Kunngjøringspliktens fall krever omstilling – hvem tar grep og leder an?

(En Anbud365-kommentar) I et drøyt år eller så har det vært skreket og ropt om at den nasjonale terskelverdien er blitt hevet, og hvor ille det er. Kravet har vært å sette den ned igjen og/eller innføre et tilsynsapparat. At tilstanden på anskaffelsesmarkedet under den nasjonale terskelverdien er uregjerlig, er det ikke tvil om, og mye her bidrar til ringeakt for lover og regler. Risikoen er håndterbar. Slikt er skadelig. Men er det ikke på tide å finne innovative løsninger på disse utfordringene, ikke bare rope på gårsdagens løsninger eller mer «politi»? Hvem tar ledelsen i en slik prosess?

Meldingen om status for antall kunngjøringer på Doffin i fjor, kom fra Difi denne uken. Ned om lag 3800, som Anbud365 antydet da tallene t.o.m. november forelå. Nedgangen skyldes i det alt vesentlige hevingen av den nasjonale terskelverdien fra 1. januar 2017 med tilhørende bortfall av kunngjøringsplikten under denne grensen.

Dette er selvsagt bensin på bålet for dem som raser mot hevingen av den nasjonale terskelverdien (les: NHO). Hittil har imidlertid ikke Regjeringen beveget seg en tomme i retning av NHOs krav, og det er ikke lenge siden at daværende statssekretær Lars Jacob Hiim i Nærings- og fiskeridepartementet forsikret om at den ventede stortingsmeldingen til høsten ikke vil ha med et kapittel om terskelverdien. Hva det nye regimet i departementet, med næringsminister Torbjørn Røe Isaksen i spissen, mener, er det ikke kommet signaler om. Imidlertid er det jo regjeringens syn fagstatsrådene forvalter, ikke personlige, så en snuoperasjon kan neppe ventes.

Etterleves regelkravene?

Er det da så farlig at tusenvis av anskaffelser ikke kunngjøres i Doffin? Formelt skal slike anskaffelser følge de grunnleggende kravene til alle anskaffelser, og det innebærer bl.a. konkurranse. Tre-til fem leverandører bør forespørres, hvis det ikke gjelder anskaffelser av svært liten verdi. Vi er i tvil om at det er et gjennomgående trekk at alle offentlige virksomheter i Norge følger dette kravet.

For noen dager siden rapporterte Anbud365 fra en kontrollorgan-enhet i nord som kunne fortelle at i de kommunale revisjonsrapportene var litt av hvert. Av avslørende karakter når det gjelder regeletterlevelse. I en kommune nordvest på Vestlandet fikk ordføreren kontrakt på seks år, tross utlysingen var på fem år, og det var ikke stilt miljøkrav i disse kontraktene.

Helt uten risiko

Det er selvsagt ikke bra at vi har et system som medfører ringeakt for lover og regler. Det er jo i praksis helt uten risiko å overse regelverket for offentlige anskaffelser på dette punkt. Man kan få skrape av et kommunestyre, omtale i media og kanskje må en rådmann ta sin hatt og gå. Ille nok, men dette har neppe oppdragende effekt. Noe tilsynsorgan vil jo regjeringen ikke ha.

Oppegående småbedrifter liker ikke situasjonen. Ihvertfall ikke alle de som har sikret seg en eller annen hoffleverandør-kontrakt. Kunngjøringer via Doffin har selvsagt spart mange for kostnader til markedsføring. Nå må de lete selv, ut å selge på samme måte som overfor en privat kunde. Det har en kostnad, som hverken alle småbedrifter eller gründerbedrifter uten videre har kapasitet til å dekke. Vi gjør så godt vi kan, sa en representant for en gründerbedrift til Anbud365 da vi møtte vedkommende forleden dag. Vi har mer enn nok med å skaffe oss kunder for produktet vi tror på og som det offentlige kunne ha nytte av. En sjarmoffensiv overfor en potensiell offentlig kunde er en langvarig, ressursslukende affære.

Omstilling tar tid 

Bergen kommune er blant dem som i valget mellom de tre-fem leverandørene de skal kontakte, alltid skal ha med en gründerbedrift. Det er et eksempel på tilpasning til en ny tid og til politiske signaler. Men det kreves kompetanse og kapasitet hos offentlige innkjøpermiljøer å omstille seg. Der det er store, kompetente miljøer fikser de det godt nok. Men i svært mange mindre virksomheter er det verre, og vi er redd for at når det er slik at man ikke skal kunngjøre i Doffin, bidrar det til at virksomhetsledere ikke lenger ser behov for å styrke kompetanse hos sine innkjøpere. Det er jo enklere nå, må tro.

Etter hvert vil det dukke opp digitale informasjonskanaler som kan benyttes for effektiv spredning av informasjon om anskaffelser under den nasjonale terskelverdien. Etter hvert vil småbedrifter land og strand rundt etablere markedsføringsløsninger. Hva gjør f.eks. alle landets næringsforeninger, næringsforum, lokalforeninger av de store interesseorganisasjonene, for eksempel.

Omstilling tar imidlertid tid. Og at det alltid vil finnes brodne kar, det er historiens erfaring. Men det er kritisk at forholdet til et regelverk svekkes. Svenskene har noe de kaller domstolstrass, dvs. at man ikke følger opp domstolens avgjørelser. Vi ser dessverre tendens til regeltrass innenfor offentlige anskaffelser. I samfunnsøkonomiens verden er nok ikke problemstillingen kommet over horisonten ennå.