(En Anbud365-kommentar) Offentlige virksomheters innkjøpspolicy under dagens krisetilstander må dels være å vise samfunnsansvar nå og sikre fungerende markeder etterpå. Det er en og samme sak. I praktisering av en slik policy står virksomhetenes innkjøpsmiljøer i første linje – med aktive, kreative bestillere og støttende ledere bak seg. Signaler fra markeder og enkelt offentlige virksomheter tyder på at appellene om dugnad og fellesskap ennå ikke har nådd frem. Avlysning av konkurranser og planlagte reduksjoner i innkjøpskompetansen skal begrunnes usedvanlig godt for å unngå kritiske blikk.
Det er ingen grunn til ikke å være enige i den oppfatning at vi er inne i en dyp og verdensomspennende krise, både når det gjelder helse og økonomi. Situasjonen berører en rekke av leverandørene som offentlige virksomheter har kortere eller lengre kontrakter med. Disse igjen har – i mange tilfeller- underleverandører. Felles for hele kjeden er at det står arbeidstakere i produksjon, bak leveranser og som ledelse. Leveransekjedene kan i noen tilfeller være lange, omfatte andre deler av verden. Noen produsenter holder til i land der velstands- og tilskuddsnivået ikke på langt nær når opp til vårt.
I lov om offentlige anskaffelser indikerer §5 at virksomhetene i det offentlige skal ta samfunnsansvar. Krise eller unntakstilstand er ikke eksplisitt nevnt, men de forholdene som er nevnt, gjelder selvsagt også under slike forhold. Omstendighetene er imidlertid andre og mer krevende.
Avlyser konkurransen
Vi har notert at noen offentlige virksomheter trekker tilbake konkurranser som de er i gang med, andre, som Statsbygg, slår fast at aktiviteten skal pågå for fullt. Også Statens vegvesen kjører på. De som trekker tilbake sine konkurranser, sørger for at aktuelle tilbydere går glipp av kontrakter som kunne ha hjulpet dem over kneiken. Det rammer arbeidstakere og behovet for støtteordninger fra det offentlige øker. Og vips, når krisen en gang er over, er kanskje ikke de aktuelle tilbyderne der lenger – kanskje er det bare en igjen. Vi vet alle hvilke konsekvenser dette tilnærmelsesvis vil føre til. Det blir vesentlig dyrere – og det er skattebetalerne, blant annet de som mistet jobb fordi anbudet ble trukket tilbake, som må betale.
Trolig setter man i gang en konkurranse fordi man har behov for det konkurransen gjelder – og at man budsjett for det. Når man avlyser konkurransen, skal man ha saklig grunn til å gjøre det. At behovet plutselig skal endre seg etter at konkurransen er i gang, kan naturligvis skje. Det kan eksempelvis være fordi alle i markedet har takket nei til å delta av en eller annen grunn.
Dugnad og fellesskap
Det er ikke mange i det offentlige som er underlagt anskaffelsesregelverket som ikke baserer sin drift på statsbudsjettet. Det gjelder statlige virksomheter og kommunale slike gjennom støtte til kommune-Norge. Med andre ord er man avhengige av Stortinget og Regjeringen. På politisk hold er i øyeblikket gjennomgangstonen dugnadsinnsats og fellesskap. Alle skal og bør gjøre sin innsats. Vi skal overleve og leve etterpå også. Med det som grunnlag er det neppe vanskelig å skaffe nok hjelp til å bidra til å holde leverandørmarked og arbeidsplasser gående. Og «pakke» på «pakke» er allerede utlevert – med nevnte motivasjon.
Derfor bør i særdeleshet offentlige virksomheter ha meget solide og saklige grunner for å gjøre det vanskelig for markedet ved å trekke tilbake konkurranser. Det offentlige må gå foran, heter det ofte når man snakker om samfunnsansvar. Det gjelder i høy grad under de nåværende omstendighetene.
Legg ut på anbud
Vi vet at det overalt er små og store jobber som er på vei ut i mulige konkurranser – under og over de nasjonale terskelverdier. Vedlikehold, reparasjoner, krisehjelp i en eller annen form – og noen større som kan fremskyndes – “gryteklare prosjekter”. Her er det et spørsmål om prioritering og kreativitet. Det er mange små og mellomstore bedrifter der ute som godt kan tenke seg oppdrag for å redde seg og sine medarbeideres fremtid. Det gjelder nær sagt inne alle sektorer av samfunnet. Med muligheter innen regelverket – unntak henført til krisetilstander og kontrakter under de nasjonale terskelverdiene – vil det for mange av oppgavene ikke ta lang tid før kontraktene er klare.
Det er i en artikkel i mediene skrevet at innkjøperne i det offentlige er fremtidens helter. Vi tror det er noe i det. Men det gjelder først og fremst deres kompetanse. De må tilføres ressurser, og de må ha aktive bestiller-avdelinger bak seg. Ikke minst må toppledelsen svinge seg. Det er også i pakt med signalene fra Stortinget og regjeringen – sist formidlet gjennom fjorårets behandling av stortingsmelding om offentlige anskaffelser.
Når vi erfarer at virksomhetsledere i stedet kutter i ressursene til innkjøpene, er det hoderystende. Ikke minst kan man spare penger til flere nye stillinger i organisasjonen ved gjennomføring av sine anskaffelser, og i dagens situasjon ikke minst gi et viktig bidrag til vår felles dugnad.
Det kommer en tid etter krisen
Innkjøpernes kompetanse er å se til at ting gjøres korrekt, hva som merkantilt, juridisk og økonomisk mulig og ønskelig. Den trengs nå. I tillegg til å vise samfunnsansvar, er det klokt å tenke noen tid fremover. Da hverdagen vender tilbake. Av respekt for skattebetalerne bør man da ha handlet under krisen på en måte som gjør at det er konkurrenter i markedene. Gjør man ikke det, kan det bli dyrt. Svært dyrt. For å hindre en slik utvikling trengs kompetanse. Innkjøperkompetanse. Så sats på det. For virksomhetenes egen fremtid.
Bli den første til å kommentere på "Nøkkelrolle for offentlige innkjøpere under krisen"