(En Anbud365-kommentar) Mange lokalmatprodusenter kan lite om offentlige anskaffelser, og bare et ytterst lite mindretall ønsker å bli bedre på akkurat det. Dette må skyldes at det offentlige – les: kommunene – ikke er et aktuelt marked for produsentene, bare for grossistleddet som leverer stort til billigere penge. En undersøkelse avdekker dette mulige faresignalet. Daglig blir vi minnet på mørke skyer i horisonten, det er opptil flere dramatiske kriser i verden – også nær oss. Hva da med matberedskap om det skulle bli enda mer alvorlig når det offentlige åpenbart ikke er et interessant marked for mange lokalmatprodusenter? I perioden før full krise, da trolig rekvirering trer inn. Mon ikke noen burde kikke nærmere på dette beredskaps-elementet.
I en krisebefengt verden er det ikke underlig at begrepet beredskap har klatret i folks bevissthet. Området offentlige anskaffelser intet unntak. Det er jo viktig å sikre seg visse basisingredienser om krisen skulle nå oss. En ting er lager, som sentralmyndighetene er i gang med å etablere. Noe annet er ferskvare som mat. Utfordringen her er dels at lange leveranselinjer er risikable, dels at en produsent eller en leverandør langt unna kan bli hardt rammet slik at avtalt leveranse ikke kommer.
Lokalmatprodusenters verdi
Så korte leveranselinjer som råd er, er trolig en løsning, en slags forsikring. Landbrukets aktører kan levere til sitt nærmiljø. Noen landsomfattende fare for at slike leveranselinjer brytes, er det neppe. De er jo så korte. Og landbruk – eller landbruksmuligheter – finnes overalt og blir neppe borte med mindre det skjer noe med aktørene selv.
Nå skal ikke det være manus til et foredrag om betydningen av å ha et landsomfattende, variert landbruk. Det skal heller være en understrekning av et behov som har dukket opp, i kjølvannet av klimakrise, Gazakrig, Ukrainakrig – og et internasjonalt lederskap en god del ikke helt er trygge på. Dermed blir lokale matprodusenter noe langt mer enn anti-urbanes drømmeverden eller et symbol på dragningen mot det lokale som motsetning til det globale.
Kommunal beredskap
Det står om det enkelte lokalmiljøs – les: kommunens – ansvar for befolkningens beredskap. Til sykehjem, barnehager, hjemmehjelp, hjemmesykepleie etc. Og Distriktssenteret er flinke til å påpeke betydning av at kommunene kjøper fra sine lokale handelsmenn og – kvinner. Kommunens anskaffelser er deres livline, heter det.
Barrierene når det gjelder å skaffe seg matvarer fra lokale produsenter, er flere. En er at man ikke kan benytte seg av geografi uten videre når man skal kjøpe. Kravet må formuleres på en god måte, en måte som gjør at man oppnår ønsket resultat, men ikke støtter regelverket.
Pris og kvalitet
Et annet poeng er pris. En landsomfattende leverandør kan naturligvis lett tilby lavere priser for de samme produktene. Så kan man mene at produktene som kommer lokalt fra er av bedre kvalitet, friskere og ferskere kanskje. Spørsmålet er vel da hvor mye en kommune kan se for seg å betale mer for en slik kvalitet, bl.a. for å holde liv i den lokale. Rapporter fra kommunehold om dagen antyder at den muligheten er minimal, selv om viljen er til stede.
Nokså stor utfordring er det også at landbruket stort sett produserer i den varmeste tiden av året. Det er en sesonggeskjeft, mens det kommunale behov er der uaktet vær og vind. Den lokale butikken er i så måte noe bedre stilt som leverandør.
De fleste som har med produkter fra naturen å gjøre, er utstyrt med leveringsavtaler. Vi kjenner ikke mye til slike, men antar at det er klausuler der som binder den enkelte til oppkjøpere mot å få betalt for det meste man produserer. Da blir det ikke så mye til overs til en kommune som vil kjøpe, med mindre produksjonens omfang økes. Her er vi inne i problemstillinger som vi bare nevner – i respekt for rammene landbruksvirksomhet driver innenfor.
Undersøkelsen
Det som satte oss på tanken å bruke noen ord på denne viktige dimensjonen i offentlige anskaffelser – beredskapstrygghet – var en undersøkelse i regi av Oxford Research som ledd i et felles arbeid utført av Innovasjon Norge, Stiftelsen Norsk Mat og Landbruksdirektoratet når det gjelder lokalmatprodusentenes kompetansebehov og av om dagens kompetansetilbud er dekkende.
Av resultatene, publisert nylig på Anbud365, ser vi at disse produsentene har varierende kompetanse på flere områder. Bl.a. viser det seg at seks av ti har lav kompetanse på det offentliges anskaffelser. De som er med i undersøkelsen, er også bedt om å svare på hvilke fem kompetanseområder innenfor strategi og bedriftsutvikling de vil prioritere å bli bedre på. Seks prosent svarer offentlige anskaffelser.
Styrke arbeidet
Oxford anbefaler å styrke arbeidet med offentlige innkjøp, og:
– Et tettere samarbeid med ulike offentlige aktører om offentlige innkjøp av lokalmat kan være med på å gi bedriftene markedsmuligheter. Det bør jobbes videre med hvordan man kan få dette til samt sentrale barrierer som forhindrer det.
Når vi ser på hvilke andre områder store svakheter befinner seg for lokalmatprodusentene – eksport og internasjonalisering, strekkoder og miljøvaredeklarasjon – vekkes tanken. Disse kompetansefeltene synes oss ganske fjerne fra en lokalmatprodusents hverdag. Internasjonalisering og norsk landbruk? Neppe noe å prioritere slik hverdagen ser ut. Men muligheten til å få solgt mat til det offentlige? Mange vet lite, og bare et fåtall ser behov for å styrke den allerede lille kunnskapen de har.
Hvorfor er det slik?
Hva grunnene til dette fraværet av kunnskap kan være, finner vi ikke i undersøkelsen. Vi må spekulere. Nærliggende er at deres kommune aldri har vist særlig interesse for å handle lokalt, kommunen er med i et interkommunalt samarbeid som kjøper stort. Mye større enn den lokale makter å levere. Og i effektivitetens navn blir de kanskje heller ikke så mye oppdeling av kontrakter – en for poteter, en for egg, en for kål osv. Av slikt blir det mye ekstra administrasjon gjerne, og det koster heller ikke. Og det er jo ikke sikkert at det lokale tilbudet er heldekkende.
For lokalbutikken gjelder sannsynligvis det samme. De kan bidra til litt av matkjøp-kontraktene, en del av dem, men ikke det hele.
Når en lokalmatprodusent dessuten har avtaler som sikrer levering av det de produserer, er det ikke mange insentiver til å bytte slik trygge kontrakter med en kontrakt med en offentlig virksomhet. Der må man jo konkurrere annethvert eller hvert fjerde år, og da kan man risikere å tape en kontrakt. Å utsette seg for en slik skjebne når man er matprodusent er risikosport, jorda og dyrene er ikke så lett å omstille.
Beredskap i en krisetid
Så kan de nok også være andre forklaringer, f.eks. noe strukturelt. Jordbruksoppgjør og desslike er ikke helt som så mye annet i denne verden. Men at undersøkelsen avdekker noen poenger som gjør at øyner bør sperres opp og tankekvern sette i gang. Hva med lokalmat-beredskap i en krisetid hvis undersøkelsens resultat er dekkende? Produsentene kan lite om det å selge til det offentlige og de er ikke interessert i å lære så mye mer. Kommunene deres kjøper sammen i stort til en billigere penge, som er viktig nok for oljefondets rake motsetning – kommunekassene.
I og for seg hadde ikke dette bekymret så mye dersom det bare hadde vært snakk om et romantiserende ønske om å satse på det lokale som en antiglobal bølge. Litt da også, riktignok, vi skal ikke skyve under teppet at det uansett har i seg verdier å bygge på lokale produsenter og handelsmenn og – kvinner.
Noe å leve av
Men nå tegner verdenssituasjonen ganske annerledes store dimensjoner. Vi må ha noe å leve av i tilfelle krisen virkelig braker løs rundt oss. Så kan man si at da trer en rekke krisetiltak inn, offentlige anskaffelsesregler settes til side til krisen er over osv. Det nødvendigste rekvireres, anskaffes ikke. Fredstidens strukturer gjelder ikke. Men lokalmiljøene skal også leve i tiden mellom lyse dagen (fred) og den mørke natten (full krise).
Nei, noen bør interessere seg for den beredskapsutfordringen Oxford Researchs undersøkelse har synliggjort. Det finnes f.eks. både Distriktssenteret og Merkur-programmet.
Bli den første til å kommentere på "Matberedskap-bekymring"