Nødrop om innsynsrett for døve ører?

(En Anbud365-kommentar) Offentlige innkjøpere og deres samarbeidspartnere skal forvalte verdier for hundrevis av milliarder årlig på en effektiv og samfunnsnyttig måte. For å sikre at så skjer, trengs innsynsretten og opprettholdelse av respekt for den. Det minste rette myndigheter da kan gjøre er å ta nødrop fra innkjøperne alvorlig. Det dreier seg om å rydde opp i en situasjon der et allerede hardt presset innkjøpskorps gjerne vil håndtere innsynskrav på en best mulig måte. De må ikke få anledning til å tenke at begrensninger i innsynsretten er veien å gå. Anbud365 har rapportert løfter fra myndigheter om at noe skal skje – lenge før pandemien kom, men kan ikke si å ha registrert at nødropet er løftet opp på dagsordenen.

Retten til å få innsyn i forvaltningens gjøren og laden er et kontrollverktøy som vi skal slå ring rundt. I videste forstand dreier det seg om publikums vern mot at hemmelighold og liknende øvelser fører til at avtalte spilleregler – gjerne demokratiske – ikke etterleves. Kommunerevisjonene og Riksrevisjonen er institusjonaliserte hjelpere i rollen som påpassere av forvaltningen.

Å hegne om dette verktøyet er svært, svært nødvendig og viktig. Glipper det her, gis en lillefinger – og hva det igjen kan føre til, vil vi ikke spekulere i. Det er ingen form for mistillit til forvaltningens kvinner og menn. Snarere tvert imot. Full åpenhet om det de gjør, vedtar etc. er et adelsmerke. De som bidrar til å gjøre etterlevelse vanskelig, er det imidlertid påkrevet å rette søkelyset mot.

Resultater avdekkes

Anbud365 har gjennomført en – svært enkel – undersøkelse blant sine godt 5000 lesere av vårt ukentlige nyhetsbrev om status for innsynspraksisen. Resultatene kan ikke gjøre krav på noe ut over å vise en tendens, vise eksempler, peke på forhold osv. To av tre innkjøpere i undersøkelsen innkjøperne mener at behandlingen av innsynskrav er svært krevende eller krevende. Ca. 29% litt krevende. Nesten 15 % av innkjøperne bruker et årsverk eller mer på å behandle innsynskrav.

Undersøkelsen viser også at sju av ti leverandører ofte eller en gang imellom ber om innsyn. To av ti gjør dette fordi de er nysgjerrige på konkurrentens tilbud.

Begrensninger?

Vi spurte også om det kunne tenkes at man setter begrensninger, f.eks. innsyn bare gjelder dokumenter knyttet til anskaffelser over en viss verdi. Om lag halvparten av de som svarte, går for det, og blant de som svarer, mener åtte av ti at nedre grense bør ligge på EU-terskelverdiene. Tre av fire leverandører er imot at det settes en nedre grense for innsynskrav.

Dette betyr ikke at offentlige innkjøpere er imot innsynsretten. Det betyr at de gjennom undersøkelsen har fått et luftehull der de kan slippe ut litt stress forbundet med at retten ikke følges opp med ressurser nok til å håndtere innsynskravene godt nok – etter reglene for håndtering av slike. Konkret betyr det at ledelsen i offentlige virksomheter og deres foresatte, de politiske myndighetene, ikke prioriterer innsyn når ressurser skal fordeles. Enten permanent eller ad hoc i organisasjonen. Det skaper stress blant de som skal håndtere innsynskrav – i tillegg til hva de ellers gjør, og det skaper stress – og kanskje hva verre er – blant de som venter på håndteringen. I tillegg reiser det tvil om hvor sterkt innsynsretten står. Det siste er kanskje det verste.

Ferske eksempler

Flere ferske eksempler underbygger en tvil om innsynsrettens status. I en revisjonsrapport får Stad kommune kritikk: Når aktuelle dokumenter ikke blir gjort tilgjengelig gjennom kommunens arkivsystem, blir det svært vanskelig å spore aktuelle dokumenter som det ønskes innsyn i. Og Sivilombudet har nylig kritisert både Nærings- og fiskeridepartementet og Utenriksdepartementet for altfor lang behandling av innsynsklager i anskaffelsessaker.

Ikke i noen av de to sakene handler det om ond vilje. I kommunesaken dreide det seg om et arkivsystem, i departementssaken om mangel på ressurser. Men innsynsretten ble skadelidende.

Bruker et årsverk

At noen mener de bruker om lag et årsverk på å behandle innsynskrav samsvarer med resultatene fra en tilsvarende undersøkelse i Anbud365-regi for noen år siden. Om det skyldes usedvanlig mange eller usedvanlig vanskelige saker – eller begge deler, sier ikke resultatene noe om. Heller ikke om at de som benytter et helt årsverk, faktisk er utstyrt med tilstrekkelige ressurser. Kanskje er det nettopp dette årsverket som er satt av til formålet. Med all respekt og med fare for å gjøre et solid tråkk i salaten tviler vi på at den siste tolkningen er den riktige. Vi heller mer i retning av at det gis et svar som skal tolkes som et hjertesukk.

Veien videre er ikke å gi avkall på noe ved innsynsretten, enn si begrense den på noen måte. Det spørres ikke om hvorfor noen ber om innsyn. Skulle egentlig bare mangle, da ville man få en form for kvalifisering og da er grunnideen med innsynsretten angrepet. Det reises imidlertid fra tid til annen spørsmål om begrunnelsen for avslag virkelig er det den gir seg ut for eller om det er en annen måte å si at «det er så travelt at, nei …» Ankemuligheten, i den grad den benyttes, er riktignok til stede for bl.a. å fendre av slikt.

Digitalisering og ressurser

Vi tror digitalisering langt på vei kan være en vei til en løsning på utfordringene og således å hegne om innsynsretten. Ordningen med E-innsyn er et skritt i riktig retning, men her er det stort sett bare statlige virksomheter. Vel og bra er det, men svært få fylkeskommuner og kommuner er med her. Dessuten er E-innsyn bare en del av innsynsrett-praksis. De som får forespørselen, skal håndtere den, og i mange tilfelle foreta en vurdering av graden av offentlighet – både for hele dokumenter og for deler av et dokument. Mange innkjøpere ber om sladdede utgaver av tilbud, slik at jobben kan gjøres enklere. Men også her kreves en selvstendig vurdering fra oppdragsgivers side. Og, for å sette det på spissen og være litt frekk, det kan finnes tilbydere som sladder alt bortsett fra navn og adresse og oppdragsgivers spørsmål i tilbudet.

To år etter at Anbud365 avdekket offentlige innkjøperes meget krevende arbeidsbelastning forbundet med innsynskrav, spurte vi myndighetene om noe var på gang, men det var det ikke. Det var for halvannet år siden. Om noe er skjedd på denne fronten siden, kan godt være, men er i så fall blant det mindre publiserte. Justis- og beredskapsdepartementet (JD) skulle gjøre seg ferdig med evalueringen av offentleglova først. Løftet var at temaet skulle drøftes i stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser, men så skjedde ikke. Så kom pandemien, og JD kunne da ikke si noe om når evalueringen blir ferdig.

Hvorfor skjer det ikke noe?

Så kan man stille spørsmål om hvorfor. Da er det fristende å vri litt på uttrykket «Men tankene mine får du ikke …». Derimot kan en mistanke bre seg. Vi står overfor en problemstilling som bør opp i lyset og løses. Innkjøpere og deres samarbeidspartnere i det offentlige skal forvalte verdier for hundrevis av milliarder årlig på en effektiv og samfunnsnyttig måte. For å sikre at så skjer, trengs innsynsretten og opprettholdelse av respekt for den. Det minste rette myndigheter da kan gjøre er å ta nødrop fra innkjøperne alvorlig. Vi kan vanskelig se at så er situasjonen i dag – pandemi eller ei.