(En Anbud365-kommentar) En mindre kommune vil ikke la ansatte lage eller eie selskaper som er med i anbud som gjelder kommunen. For Statsbygg derimot, er dette helt ok – lag gjerne selskap og konkurrer om oppdrag deres arbeidsplass kunngjør, synes å være linjen hos den store signal-aktøren i det landsdekkende offentlige anskaffelsesmarkedet. Det er det bildet Statsbygg tegner av seg selv i medie-reportasjer. Praksisen kan skape tillitssvikt i markedet, den kan føre til at det blir færre tilbydere, ulike konkurransevilkår – og at «følsomme» opplysninger kan finne veier som gir konkurransefordeler det er vanskelig, enn si umulig å utjevne. Mange spør hvordan en slik praksis kan forsvares. Anbud365 er blant dem.
Nylig hadde Anbud365 en omtale av Rogalands-kommunen Sokndal som nettopp har oppdatert sitt innkjøpsreglement. Der slås det fast at ansatte i kommunen ikke kan delta i anbudskonkurranser om oppdrag som kommunen skal ha utført. Det samme gjelder firma som helt eller i overveiende grad eies av en eller flere av kommunens ansatte. Et klokt valg.
Man bør ikke være en stor virksomhet for å legge for dagen hva som nærmest er sunn fornuft. Kommunen har 3300 innbyggere og således neppe noen dominerende aktør på det offentlige markedet samlet sett, men kanskje lokalt. Likevel har det for denne kommunen vært viktig å hindre spekulasjoner, men skape tillit.
En bygg- og eiendomsgigant
Omtrent samtidig med vår artikkel avslørte Dagens Næringsliv at en dominerende aktør – med nær 820 medarbeidere – på det offentlige markedet på landsbasis hadde en annen praksis enn Sokndal kommune. I Statsbygg har flere direktører private næringsinteresser, som hel eller deleiere. Ifølge en analyse Statsbygg har gjennomført, har 28 personer i lederstillingen i den store statlige bygg- og eiendomsgiganten, en eller flere relasjoner til en leverandør. 12 ansatte i lederstillinger har direkte relasjon, eierskap eller er rolleinnehaver i leverandørens eierstruktur.
På bakgrunn av analysen har Statsbygg grundig sett om det kunne foreligge noen interessekonflikter her – eller brudd på Statsbyggs retningslinjer. For ikke å skape tvil, heter det i Dagens Næringsliv, fra Statsbyggs side at verv/biverv bare kan innehas innenfor gjeldende regelverk/forskrifter og at dette ikke skal skape tvil om vedkommendes rolle, upartiskhet eller hemme eller sinke det ordinære arbeidet.
Signal-aktør
Andre artikler i kjølvannet av Dagnes Næringslivs avsløring peker i retning av at firmaer som Statsbygg-leder er involvert i, godt kan selge tjenester til egen arbeidsplass. Selskapet vant en anbudskonkurranse – helt reell og styrt av andre, slik Statsbygg opplyser i et oppslag i Finansavisen. Slik at regelverk og forskrifter det vises til fra Statsbyggs side i avsnittet over, trolig er avgrenset til interne bestemmelser. Man kan m.a.o. godt konkurrere om oppgaver som Statsbygg kunngjør. Og i andre anbudskonkurranser.
Det er ingen tvil om Statsbyggs betydning som aktør på det offentlige anskaffelsesmarked. Tallene viser at det er en av de aller største, og i så måte har det man foretar seg, en betydelig signaleffekt. Vi skal ikke her bry oss om det er utfordringer rent jobbmessig å fylle sine oppgaver internt i Statsbygg med det å drive business på utsiden. Men det er et par andre ting som bekymrer.
Situasjoner oppstår
Om man tenker seg at et helt eller delvis Statsbygg-ansatt-eiet selskap konkurrerer om et oppdrag fra enten en privat eller offentlig oppdragsgiver, oppstår situasjoner. Avhengig av hvor nær den aktuelle eieren er daglig virksomhet kan han/hun da komme på skuddhold til en oppdragsgiver som kan være i behov av i en anskaffelsesprosess å opplyse om forhold som ikke ønskes videreformidlet. Hvilken garanti har vi for at ikke slike informasjoner tilflyter Statsbygg på en eller annen måte eller på et eller annet tidspunkt. «Noen av oss har snakket sammen». Kan bli en konkurransefordel som det ikke er lett å utjevne.
Motsatt beskrevet: En oppdragsgiver som ser et tilbud fra et selskap der en Statsbygg-leder er involvert, kan tenke at nei, dette må vi unngå, ingen kontrakt med det selskapet. Kanskje ikke alltid lett å legge til rette for dette ved evaluering, med mindre man har tilpasset konkurransegrunnlaget til formålet. Gjør man slik, slipper man unna med å dele mer kritisk informasjon til de av konkurrentene som ikke har en Statsbygg-leder blant sine eiere.
Tillit er grunnleggende
Slike tankebaner er det lett å smile av. Teori, hører vi. Men det er hverken mer eller mindre en del av hva som er grunnfjellet i enhver økonomisk transaksjon, grunnleggende tillit mellom partene.
Vi tar gjerne fram et annet eksempel for å illustrere at Statsbygg med sin praksis utfordrer nevnte tillit, også da med fare for at konkurransen om oppdragene innsnevres. I Norge er det slik at på de fleste markeder er bransjene så gjennomsiktige at man vet hvem som eier hvem – og det finnes oppslagsmuligheter å benytte for de som ikke vet, men som lurer på hvem som eier de man konkurrerer med.
Gjelder anbudskonkurransen et oppdrag fra Statsbygg og man blant tilbyderne finne et selskap der en Statsbygg-leder er hel- eller deleier, er det naturlig at man tar til å undre seg på om det er verd å delta i konkurransen. Kan vi stole på at kontraktstildelingen foregår upartisk, at det ikke oppstår «kollegakorrupsjon»? Kan vi stole på at tildelingen, selv om den synes aldri så upartisk, ikke har et konkurransegrunnlag snedig skreddersydd for Statsbygg-selskapet?
Godt formål, feil verktøy
Det er hevet over tvil om at det er mye god fornuft bak Statsbyggs praksis når det gjelder å hente innovative ideer, bidra til vekt i kompetanse o.l. på markedene. Det er bare det at bygg- og eiendomsgigantens praksis er å likne med snekkeren som valgte feil verktøy og dermed skadet prosjektet han/hun holdt på med. Sunn konkurranse i markedene er en forutsetning for gode resultater. Også for Statsbygg.
Konkurransetilsynet kommenterte også Statsbygg-praksisen overfor Anbud365 forleden. De gikk naturlig nok ikke inn i enkelthetene i saken. De er ikke noe anskaffelsestilsyn, og for å si det ene eller annet rent konkret om Statsbyggs praksis, må det en gransking til. Men at tilsynet var skeptisk til hva en slik praksis kan føre til for konkurransen, kom frem.
Ulike konkurransevilkår?
Også her kan man trekke på smilebåndet, og mene at vi tar for oss oppkonstruerte fallgruver. Vi tror ikke det. I et hvert marked er man våken for faren for konkurranser på ulike vilkår, spesielt på det offentlige, der kravet til gjennomføring av konkurranser er høyt. Minst av alt må man skape like konkurransevilkår. I anskaffelsesreglene er det bestemmelser om utjevning av konkurransefordeler. Vi tror ikke lovgiverne har tenkt på Statsbygg-praksisen. Den er også, som nevnt, vanskelig å jevne ut. Da kan mulige konkurrenter tenke at det er like greit å trekke seg ut, selv om det svekker konkurransen. Hvorfor satse tid og penger i en konkurranse der man tipper og tror at det er former for ugler i mosen?
Både det at kollegaer i Statsbygg skal avgjøre hvem som vinner Statsbygg-anbud der Statsbygg-ansatte-selskap er blant tilbyderne og den mulige «uformelle» informasjonsflyten som vi beskriver ovenfor, kan godt vært med i vurderingene da praksis ble autorisert. I såfall har man valgt å underkjenne dette som et moment. I seg selv oppsiktsvekkende i et så avansert miljø som Statsbygg er. Er momentene ikke med, desto verre. Eller. Vi vet ikke hva som er verst.
Look to Sokndal
Det er nesten slik at vi fristes til å foreslå at Sokndal kommune inviterer Statsbygg-ledelsen en tur til seg med sikte på å fortelle hvorfor kommunen i sitt innkjøpsreglement har vært strenge: I motsetning til Statsbygg får ansatte der ikke delta i anbudskonkurranser om oppdrag som kommunen skal ha utført. Det samme gjelder firma som helt eller i overveiende grad eies av en eller flere av kommunens ansatte. Hvorfor har kommunen skrevet inn det, tro? Kan det være behov for å ha ryddige og rene linjer til beste for en sunn konkurranse på like vilkår?
Bli den første til å kommentere på "Om å rokke ved tilliten i markedet"