som kan kaste av seg hvis de får oppdrag.
Også opp til bedriftene
Det er bl.a. slikt Sokndal kommune vil oppfordre til, minne det lokale næringslivet om at det også er opp til dem. Sammen er vi sterke, var det en gang et slagord som het. Her må vi imidlertid ile til med litt kaldt vann i blodet. Og det er konkurranselovgivningen. Å trå feil etter dens bokstav er kostbart, og Konkurransetilsynet er «på ballen». Men igjen, dette handler også om kompetanse og å søke råd. Og slik finnes, på et sted eller en nettside nær deg, som det heter. Det er ingen barriere, det er som med bilkjøring – noen humper det alltid klokt å holde seg unna.
Også her har en sak to sider. Myndighetene må legge til rette, lokale småbedrifter (og andre mulige leverandører til det offentlige!) må ta grep selv. Det sier Sokndal kommune i klartekst. Der er ikke SMB- og lokalt næringsliv lenger en form for verbal, politisk sosialpolitikk. Og det er godt at signalet kommer fra en mindre kommune. Denne type kunnskap er ikke forbeholdt de store, offentlige oppdragsgiverne alene. Klokskap og sunn fornuft er gjerne ikke det. Samtidig har kommunen utvilsomt hevet fallhøyden. Skjer det noe i praksis?
Bli den første til å kommentere på "Kloke kommune-ord på rett plass"