(En Anbud365-kommentar) Stortinget har nå staket ute en kurs for videreutvikling av offentlige anskaffelser, i hovedsak i retning av kompetansesatsing og bruk av anskaffelser som strategisk verktøy til å nå viktige samfunnsmål. Det vil regjeringen følge opp, anført av sittende næringsminister, Torbjørn Røe Isaksen. Men også av hans etterfølger. Veien videre er forutsigbar. To spørsmål ligger imidlertid utenfor Stortingets rekkevidde: Nok ressurser til satsing på og utvikling av innkjøpskompetansen? Og risikoaversjonen.
Det er bred enighet på Stortinget om veien videre for offentlige anskaffelser. Noen nyanser, selvfølgelig, som stort sett går på styrken i de 35 tiltak som regjeringen har listet opp i meldingen. Ettersom regjeringen har flertall i Stortinget, ble alle mindretalls-forslag nedstemt. Men av sistnevnte forslag kan vi slutte oss til at det neppe blir vesentlige endringer i veien videre med en annen regjering, i alle fall hva som synes å være alternative regjeringskonstellasjoner. Det er forutsigbart, og det er godt.
Kompetanse er ett av de temaene som Stortinget brukte tid på. Profesjonelle og kompetente innkjøpere (egentlig oppdragsgivere) er målet, uten det grunnlaget blir det vanskeligere å nå de mål som er satt. Ingen lett oppgave, nivået på kompetansen er ganske så forskjellig i de tusenvis av offentlige enheter som skal følge anskaffelsesregelverket. I noen mindre enheter følger man knapt regelverket, skal man tro revisjonsrapporter. I andre enden er det store digitaliserte innkjøpsmiljøer med god og stadig utvikling av kompetanse.
Fra «ikke-innkjøpsfaglig» til strategisk verktøy
Stortinget mener sikkert at regelverket skal følges, og at det er noe av kompetanseproblemstillingen. Imidlertid har nok innkjøp som strategisk verktøy for å nå politiske mål vel så stort fokus, slik stortingsdebatten og innstillingen fra næringskomiteen viser. På 20 år er bildet er snudd helt om – fra betydelig motstand mot det som ble kalt «ikke-innkjøpsfaglig» til bred aksept for å bruke anskaffelser til å fremme samfunnshensyn.
To målsettinger gjelder for Stortinget: Å kunne ta risiko i innovasjonsinnkjøp i tillegg til klima- og miljøhensyn. Det er blitt etablert en post på statsbudsjettet til bruk dersom innovasjonsrisiko skal tas i offentlige anskaffelser. I hvilket omfang den er brukt, hva den er brukt til og hvem som har brukt den, er det viktig nå få en oversikt over.
Kultur må endres
Ellers er nok dette med risiko en av konfliktene, om enn ikke under de målkonfliktene som Stortinget har pekt på. Det dreier seg om kulturelle endringer, men ikke minst om lederprestisje. Å bomme fører til medieoppslag, der man ikke får kred for å ha satset, men for å ha bommet. Frykten er dessuten at det å ha bommet kan føre til at visse trinn i kommende karrierestige er vanskelige å nå. I det minste at noen frykter nettopp det. Og da holder man seg på den brede sti, tross ropet fra regjering og storting om hvor viktig innovative løsninger er for norsk fremtid.
Vi vil imidlertid ikke unnlate å peke på den faglig gode hjelp virksomhetene kan få gjennom Nasjonalt program for leverandørutvikling dersom de er i ferd med å vurdere om de skal våge seg utpå noe så dristig som innovative anskaffelser. For øvrig behøver ikke alle drive med innovasjon, for mange holder det å kjøpe en innovativ løsning fremkommet gjennom andres satsing. Leverandører som utvikler løsninger er mest interessert i å selge store volumer, ikke utvikle nye løsninger for samme behov i hver eneste offentlige virksomhet.
Innovasjon, klima og miljø
Innovasjon er kanskje aller mest på tapetet når det gjelder klima og miljø, der nye løsninger til avløsning av de gamle er maktpåliggende. Det gjelder å skifte ut løsninger som er skadelige for klimaet og miljøet. Her er mye godt arbeid i gang, og signalet fra Stortinget er klart: Dette skal det satse på, kjære regjering.
Det er også 20 år siden det såkalte Tronslin-utvalget, som la grunnlaget for vår aller første «ordentlige» lov om offentlige anskaffelser, lanserte muligheten av å bruke anskaffelser til å fremme miljøhensyn. Det kan virke oppsiktsvekkende at relativt ferske undersøkelser likevel viser at det er så som så med bruken av dette verktøyet for å nå miljø- og klimamål.
Hva om vi bommer?
Det står vel ikke på mangel på veiledning vil vi tro, selv om eksisterende tilbud sikkert kan bli bedre. Spørsmålet er heller det samme som med innovasjon generelt – hva om vi bommer? Treffer vi målet, får vi ut av kravene det vi ønsker mht miljø? Kommer vi i Kofa eller domstol fordi noen mener at kravene vi har stilt, ikke holder? Og hva med lederprestisje, som vi har omtalt ovenfor, kan man risikere å bomme i en anskaffelse der det høyprofilerte miljøkravet er med?
I vurderingen av slike problemstillinger må man ikke forvirres eller drukne. Et blikk i bakspeilet viser at offentlige anskaffelser jevnt og trutt er blitt bedre, blitt mer sentralt og mer spennende. Med de forventningene Stortinget nå har lagt for dagen, er vi rimelig sikre på at vi om 10 år ikke kan trykke denne samme kommentaren uendret. Mye må endres. Til det bedre. Garantert.
Bli den første til å kommentere på "Offentlige anskaffelser skal dreie seg om kompetanse og strategisk verktøy"