(En Anbud365-kommentar) Å benytte sine anskaffelser til å fremme menneskerettigheter er og kommer til å bli lovfestet. Men noe trengs for at dette lovkravet blir etterlevet i noe større grad enn i dag. Forslag til krav, kriterier og dokumentasjon er kommet på bordet, og det gleder: Da vet man «hvordan» og «når» i anskaffelsesprosess. Men kompetansen og kapasiteten til å innhente, skrive, tolke og kontrollere dokumentasjon og svarene på kravene og kriteriene, er fortsatt bare hos noen få. Mulighetene og løsningen som trengs for at slikt skal bli allment eie, så å si, finnes. Men noen må løfte dem frem. I lys av ønsket og behovet for at menneskerettighets-kravene skal gi resultater, venter vi i spenning på om noen påtar seg organiseringsjobben.
Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) og Etisk handel Norge (EHN) har hatt på høring forslag til standardformulerte kontraktsvilkår, krav og kriterier for å fremme grunnleggende menneskerettigheter ved anskaffelser av høyrisikoprodukter i henhold til dagens LOA §5.
Høringsdokumentet består av en oppdatert versjon av et felles kontraktsvilkår for bærekraftige leverandørkjeder, forslag til kravspesifikasjon, kvalifikasjonskrav og tildelingskriterium.
Greier de det?
De to ønsket også innspill på formuleringer, dokumentasjonskrav og brukervennlighet. I tillegg til innspill på i hvilken grad leverandørmarkedet opplever at de kan oppfylle og dokumentere kravene og kriteriene.
I sitt forslag til ny, endret lov om offentlige anskaffelser har Nærings- og fiskeridepartementet menneskerettigheter med blant de mange bokstaver i §5, nemlig § 5m. Her heter det at ved anskaffelser hvor det er risiko for brudd på grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, bør oppdragsgiver stille krav eller kriterier for å motvirke at slike brudd oppstår.
Treffe blink
Også i det lys er arbeidet som DFØ og Etisk handel Norge har gjort og lagt frem til vurdering i markedet, av betydelig verdi. Å stille krav eller kriterier og følge opp dette i en anskaffelsesprosess er trolig det vanskeligste av de nye §5-bestemmelsene. Krav og kriterier bør jo helst treffe blink om de skal ha noen effekt, og å vurdere om blinken er truffet eller ei, er ingen enkel oppgave for de fleste.
DFØs modenhetsundersøkelser har gjennom årene vist at dette med menneskerettigheter står et godt stykke nede på listen over hva som løftes frem i de mange anskaffelsene. Noe av forklaringene kan selvsagt være at det stat, kommuner og fylkeskommuner – og andre som hører inn under anskaffelsesreglene – kjøper til vanlig, i liten grad vekker tanker om at det bakover i leveransekjeden til de respektive produktene kan det være behov for å se om menneskerettigheter etterleves.
Kompetanse og kapasitet
Mangel på kompetanse om hvordan krav og kriterier på mest mulig effektiv måte kan stilles, spiller nok også en betydelig rolle når det gjelder tilbakeholdenheten mht menneskerettigheter. Kompetanse gjelder jo også å vurdere dokumentasjon gitt av tilbyderne.
Kapasitet er en annen begrensning vil vi tro. Noen av de største nasjonale innkjøpermiljøene, f.eks. Sykehusinnkjøp og kommunene Oslo, Bergen og Stavanger, prioriterer riktignok dette og besitter ikke liten kompetanse. Det betyr selvsagt at den kapasiteten som trengs, også er til stede og bruken er «velsignet». I så måte er de i selskap med flere andre store innkjøpere.
De mindre faller av
Og det er mange leverandører som har lagt – og legger – stor vekt på å sikre kontroll med sine leveransekjeder og har oppdatert dokumentasjon på status. Dette er stort sett store leverandører med organisasjon nok til å ta seg av slike viktige sider. Når det offentlige stiller krav, ser potensielle leverandører at her må de følge opp om de skal være håp om å kapre attraktive offentlige kontrakter. Situasjonen illustrerer m.a.o. i praksis hvordan tenkningen bak lovparagrafene skal virke for å bedre menneskerettighetene omkring i verden.
Imidlertid kan krav, kriterier og dokumentasjon oppleves så krevende at mindre oppdragsgivere og leverandører ikke ser noen mulighet til å ta i bruk de nevnte paragrafene i nåværende og kommende lov. Det kan også være slik at selv om innkjøperne gjerne vil, setter ledelsen foten ned fordi de ikke vil prioritere kapasitetsbruken. På den andre siden kan det nok dessverre være at potensielle leverandører heller velger å avstå fra å tilby i offentlige anbudskonkurranser.
Svært prisverdig
Når vi omtaler kapasitet og kompetanse hos leverandørene må vi ikke glemme den siste tidens dokumentasjonskrav fra EU. Her har nok intensjonene vært de beste, men legger selvsagt ytterligere en bør på virksomheter som allerede synes det er nok. Da melder tanken seg om å prioritere, og fra en leverandørs side velges gjerne da markeder der lønnsomheten er like god som å jobbe for det offentlige.
Det er sikkert ett og annet faglig å bemerke til kravene og kriteriene som DFØ og Etisk handel Norge har arbeidet frem. Det er poenget med å sende noe på høring, man skal få inn bidrag fra alle tenkelige, relevante fagmiljøer. Da blir det endelige resultatet det beste. Men, og det står fast, det å lage et slikt sett om de to har gjort, er prisverdig. Svært prisverdig.
Teori og praksis
Det bidrar til å gi svaret på et par av utfordringene, nemlig «hvordan» og «når» i prosessen. Og de to initiativtagerne har fått en rekke innspill på spørsmålet om markedet kan oppfylle og dokumentere kravene og kriteriene. Oppsummert er svarene at noen støttehjul trengs. Ikke uventet.
I prinsippet burde enhver leverandør til det offentlige jevnlig inspisere «on site» de som inngår i leveransekjeden. Spesielt gjelder det der kjeden strekker seg ut over vår kulturkrets. I praksis er selvsagt helt utenkelig, ennskjønt man jo kunne tenke seg ordninger i regi av deres respektive bransjeforeninger.
Oppdragsgiver skal kontrollere
Mye kan nok skrives inn i dokumentasjon, både fra de respektive som inngår i leveransekjeden og fra leverandøren selv. Og resultatet kan sikkert bli et bilde på en rimelig korrekt status. Har man da kontroll på kjeden? Knapt. Og det er godt 200 land å selge til, blir det for mye papirarbeid og kontroll fra enkelte land kan det jo finnes andre markeder. Der de kan være i fred med sine arbeidsforhold.
Når imidlertid tilbud er levert, med all mulig – og ikke minst, god dokumentasjon, skal jo oppdragsgiver gjerne kontrollere at opplysningen er rette. I utgangspunktet kan man jo stole på at det er bra- kanskje i noen tilfeller også uten på ha satt seg skikkelig inn i all dokumentasjonen. Egentlig burde jo oppdragsgiver ta seg en tur og sjekke selv, om alt er som beskrevet. Sykehusinnkjøp gjør det, enten selv eller i samarbeid med et nordisk nettverk for de som kjøper inn for helsevesenet. Men for de aller fleste er nok dette ikke tenkbart.
Rammeavtale, «watch» og innkjøpssamarbeid
Oslo kommune hadde i en periode en rammeavtale tiltrådt av en rekke andre kommuner som åpnet for at en tredjepart kunne engasjeres til på å sjekke forholdene der menneskerettighetene kunne tenkes å være kritikkverdige. Og det er enkelte frivillige «watch»-institusjoner som gjøre en god jobb i å avdekke forhold som ikke er som ønskelig er.
Vårt poeng er at det finnes muligheter for å foreta mer konkret kontroll og oppfølging enn å skrive og lese dokumenter. Uten at det vil kreve så mye kapasitet og penger som fryktet. De mange innkjøpssamarbeidene er også forum som burde ha muligheter til å gjøre en jobb her.
Muligheter og løsninger finnes
Når alt dette er sagt: Norge er et lite land og marked- hva vi gjør og ikke gjør har i de fleste markeder og bransjer relativt liten påvirkning av verden. Vårt grunnleggende kultur- og menneskesyn er likevel at vi bør engasjere oss internasjonalt for å bedre menneskers rettigheter også i arbeidslivet. Men engasjementet må være slik at det er ønsket om effekt som er drivende, ikke alene det å tilfredsstille egen eller nasjonal samvittighet. Og det innebærer krav til kompetanse, kapasitet og dokumentasjon. Ikke alle er der i dag – og vil neppe en gang komme dit.
Skal man benytte kravene som DFØ og Etisk handel Norge har etablert med sikte på resultatet, trengs nettopp kompetanse og kapasitet. Og det bør bli gradvis flere og flere som kan stille med det. Mulighetene og løsningene finnes. Men noen må løfte de frem.
Bli den første til å kommentere på "Løft for menneskerettighets-krav"