(En Anbud365-kommentar) Offentlige anskaffelser er å likne med en honningkrukke for sultne og potensielle leverandører. Da kan det kanskje være nyttig å ha en god kompis hos en mulig oppdragsgiver. Det skal ikke bety noe som helst, men kamerat-korrupsjon er ingen ukjent øvelse. Spørsmål kan også reise ved omfanget av bytte av jobber mellom oppdragsgiver- og leverandørsiden, enn si bruken konsulenter og eksperter i forbindelse med anskaffelser. Kanskje lurt en gang imellom å heise det røde flagg? Mye korruptivt kan unngås hvis anskaffelsesenheten har full oversikt og kontroll. Leser vi imidlertid i en fersk rapport.
Det var en svensk rapport som fenget vår interesse og som vi nylig omtalte. På oppdrag fra Konkurrensverket – svensk søster til Konkurransetilsynet – har professor Olle Lundin ved Uppsala universitet tatt en nærmere kikk på korrupsjonsfare (-mulighet?). Det gjaldt offentlige anskaffelser og offentlige kontrakter.
Kompis-korrupsjon
Rapporten forteller mer enn at det er en fare/mulighet, den går mer i dybden. Og et og annet her er det vel verd å legge merke til, selv om det er svenske tilstander som er under lupen. Ettersom det er mennesker det dreier seg om, er vel arvesynden ganske lik på begge sider av Kjølen.
Professoren har funnet ut at så mye korrupsjonsaktig er det ikke i området offentlig anskaffelser. Og hvis det er, tror han det mer dreier seg om kameratkorrupsjon enn bestikkelser. Det er med andre ord ikke så mange lukkede konvolutter som skifter eiere underveis i en anskaffelsesprosess enn de som strengt tatt er nødvendige (om man da ikke kjører helelektroniske prosesser). I stedet er det kompisveldet som råder.
Handlingsrom og faglig skjønn
Det betyr at grep i prosessen, fortrinnsvis under forberedelsen, kan legge til rette for en tildeling som noen der ute er mer tilfreds med enn andre. Er man riktig heldig (sic!) kan det jo hende at kriteriene/kravene i konkurransen er slik at man slipper konkurranse. Så hører en gjenytelse til, eller kanskje den ytelsen allerede har funnet sted forut for anskaffelsen.
Hva snakker vi om da? På den ene siden et handlingsrom og «de innkjøpsfaglige skjønn». Det finnes i anskaffelsesregelverket. På den andre et forhold mellom en i rollen som oppdragsgiver og en som interessert leverandør. De kan ha kjent hverandre fra barneskolen, de kan ha studert sammen, de er omgangsvenner, de er i idrettslag, i frimurerlosjen. Hvis vi snakker ledernivå, kan uoffisielle og offisielle lederfora der man blir (svært) godt kjent være et utgangspunkt.
Ledelsen?
Fra filmens verden har vi vel alle sett tilfeller der man kan tenke seg at den ene part kan tjene svært så mye på å imøtekomme den annens ønske. Vi skal ikke gå videre på det, men antyde at en tapt kontrakt kan ødelegge et middagsselskap. Ikke bare ett, men for alltid.
Det er snakk om en form for interlojalitet. Nytte, følelser, gjensidighet er ord som faller ned i tastaturet.
Men professoren finner mer. Risikoen for korrupsjon oppfattes som betydelig høyere når kjøp gjøres i virksomheter der myndighetenes anskaffelsesenheter har begrenset innsikt og evne til å kontrollere at alt går riktig for seg. Med full kontroll og innsikt hos anskaffelsesenheten er risikoen for korrupsjon altså mindre. Svaret på spørsmålet om hva som skjer eller hvem som ser til at anskaffelsesenheten i større eller mindre grad holdes utenfor, skulle da være rimelig greit.
Vanskelig å anfekte
Og det er jo nettopp på ledernivået faren for kameratkorrupsjon som beskrevet over, er til stede. En overordnet kan gi beskjed, ha synspunkter etc. i forbindelse med en anskaffelse. De fleste av disse er nok fundert i saklighet, av hensyn til virksomheten etc. Men det kan altså også dukke opp synspunkter hvis rot er kompispreget. Da er det selvsagt en risiko for en underordnet å anfekte det. I tillegg steller anskaffelsesenheten med gjennomføring av anskaffelsen på vegne av den aktuelle faggruppe. De er ikke eksperter på virksomhetens andre foretagender.
Nå har jo også anskaffelsesenhet en sjef, som i prinsippet gjerne kan ha kompisrelasjoner som er eller grenser til det korruptive. Så det er sagt.
Nylig fikk en anskaffelse et sted i Norge en viss presseomtale fordi den leverandøren som fikk kontrakt kunne tilby den fyllmassen oppdragsgiver trengte. Nei, nei det er jo ikke galt om det hørte med til tilbudet. Her var det imidlertid slik at det var bare fyllmasse-leverandøren som ble kalt til forhandlinger. Uten forutgående konkurranse i det hele tatt. Vi hevder ikke at det har noe med korrupsjon å gjøre, bare at medieomtalen kan peke i den retning.
Bytte jobber
Den svenske professoren trekker frem flere risikoområder. I noen bransjer, spesielt i byggebransjen, er det ofte betydelig utveksling av personell mellom myndigheter og leverandører. Det stiller høye krav til integritet og lojalitet om rullebladet skal forbli rent og ikke skjemmes av tilfeller av kameratkorrupsjon.
Skifte av personell kan jo også starte underveis i en anskaffelsesprosess uten at man egentlig er helt på det rene med når rekrutteringen startet. Heller ikke dette indikerer at noe korrupsjonslikende er, har vært eller kommer til å være korrupsjonsfremmende. Men mistenksomheten kan komme, ryktene deretter – litt avhengig av hvem som får kontrakten. Det finnes mer vanntette tiltak for å beholde eller bygge tillit fra oppdragsgivers side.
Eksperter og konsulenter
Rekken av professorale synspunkter omfatter også tilgang på eksperter og konsulenter.
– Mange mener at myndighetene spesielt på visse områder havner fullstendig i hendene på eksperter hvis interesser ikke nødvendigvis sammenfaller med myndighetenes. Når kjøpene gjelder kompliserte varer eller tjenester, er det vanskelig for myndighetene å selv kontrollere om informasjonen de har mottatt fra eksperter er korrekt, skriver professoren.
Det er mange som har opplevet at rapporter og tjenester fra eksterne eksperter og konsulenter har fellestrekk med at «som man roper i skogen får man svar». Noe av slikt bunner selvsagt i at det er mange måter å se en sak på, tyngdepunktet kan variere fra person til person. På den annen side er det alltids et behov for å sikre seg kundemasse og selv om ikke alle oppdragsgivere har så mye til felles med en nåværende amerikansk president, er et oppdragssvar som oppleves om «ikke til å leve med» da ikke klokt.
Illustrerende, tenkt tvist
Blant de interessante sidene ved en kommunes anskaffelsesutfordringer er hvis det er uenighet mellom anskaffelsesenheten og den innleide konsulentens synspunkt på f.eks. hva som er «vesentlig endringer» i en anskaffelse. La oss tenke oss at kommunens toppledelse vraker sine egne, som mener at endringen som ble foretatt ikke gikk an. Konsulenten var av motsatt oppfatning og ledelsen fulgte rådet derfra.
Ingen tvil om at kommune-ledelsen her har hatt kommunens beste for øyet. Ingen grunn til å tvile på det. Men i evalueringen bør konsulenten få rett. Hvis ikke blir et slikt eksempel særdeles nyttig når man skal omtale konsulenter og eksterne eksperter. Med mindre valgte konsulent egentlig ikke har særlig rede på anskaffelser, da – eller at det her er så stor tvil at ledende jurister på området får vann i munnen.
Samfunnsmessig nytte
Professor Lundin har tatt for seg forhold i vårt naboland. Det han trekker frem har 100% relevans her også. Derfor er hans rapport av betydning. Han løfter frem forhold som hører hjemme i begrepet korrupsjon, men som selvsagt ikke kan konkurrere med konvolutt med et sekssifret beløp i sedler. Eller en hytte-oppussing som takk for en offentlig BA-kontrakt. Men, Lundins eksempler, kan gjøre vel så mye skade som de mer eksotiske eksempler. Å rette lysstrålen mot dette er til stor samfunnsmessig nytte.
Bli den første til å kommentere på "Korrupte kamerater"