(En Anbud365-kommentar) Krav og føringer fra interne statlige instrukser og regelverk er vel så skyldige i at forsvarsanskaffelser går tregt som selve anskaffelsesreglene. Så slutt da å skylde anskaffelsesreglene, rydd heller opp i de statlige hindringene! Statlige hindre kan vel ikke stå i veien for at Norge skal få sitt best mulig forsvar i tide? Det er arbeidsgruppen som har laget forslag til ny lov om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser som er kommet med denne «avsløringen» av «bremserne». Nå må myndighetene følge opp. Jo før jo heller.
Utredningen som Marianne Dragsten har ledet, valgte Hærens grønnbrune farge på omslaget til sin drøye 550 sider lange rapport. Det vil nok de øvrige våpengrenene tilgi. Som ventet er lovarbeidet preget av Anskaffelseslovutvalgets arbeid tidligere. Det var da også mandatet.
Forenkling og samfunnshensyn
Arbeidsgruppen har dessuten hatt fokus på forenkling og den har ryddet opp i struktur.
Hensynet til god brukervennlighet har dessuten før til at strukturen for samtlige fire anskaffelseslover blir mest mulig lik. Innslagspunktet for ny forsvars- og sikkerhetsanskaffelseslov er også foreslått til 300 000 kroner, akkurat som i forslaget til endringer i anskaffelsesloven.
Dessuten er det blitt samfunnshensyn, som er i pakt med regjeringens prioriteringer når det gjelder alle offentlige anskaffelser. I dette kan det ligge åpenbare dilemmaer mellom påtrengende taktiske og strategiske behov for forsvaret av landet og hensyn til utslipp, klima, folkerett og menneskerettigheter. Der Norge kjøper sammen med andre land, kan også handlingsrommet for å ta samfunnshensyn reduseres i pakt med hvor langt samarbeidspartnerne ønsker å strekke seg. Det har vi stor forståelse for.
Behov for veiledning
Forsvaret kan kjøpe fra tre ulike sett med lover. De kan, ved kjøp av produkter som er innenfor rammen av det hemmelige, skyve seg inn under EØS-avtalens artikkel 123. På den annen side kan de benytte den rent «sivile» loven om offentlige anskaffelser, den som gjelder sivilsamfunnet. Midt imellom befinner lov om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser seg – forenklet sagt.
Dragsten-gruppen har sett det ligger et dilemma her, spesielt nå når den sikkerhetspolitiske situasjonen er blitt mindre trivelig. De skriver: Ettersom den sikkerhetspolitiske situasjonen har vist at Forsvaret må stille strengere krav til forsyningssikkerhet og beredskap, foreligger det et klart behov for veiledning omkring hvilke forsynings- og informasjonssikkerhetskrav som lovlig kan stilles etter anskaffelsesregelverket og hvilke krav det er nødvendig å fravike anskaffelsesreglene etter EØS-avtalen artikkel 123.
Skyldspørsmålet
Det er ikke til å legge skjul på at det å dekke seg inn under EØS-avtalens unntaks-artikkel opp gjennom tidene ikke alltid har vært begrunnet på en overbevisende måte fra Forsvaret innkjøpere. Mange i det sivile kunne nok også tenkt seg å påberope seg et og annet unntak for å slipe det møysommelig, men uhyre viktige, prosedyreregelverket som gjelder for offentlige anskaffelser.
Etter hvert som erkjennelsen av den forverrede sikkerhetspolitisk situasjonen har nådd dypere inn hos norske myndigheter, hører vi ofte at anskaffelsesreglene får skylden for at kjøp av viktige objekter tar altfor lang tid. Det er langt fra strategier, innkjøpsplaner, analyser og en hel serie av tungtveiende dokumenter om hvordan vi skal håndtere situasjonen som i en tid har vært under oppseiling. Da skulle vi hatt materiell nå, ikke i 2045 – går alt fryktelig galt kan det jo være at materiellet er for sent ute til å bety noe som helst.
Forsvaret ned, så opp
En ting er krigen i Ukraina, hva som foregår på Gaza og i Sør-Sudan, for å nevne noe av det vi hører mest om. Noe annet er mer finurlige måter å drive spionasje og etterretning på, hacking av infrastruktur med uanede sivile konsekvenser og fremmede staters «testing» av nabolandenes verdier. Summen av dette betyr at vi helst skulle vært «væpnet til tennene» akkurat nå.
Men vi har altså hatt de forunderlige 1990-årene med fryd og gammen med et solid USA i ryggen. Hvorfor skulle man da ha store utgifter til forsvar? Lite ante vi at en av de russiske lederne som er blitt sående som et minnesmerke over de lystige tidene, Boris Sergejevitsj Jeltsin, skulle hente inn Vladimir Vladimirovitsj Putin som sin etterfølger.
Etter noen år kom de først tegnene på at nedbyggingen av Forsvaret burde settes på hold, for så etter hvert begynne å tenke på og planlegge for mer ugjestmilde skyer i horisonten. Slike bevegelser tar sin tid. Forsvaret er og må trolig være en mastodont.
Statlige tidstyver
Og så er det et regelverk som gjør at anskaffelser tar sin tid. Noen har da ment at kunne man slippe det, kunne man ha kommet i vei mye raskere. Kanskje er det riktig. Men så skriver Dragsten-gruppen:
«…at anskaffelsesregelverket ikke er til hinder for at forsvars- og sikkerhetsanskaffelser kan gjøres raskere. Arbeidsgruppen har identifisert andre «tidstyver» som etter arbeidsgruppens vurdering gjør at forsvars- og sikkerhetsanskaffelser ofte tar tid. Slike tidstyver er i hovedsak krav og føringer fra interne statlige instrukser og regelverk.»
Arbeidsgruppen går ikke dypere in i dette, da det er utenfor deres mandat. Imidlertid er det liten tvil om at noen raskt må gå inn i det. Hvilke er disse interne hindrene? Hvordan er de kommet til? Hva skal de dekke? Har de relevans når det gjelder å sikre landet i den situasjonen som er oppnådd? Er det høringsrunder? Er det innsigelser fra høringsinstanser, slike som gjør at det ikke er så stor fart i boligbyggingen heller?
Den skyldige
Listen over spørsmål kan utvilsomt forfleres.
Arbeidsgruppen trekker frem sin konklusjon etter å ha slått fast at det haster å anskaffe forsvarsmateriell i lys av de forholdene som nå eksisterer. Er det da slik at staten selv sitter på noen interne bestemmelser som gjør at anskaffelse av påkrevet forsvarsmateriell ikke kommer frem tidsnok? At staten selv bidrar til at tilstrekkelig og planlagt forsvarsevne ikke kommer på plass i tide? At staten holder seg med bestemmelser om den lett kan gjøre noe med, men som like fullt er der og gjør sitt til at forsvarsmateriell i en krevende tid tar lengre tid enn nødvendig?
Det er i høyeste grad oppsiktvekkende, og tjener Dragsten-gruppen til ære å bringe det opp og frem. Man kan, hvis man er slik av natur, tenke at dersom denne gruppen ikke hadde sagt fra, hadde disse bestemmelsene fått leve videre og anskaffelsesregelverket fått skylden for at ting tar mer tid enn nødvendig. Det kan selvsagt likevel skje, at et utvalg påpeker noe betyr jo egentlig ikke at det er et must at staten rydder opp. Utvalgs rapporter har havnet i statsskuffer før.
Forsvaret av Norge
Vi tror nok anskaffelsesregelverket og de som erkjenner betydningen av det, kan leve med å få skylden for at det går trengt. Men når så mange ser at det haster å komme seg opp i skoene på forsvarssiden, og skylder på et forsinkende regelverk som årsak til skilpadde-farten, fyrer det opp under arge motstandere av regelverket. Slikt trengs ikke.
Nå er ikke anskaffelsesregelverkets omdømme hovedpoenget her, det er snarere et «biprodukt». Men i Anbud365-verdenen likevel verd å bruke ord på.
Hovedpoenget er og blir selvsagt å få forsvaret av Norge og vår del av verden opp på ønsket fot snarest råd er. Et verst tenkelig scenario er selvsagt at en type materiell ikke blir anskaffet tidsnok til å hindre et eller annet angrep. Så er det anskaffelsesregelverket som får skylden, mens det er en statlig instruks som trives best når det er en fredfylt verden, men som håndheves av en pliktro byråkrat også når vi trenger å forsvare oss mot overgrep fra en fremmed makt.
Vi har tiltro til at Regjeringen og Stortinget rydder opp i dette. Det er faktisk viktigere enn formueskatt og mer eller mindre arbeidende kapital – eller hvilket menneske som har beslag på statsminister-stolen.
Bli den første til å kommentere på "Rydd statlige bremseklosser av veien"