(En Anbud365-kommentar) Forberedelser til behandling av 2022-budsjettet er i gang i kommuner og fylkeskommuner. For vår del knytter det seg denne gang ekstra spenning til hva som kommer til å stå i disse budsjettene. Mange har relativt nylig behandlet og fått vedtatt anskaffelsesstrategier/-reglementer der bruken av anskaffelser for å bekjempe useriøse er et sentralt poeng. Skal innsatsen lykkes, må kravene følges opp. Ellers bryr de useriøse seg lite. Til god kontraktsoppfølging kreves ressurser. Slike hører hjemme i budsjetter. Så i løpet av høsten får vi se hvem som mener alvor med strategiordene.
Forskningsstiftelsen Fafo har i en undersøkelse satt søkelyset på innkjøp av renholdstjenester i proffmarkedet – både i offentlig og privat sektor. Rapporten, som vi omtalte på Anbud365 tidligere i uken, har flere viktige informasjoner. To av ti offentlige innkjøpere mener å ha fått tilbud fra renholdsbedrifter de oppfattet som useriøse. Det er vesentlige mangler i oppfølgingen av kravene til lønns- og arbeidsvilkår. Kjennskapen til ordninger som skal bidra til å holde useriøse unna, kan bli vesentlig bedre. Og Fafo spør om innkjøperne ville avdekket om man hadde med en useriøs tilbyder å gjøre eller ikke.
Vi har grunn til å tro at mye av dette også gjør seg gjeldende i andre utsatte bransjer. Og vi lever i den tro at det store flertall ikke rammes av noen av rapportens konstateringer. At mange næringsdrivende mener at de har tapt for useriøse i konkurranser, noterer vi oss. Det er et illevarslende signal. I hvilken grad tapende tilbyderes bruk av begrepet «useriøse» om konkurransevinneren harmonerer med hva som legges i begrepet rapporten – og i hva som generelt defineres som useriøse, lar vi ligge.
Relevant spørsmål
Poenget er at virksomheter som ikke følger de krav det offentlige – og det private for den saks skyld, har nedfelt i forskrifter, ulike «modeller» etc., slett ikke har gitt opp Norge. Tiltakene som er iverksatt, bl.a. et bredt etatssamarbeid landet over, gir et bilde av stor kreativitet når det gjelder gruppen useriøse. Ikke rart at mange sparsomt utstyrt innkjøpsavdelinger i det offentlige ikke alltid kan avsløre dem. Fafos spørsmål er relevant – og det bør vekke til ettertanke hos alle de gode krefter som er samlet for å kjempe mot useriøse i offentlige anbudskonkurranser.
I forlengelse av dette er det tankevekkende å notere seg at to av ti offentlige innkjøpere mener å ha fått tilbud fra renholdsbedrifter de oppfattet som useriøse. Disse er på rett spor. De har lært noe. Spørsmålet er hvor mange som har fått tilbud fra useriøse, men ikke vil innrømme det – eller, hva verre er, ikke i det hele tatt har lagt merke til at de har fått tilbud fra useriøse. Enn si har latt slike få kontrakt. Og om kunnskapen i Fafo-rapporten fra renholdsbransjen kan gjøres generell, eller om den er spesiell for dette området.
Holde trykket oppe
Det trekkes også fram i rapporten at kjennskapen til ordninger som skal bidra til å holde useriøse unna, kan bli bedre – kan bli vesentlig bedre. I årevis har sterke samfunnskrefter med NHOs aktuelle bransjer og LO i spissen og med etater som skatt, politi etc. ute i terrenget, drevet signalisering med utestemme om hva som må kreves og hva som må gjøres. Det er bare å holde trykket oppe. Med den politiske oppmerksomheten det er om problemet, burde det ikke være vanskelig å få ressurser.
Vi tror ikke det er mulig å utslette menneskers trang til å tjene penger uten å følge spillereglene. Det er som med arvesynden. Vi er noen skrøpelige skapninger slik sett. Men samfunn som vårt kan «sulte» dem ut. Da holder det ikke med krav, da må man også følge opp om kravene etterleves. Ikke det at vi tror at innføring av et kontrollregime av uante dimensjoner er veien å gå. At det dessuten finnes mennesker i det offentliges eller det privates tjeneste som av en eller annen grunn ser gjennom fingrene med noe fra tid til annen, vil det nok alltid kunne være.
Kontraktoppfølgingen
Det er åpenbart mer som kan gjøres enn hva tilfellet er i dag. Offentlige anskaffelsers akilleshæl peker seg ut: Kan oppfølging av kontrakter gjøres bedre, både når det gjelder innhold og systematikk? Der faren for å bli avslørt er størst, vil neppe være stedet om du vil drive utenfor spillereglene. Men der oppfølgingen heller er sjelden og består f.eks. bare av muntlige tilbakemeldinger, kan det vise seg å være tryggere. Unntaket her er jo selvsagt den gruppen useriøse som kanskje ikke vet bedre mht til regelverket. Avsløringer av slike kan jo imidlertid føre til noe positivt dersom disse ved neste korsvei tar lærdom.
Det er ikke få undersøkelser som har vist at kontraktsoppfølgingen ikke er som den bør være, med – riktignok – en god del svært hederlige unntak. Selv om sistnevnte kan tjene som forbilder, er det flere av dem som kunne ønske seg enda bedre kvalitet i oppfølgingsarbeidet. Og det er rett tenkt – useriøse virksomheter ledes av mennesker som akkurat på dette området utviser betydelig kreativitet. Noen av dem tar lærdom og gjør det enda mer komplisert å avsløre dem.
Omdømme/rykte/bevisshet
Men la nå det være. Vi må få opp omfang og nivå på kontraktoppfølgingen generelt om det skal være håp om å «sulte» ut de useriøse. Ennskjønt det vil nok stadig dukke opp nye, men poenget er å skape et omdømme/rykte om at her til lands er det surt å drive useriøst. Til det kreves bevissthet blant politiske og administrative ledere på alle nivåer.
Vi noterer oss at det for tiden pågår en ganske omfattende aktivitet helt opp på politisk nivå når det gjelder å utvikle anskaffelsesstrategier/-reglementer. Og å benytte anskaffelsene i kampen mot det useriøse arbeidslivet, er en gjenganger. Med tidvis bestemte og sterke formuleringer. Så får vi se når årsbudsjettene skal gjøres, om det er noe der som speiler anskaffelsesstrategienes bestemthet. Det må vel være slik at politikere ikke bare vil at det skal stilles krav, men også sjekke at de følges opp. Til det kreves ressurser.
Bli den første til å kommentere på "Nå får vi se hvem som mener alvor med sine ferske anskaffelsesstrategier"