Samle Norge til ett «modell-rike» i kampen mot useriøse

(En Anbud365-kommentar) Det begynner å bli en stund siden Norge første gang ble forsøkt samlet til et rike. Nå er tiden inne for et nytt forsøk, denne gang i kampen mot useriøse aktører på de offentlige markedene. Mange ulike «modeller» benyttes i anskaffelsene. Det må være mulig å samle innsatsen i én modell, en Norgesmodell. En slik forenkling kan gi kutt i transaksjonskostnader, hindre prisvekst som følge av at noen innfører stadig strengere krav – og sikre like konkurransevilkår på tvers av offentlig sektor. Men hvordan skal man få alle til å benytte samme modell?

For drøyt et år siden kunne Fagforbundet informere om at om lag 170 norske kommuner og fylkeskommuner fram til da hadde vedtatt en eller annen form for bestemmelser mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Siden den gang tror vi nok at det er kommet til enda flere. Det dreier seg ofte om såkalte modeller, der Oslo- og Skiensmodellen etter alt å dømme er de dominerende.

Modellene er en punktvis opplisting over hvilke krav som skal/bør stilles i en anskaffelse på ulike arbeidsrelaterte områder. Det er useriøse aktører man vil bruke den offentlige innkjøpsmakten til å komme til livs.

Oppfølging viktig

Vi skal denne gang ikke ri kjepphesten som lyder «ja, men hva med oppfølgingen av disse kravene?». Bare minne om den. Kravene kan jo være så forbilledlige de bare vil, dersom omforente målekriterier og effektiv oppfølging ikke er på plass. I en tid med press på arbeidsmarkedet i den forstand at oppgavene roper, mens tilgangen på materialer og arbeidskraft ikke alltid er der i samme grad, er oppfølging viktig. Selv en til vanlig seriøs aktør kan da føle seg fristet til å ta krokveier.

Generelt reiser imidlertid Oslos nabokommune, Rælingen, en interessant debatt i forbindelse med kommunens arbeid med anskaffelsesstrategi. Kommunedirektøren reflekterer slik:

– Det er selvsagt ønskelig å stille strenge krav innenfor dette området for å luke ut uprofesjonelle aktører. Samtidig er det viktig å tenke over at strenge krav også vil være mer omfattende å håndtere for de profesjonelle aktørene, og man må derfor finne en riktig balansegang i å sikre lovlighet i Rælingen kommunes prosjekter. Strenge krav vil resultere i lavere konkurranse og høyere priser, også hos de seriøse og profesjonelle entreprenørene, fordi medgått tid til dokumentasjon og oppfølging øker, samt risiko for eventuelle sanksjoner vil prises inn i prosjekt.

Balanserte vilkår

Han peker på at Oslo kommune nok kan ha strenge vilkår fordi det der så å si alltid er god konkurranse om oppdragene. For nabokommunene gjelder det at de må konkurrere med hverandre. Kommunedirektøren er en tilhenger av balanserte vilkår – strenge nok til å demme opp for useriøse, men ikke så strenge at konkurransen rammes. Det er verd å ta med seg for enhver som benytter eller vurdere å lage en «modell» mot useriøse.

Han peker også på kostnadsbildet, innrammet av en kommuneøkonomi som ikke akkurat er preget av gummistrikkens egenskaper. Det koster å svare på strenge krav, etterleve disse osv. Tilbyderne priser slikt inn i sine tilbud, transaksjonskostnadene blir høye. Da er selvsagt fristelsen stor til å anta billigste tilbud, noe som kan peke i retning av at de seriøse priser seg ut. De blir for dyre. Oppgaven som oppdragsgiver skal ha unna, må jo gjerne utføres.

Mange eller én modell?

Et annet forhold er at det er flere «modeller» i bruk. Det betyr tar tilbydere må forholde seg til til dels ulike krav. Riktignok er det mye fellesgods, men som tilbyder vil man gjerne treffe blink og da bør man svare på det oppdragsgiveren spør om, ber om eller krever. Situasjonen innebærer betydelig merarbeid fra en sektor som stor sett skal ha utført de samme oppgavene, men hver for seg. Også her er det noe som prises inn i tilbudet, noe som indikerer høyere pris enn hva man strengt tatt kunne ha tilbudt. Så kan man si at det ligger et omforent formål bak, nemlig å få ryddet av veien useriøse aktører fra markedet. Og det har jo sin pris.

Et av de 23. punktene i Hurdalsplattformen til den nye regjeringen er å utarbeide en Norgesmodell med nasjonale seriøsitetskrav for alle offentlige anskaffelser. Gitt at alle offentlige oppdragsgivere tar i bruk en slik, er det en god ide – en ide som vil gjøre det enklere for så vel oppdragsgivere som tilbydere. Hvordan man skal få alle til å benytte Norgesmodellen er noe uklart for oss, men en sterk oppfordring kan selvsagt legges bak.

Ikke legge opp til monopoler

Sannsynligvis vil en slik modell også bli målt opp mot de momentene som kommunedirektøren i Rælingen kommune legger for dagen i saken om kommunens anskaffelsesstrategi. Kravene og kriteriene må på den ene siden være rammende for de useriøse, en samtidig ikke så krevende at det ikke lenger blir konkurranse om oppdragene over hele landet. Allerede i dag er det jo slik i mange kommuner et stykke utenfor de store sentraene at tilgangen på tilbydere ikke er all verden. Å fremme monopoler ved å stille for strenge krav, synes ikke å være en umiddelbart farbar vei.

Vi vet ikke hvem som skal lage Norgesmodellen, heller ikke når arbeidet kommer i gang. Men signalet fra Støre-regjeringen er nok mottatt med en viss forventning. Å forholde seg til samme krav og kriterier uansett hvor i landet man er med i en konkurranse om offentlige kontrakter, lyder fristende. Det kan jo også føre til positive prisutslag, i særdeleshet om kravene og kriteriene standardiseres i en digital form – og kan gjenbrukes i den forstand at man ikke behøver å svare på nytt ved her konkurranse. Bare oppdatere etter et gitt mønster.

Tiden er avgjort inne for et forsøk på å samle Norge til ett rike, også når det gjelder kampen mot de useriøse, og på den måten gjøre kampen enklere og forhåpentligvis mer effektiv.