(En Anbud365-kommentar) I uken fikk vi en tankevekker fra Sverige. Fra en professor som har fordypet seg i effektene av en tilsynsordning på etterlevelsen av anskaffelsesreglene. Resultatet styrker ikke behovet for et anskaffelses-tilsyn her hjemme. Professorens funn indikerer at man må tenke seg om. Ordningen med at leverandører klager til domstolene virker mer oppdragende enn tilsynsvirksomheten. Mye mer kan selvsagt gjøres med økte ressurser og sterkere verktøy. Men hva slags pris må vi opp i før en professor kan slå fast at tilsynsvirksomhet har en effekt som kan forsvare prisen? En slik kostnad ligger trolig utenfor Anbud365s fatteevne.
Konkurrensverket i Sverige har i stort samme mandat som Konkurransetilsynet her hjemme. Også de skal fremme forskning på konkurranseområdet. En vesentlig forskjell mellom de to institusjonene er at den svenske også har i oppdrag å føre tilsyn med anskaffelsesområdet. Svært enkelt sagt skal de av egen maskin – og etter tips – jakte på de som bryter regelverket. Og hvis man mener det er grunnlag for det, ta dem til domstolene for å få straffet oppdragsgiverne med overtredelsesgebyr.
Den norske søsterinstitusjonen har vært lysten på samme rolle, godt støttet av NHO. Nærings- og fiskeridepartementet har så langt vært tilbakeholdne. Professor Mats Bergman ved Södertörn högskola har fått undersøke Konkurrensverkets tilsyn med offentlige anskaffelser – og konsekvensene for regeletterlevelsen av tilsynet, slik det er utformet nå. Resultatet av forskningen er nettopp fremlagt. Det er for øvrig Konkurrensverket selv som har gitt professoren oppdraget.
Tankevekkende funn
Funnene professoren har gjort, er tankevekkende. Han sporer til en viss grad en positiv holdning hos oppdragsgiverne til denne tilsynsrollen, om enn fallende over tid. Dessuten finner han at leverandørklager til domstolene med gebyr til følge har en vel så sterk innvirkning på regeletterlevelsen som tilsynet. Professoren peker på at omfanget av tilsynsvirksomheten er såpass liten – 100 tilsyn av 18 500 årlige kunngjøringer, at det er vanskelig med bombastiske konklusjoner. Og han lar seg overraske over at det ikke er særlig kontakt mellom den svenske riksrevisjonen og tilsynsmyndigheten.
Det er mye lærdom her – uansett hva man mener om behovet for tilsyn. Det dreier seg om flere forhold, om tilsynsmyndighetens kapasitet, om hvilke virkemidler som er til rådighet og hvor mange institusjoner som hver for seg skal være i gang med på kontrollere etterlevelsen av anskaffelsesregelverket. For å nevne noen.
Behov for tilsyn?
Hva er egentlig behovet? Trolig er det en oppfatning at Kofa, revisjonene og domstolene i ikke greier å plukke opp alle som bryter anskaffelsesregelverket. Kanskje mener man at bare noen få – alt for få – tas hånd om i dagens system. Det kan de nok ha rett i. Og at man under den nasjonale terskelverdien kan oppleve litt av hvert, fordi der er ikke Kofa – og domstolen er altfor dyre. Da gjelder bare revisjonene. Og de er riktignok, i gang mange steder, kan Anbud365 konstatere. Til stor nytte. Situasjonen i Sverige er rimelig parallell, bare at de ikke har et Kofa, men et administrativt domstolsystem.
I tillegg har vi EFTAs overvåkingsorgan og Efta-domstolen, og svenskene Europakommisjonen og EU-domstolen.
Selvsagt er det ikke vanskelig å føre effektivt tilsyn med alle de tusenvis av anskaffelsene årlig. Det er bare å få oversikt over alle anskaffelsene som skal komme i året og så sørge for at hele prosessen overvåkes – enten manuelt eller digitalt. På samme måte som man kan knipe alle fartssyndere ved å utstede en trafikkontrollører langs alle kritiske veipunkter over hele landet. Men Norge gjør ikke det, selv om det her gjelder at fart dreper liv. Kostnadene og systemene blir for overveldende.
Kompetanse og moral
Brudd på anskaffelsesreglene gjelder kritikkverdig håndtering av skattepengene. Der det ikke er snakk om mangel på kompetanse, er det en etisk og økonomisk problematisk handlemåte, som ikke bør tåles.
Mangel på kompetanse har med læring å gjøre. Med et system som overvåker det meste, vil man utvilsomt avdekke de fleste som sliter med kompetansemangler. Et slikt system vil sikkert også komme over de fleste av de som har problemer med å holde seg innenfor reglenes rammer. Enn skjønt, det er mange som er dyktige i den slags også og som sikkert evner å sno seg – eventuelt etter endeløse rettsrunder.
Nå er det vel ingen som mener at det skal satse så voldsomme ressurser som vi her skriver, for å ta anskaffelsessynderne. Det har noe med forholdsmessighet å gjøre, og hva slags system Norge skal betjene seg av for å få alle til å følge lover og regler. Vi har vært vant med at det er mye snakk om egen moralske ryggrad. Og knnskaper.
Hva vinner man?
Men om man ikke vil ta et slikt skritt fullt ut, må man kaste et blikk på hva den svenske professoren har forsket seg frem til. Hva vinner man egentlig med et eget tilsyn? Er det klokt å ha en rekke institusjoner og ordninger – med de samlede ressurser som går med – til å jakte på anskaffelsessyndere? Konkurrensverkets innsats er upåklagelig hensett til de virkemidler og resurser de har til rådighet. Men professoren kommer til at virkningen er så som så og tilliten på vei ned. Leverandørklagene er mer virkningsfulle.
Da er det kanskje klokt av Nærings- og fiskeridepartementet å holde seg i skinnet og ikke la seg begeistre av en tilsynstanke. Effekten kan lett vise seg å stå i et misforhold til ressursinnsatsen. Og kontrollorganer har man – det er mye læring å hente i Kofa, i revisjonsrapporter og i domsavsigelse. Menneskets uheldige valg av moralsk ryggrad fra tidenes morgen kan man beklage og ønske å gjøre noe ved, men selv ikke regimer vi langt fra ønske å sammenlikne seg med, har lyktes i å få skikk på akkurat det. Og her har det ikke manglet på ressurser til kontroll og tilsyn.
Bli den første til å kommentere på "Professoral, svensk tankevekker om tilsyn"