(En Anbud365-kommentar) Et tilfelle av ordfører-skepsis til innkjøpssamarbeid mellom flere kommuner er oppdaget. Ordførerne det gjelder, viste engstelse for hvordan det kan gå med lokale bevaringshensyn av eget næringsliv hvis kommunale fellesanskaffelser kommer. Slikt er vanskelig å tro på dersom instruksene til samarbeidet tar vare på hensynet, og dersom kompetansemiljøet i samarbeidet øser av sin kunnskap for å få det til. Handlingsrom er det. Og solide kompetansemiljøer kan bli enda mer nødvendig i fremtiden – for å ta hensyn til alle de gode formålene som ventes i ny anskaffelseslov. I lys av dette fortoner den påtrufne ordfører-engstelsen seg mer som velgerfrieri enn effektiv bruk av kommunens penger.
Et par medarbeidere i DFØ (Direktoratet for forvaltning og økonomistyring) var for en tid tilbake på besøk på Søre Sunnmøre. Med seg hjem hadde de en overbevisning om at samarbeid er den beste måten mindre kommuner kan drive anskaffelser på. Samarbeid i alle mulige former er det viktigste for å sette mindre kommuner i stand til å gjøre smartere og grønnere anskaffelser, heter det.
Men så hadde ordførere i området samling i nærheten og fra det hold kom det melding om skepsis til dette med innkjøpssamarbeid kommunene mellom. De var redd for den lokale butikken, at store fellesanskaffelser ville bringe butikk-giganter som leverandør. DFØ-erne forsøkte å berolige, men utfallet av fremstøtet er de ikke viss på. Det er nok svært store odds for at de lyktes, ja.
Handlingsrom i regelverket
Om ordførerne har et poeng er derimot ikke så sikkert. Det er såpass handlingsrom i regelverk at selv et stort innkjøpssamarbeid kan bidra til å sikre kommunale kjøp fra sin dagligvarehandel. Men spørsmålet har flere sider.
Distriktssenteret har i sin høringsuttalelse til Anskaffelsesutvalgets andre delutredning dokumentert betydningen av kommunale kjøp fra lokale bedrifter for distrikts-kommuners overlevelse. Ikke det at slike kjøp er et være eller ikke være, men et betydelig bidrag til et være. Merkur-programmet som senteret driver, dokumenterer det samme.
På denne måten er dette også et av de samfunnsmessige hensyn som dagens offentlig innkjøpere skal ha et øye til. Her snakker vi distriktspolitikk, og betydningen av levende distrikter. I de senere årene ikke minst av beredskapshensyn. Gradvis er lokale kjøp komme nærmere og nærmere innkjøpsfokus – etter en tid der det å legge inn hensyn til lokalisering i en anskaffelse ikke var tilrådelig. Basta. Samme gjelder i dag også, men det er oppdaget andre veier til Rom.
Ordførernes skepsis
Utviklingen er en del av en, trolig, global trend der blikket mer og mer vendes mot det nasjonale, det lokale. Globaliseringen har tydeligvis fått tyngdekraften mot seg.
Men, tilbake til de skeptiske ordførerne. Deres ståsted er dels preget av en rasjonell analyse av lokalbutikkenes betydning for den kommunen de respektive råder over. Dels er det også snakk om en smule romantikk, man er vant med butikkene – dagligvare og andre, og velgerne liker ikke å miste slike holdepunkter i hverdagen. I tillegg til at det kanskje er kortere vei til de lokale, enn si for noen er vel veien kortere over kommunegrensen til handelen i nabokommunen.
Effektiv forvaltning
Det heter i anskaffelsesreglene at det å kjøpe på vegne av det offentlige skal sikre en effektiv forvaltning av pengene. I tidligere tider var det i spennet fra billigst mulig til best kvalitet for billigst mulig penge. I dag er det annerledes. Anskaffelsesutvalget foreslår formuleringen «Loven skal fremme effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser» i formålsparagrafen. Deretter får vi en liste i en serie punker som omhandler hva den nye loven skal bidra til.
Blant disse punktene er ikke hensyn til lokale handelsbedrifter, men «små og mellomstore bedrifter» er nevnt. Og det er formodentlig et begrep som dekker de virksomhetene vi her tar for oss.
Budsjettider
Med i bildet hører årstiden vi nå er inne i, budsjettider. Da konfronteres de nevnte – og alle andre – ordførere med forslag fra sin administrasjon til 2025-budsjett. Mange steder ledsages forslaget med behov for øyeblikkelige innstramningen i pengebruken. Hvert år på denne tiden ropes det om hvor kritisk kommuneøkonomien er, «ulv, ulv» ropes det, endene ser ikke ut til å kunne møtes. I år er det nokså sikkert at det er alvor, selveste KS har rykket ut fra øverste politiske nivå med meldingen «Nå er det alvor».
I noen kommuner er det samtidig avtaler som løper ut og nye skal inn. Hypotesen er at en regional eller landsdekkende bedrift er i stand til å gi bedre – mer «effektivt» – tilbud i en slik konkurranse enn den lokale, i hvert fall hvis sistnevnte ikke er med i en kjede av noe slag. Med i vurderingen av utformingen av konkurransegrunnlaget er selvsagt den økonomiske rammen som kommunestyret har gitt for avtalen – eller som administrasjonen kan trekke ut av de politiske vedtakene.
Pris-vennlighet
En kommune kan kjøpe 100 tonn fra en lokal, mindre leverandør. Et innkjøpssamarbeid kan kjøpe 1000 tonn av samme vare – fra en regional eller landsdekkende middels store eller stor leverandør. Ingen særlig tvil om at sistnevnte løsning kan hjelpe ordføreres budsjett-hjerteklapp ved den større muligheten til pris-vennlighet. Med mindre signalet er at av hensyn til ønsket om å ta vare på den lokale leverandøren, spiller pris ikke en dominerende rolle. Lokal tilhørighet teller. Uten at det er spesifikt nevnt, men andre kriterier innsnevrer «gigantenes» muligheter.
Eksemplet er så nakent at det knapt burde vises frem, men illustrasjonsgevinsten er der. Det er et dilemma her. Og de politiske myndighetene – lokale som sentrale – står til skrevs oppe i det. For ordens skyld legger vi til den vel kjente risikoaversjonen som finnes i det offentlige. Det er et handlingsrom, men å våge å strekke strikken rundt dette rommet for langt, er det ikke mange som drister seg til.
I en egen skuff
Så er det slik at ordførerne på Søre Sunnmøre og ellers over hele landet, for de aller, aller flestes vedkommende har partikollegaer enten i regjering eller på Stortinget. Noen til enhver tid begge steder. Og de to ingrediensene som gjelder beredskap (og sikkerhet) og distriktspolitikk generelt, har de felles, uansett hvor de sitter. Den mer «lokalromantiske delen», det at «lokale» gjerne gjelder egen kommune, det at veien til f.eks. kjøpmannen over kommunegrensen tidvis er kortere enn til kommunens egen og at det i tilfelle er leit at kjøpmann Nilsen må gi seg til fordel for en «gigant», hører hjemme i en egen skuff.
En ny anskaffelseslov er på vei. Under EU-terskelverdiene løsriver forslaget fra Anskaffelsesutvalget seg fra EU-direktivene. Konkurransene her skal følge vanlige forvaltningsmessige prinsipper. I og for seg er det slik at dagens regelverk under de samme tersklene ikke er kunngjøringspliktige, slik at de knapt er av interesse for KOFA. Riktignok skal grunnleggende EU-prinsipper gjelde. Det er viktig å få med seg at det handlingsrommet som er, ikke blir mindre fremover hvis Stortinget gir sin tilslutning til et lovforslag fra regjeringen som følger utvalgets.
Kompetansemiljø
Ja, det er legitimt å stille spørsmålstegn ved ordføreres skepsis til innkjøpssamarbeid mellom flere kommuner. Det finnes mange av dem i dag, og de enkelte kommunene sitter gjerne med hånden på rattet. Mange har også den ordning at dersom en kommune ikke vil være med på en avtale, har den frihet til å ordne opp selv. I et innkjøpssamarbeid er det fremfor alt samlet et kompetanse-miljø som kommer godt med når man skal anskaffe. Dette behovet blir mye større når det kommer nye lov, gitt den ligner Anskaffelsesutvalgets forslag. Man skal opp i temmelig størrelse på kommunen før en enkelt-kommune kan matche et slikt kompetansemiljø.
Og bruk av kompetansen kan på korrekt måte sikre anskaffelser som dels tar lokale hensyn, dels øvrige regelhensyn. Digitale verktøy er både på plass og også på vei for å gjøre prosessene effektive og ressurssparende. Det store bildet – distriktspolitikk og beredskap/sikkerhet, lar vi være her. Vi ser at det er en viss politisk gevinst å hente i våre dager ved å skremme med store ulver som innkjøpssamarbeid og «gigant-leverandører» som kan utradere den lokale. Heldigvis er det ikke et gjennomgående trekk. Om det er noe mer enn politisk retorikk, bør man nå se sin besøkelsestid og påvirke lovskaperne i en retning som gjør det ytterligere greit å benytte anskaffelsesregelverket til å ta vare på lokale virksomheter.
Bli den første til å kommentere på "Ordfører-skepsis og handlingsrom"