(En Anbud365-kommentar) Et nytt samfunnsmessig hensyn er på full fart inn i offentlige anskaffelser: Kjøp av varer laget av resirkulert materiale. Det er et krav som vekker gjenklang. I likhet med en rekke andre krav som hører inn under samlebegrepet samfunnsansvar. For å gjøre slike anskaffelser riktig, treffsikre, kreves kompetanse, i de fleste tilfelle spisskompetanse. Og tidsressurser. Mange omkring i norsk offentlig virkelighet har slik innkjøpskompetanse. Nå trengs grep for å sikre at vi bidrar på best mulig måte til å nå de mange, gode målene. Paragrafer, veiledninger og meldinger er et stykke på vei, men det er god praksis som teller mest.
Gjenvinningsentreprenøren Ragn-Sells har undersøkt i hvilken grad det offentlige etterspør varer produsert av resirkulerte materialer. Fire prosent har satt seg som mål
at en viss andel av innkjøpte varer må produseres av resirkulerte materialer. 16 % svarer at de etterspør slike varer. Underlaget for undersøkelsen er spedt, men resultatet er på linje med tilsvarende i Sverige, der langt flere av de spurte leverte svar.
Hva betyr det at få svarer? Fordi det er en leverandør som spør eller fordi sirkulærøkonomien ikke er aller fremst i offentlige innkjøperes pannebrask? Eller kanskje et både-og.
Et relativt nytt innslag
Krav om at varen man kjøper, skal være av resirkulert materiale – eller for den største delen, er relativt nytt blant de kravene i en anskaffelse som hører inn under begrepet samfunnsansvar. Tankegang er at en slik ressurseffektivitet skal bidra til å nå bærekraftsmål, som et virkemiddel mot kritisk ressursknapphet – og mot at vi bokstavelig talt skal drukne i avfall. Mengden av ressurser som forsvinner ut av kretsløpet skal ned. Med sin innkjøpsmakt kan det offentlige bidra – med resultat, spesielt hvis dette er noe offentlige innkjøpere i store deler av verden gjør.
I sin veiledning om sirkulære anskaffelser viser Difi til stortingsmeldingen om avfallspolitikken og sirkulærøkonomi og EUs handlingsplan for en sirkulær økonomi. I førstnevnte pekes det på fem prioriterte områder for avfallsforebygging: matsvinn, tekstiler (klær og stoffer), emballasje, bygg og anlegg og elektrisk og elektronisk utstyr. EU nevner de samme, men laster opp flere: Batterier, transport og mobilitet, møbler og kjemiske produkter.
Ledelsesforankring
Klokt nok anbefaler Difi de som skal kjøpe inn, å ha forankring hos ledelsen og/eller i virksomhetens mål for sitt forsett om sirkulære anskaffelser. Det er et strategisk valg for virksomheten, vel i pakt med den klima- og miljøtenkning som preger samfunnet i dag. Å dokumentere overfor sin ledelse at det er nødvendig med sirkulære anskaffelser, kan nok være en utfordring i seg selv. Det er greit å dokumentere at gode anskaffelser kan føre til besparelser. Her kan resultatene tale for seg. Dokumentasjonen av kvalitet spenner fra å være ganske god for noen kriteriers del til mer vage for andre.
Dialog med markedet fremtrer som svært viktig. Hva har markedet å tilby av resirkulert materiale? Kanskje ikke så mye nå, men det kommer. Ganske sikkert. Enhver klok næringslivsleder vil orientere sin produksjon mot hva kundene krever. Hvis mulig. Og er det ikke mulig, er det trolig ikke det. Med mindre dette kan sette i gang innovasjon, som også er en viktig side ved offentlige anskaffelser.
Prioriterte områder
Så hva snakker vi om, mer konkret. I Difi-veiledningen er det et par eksempler:
- For eksempel kan du stille krav om at emballasjen kan brukes flere ganger og kan gjenvinnes.
- Du kan bruke krav/kriterier til å anskaffe kunstgressmatte som er gjenvinnbar og ikke inneholde skadelige stoffer.
Dette kommer i tillegg til rekken av andre krav som allerede er der når det gjelder samfunnsansvar. I mange år har miljøkrav stått på innkjøperens liste, senere er det kommet etikk-krav, kamp mot sosial dumping og at leverandører må sysselsette personer som ellers ikke kommer inn på arbeidsmarkedet – for å nevne noe. Vi skal få et bedre samfunn, og offentlige anskaffelser skal – selvfølgelig – bidra til det ved å få næringslivet til å oppføre seg pent.
Kompetanse
Stikkordet for å lykkes er kompetanse. Førstelinjen er hva man tilegner seg i dialog med markedet for å se hvor langt man kan strekke sine krav. Resultatet skal så evalueres. Det krever også kompetanse. Anbud365 har lenge pekt på behovet for kompetanse og for tilstrekkelig innkjøpsressurser. Det er urealistisk at hver innkjøper skal dekke hele kompetanse-spekteret, og det er nesten like urealistisk at hver offentlig virksomhet selv skal disponere tilstrekkelig kompetanse og ressurser på hele mangfoldet av områder.
Det er på tide å organisere det offentlige innkjøps-Norge slik at man sikrer en effektiv bruk av den kompetansen som trengs for å bidra effektivt til å nå de samfunnsmessige målene. Spisskompetanse på flere av områdene finnes, men har neppe en landsdekkende kapasitet. Innkjøpssamarbeid i ulike former, sentrale innkjøpsorganisasjoner kan være løsninger. Men veien tornefull: Det blåser for tiden en kraftig politisk motvind mot alt som kan stemples som sentralisering, og det er neppe å anbefale at store innkjøpskompetanse-sentre skal overflødiggjøre innkjøpsstillingen i alle offentlige virksomheter.
Men noen grep må tas.
Bli den første til å kommentere på "Sirkulærøkonomien gjør sitt inntog – på tide å organisere innkjøpskompetansen"