Snart tid for kraft og full gass i klima- og miljøarbeidet i offentlige anskaffelser

(En Anbud365-kommentar) Et meget viktig arbeid er i gang: Difi skal levere utkast til handlingsplan for grønne og innovative anskaffelser 1. oktober i år. Når tiltakene i den blir operasjonalisert og tatt i bruk over det ganske land i alle de 3000 virksomhetene som hører inn under lov om offentlige anskaffelser, bør det skje et gearskifte. Fra sakte fart i et snes år i bruk av miljøkrav til full gass. Stortingets og Regjeringens forventninger ligger nok akkurat der. Prøver innkjøperne i tillegg handlingsrommet i stedet for bokstavtro regelfortolkning og blir satset på av virksomhetens ledelse, kan det lykkes.

Når det offentlige kjøper for om lag 500 milliarder kroner hvert år, er det vanskelig å benekte at det finnes en form for såkalt «innkjøpsmakt» til stede. I tillegg vet vi at det offentlige stort sett er en kjærkommen kunde for stort og smått, nytt og gammelt, i næringslivet. Å bruke makten vil da trolig gi resultater. Man kan «oppdra» næringslivet, som skal tjene penger og derfor villig innretter seg etter markedets (les: det offentliges) etterspørsel.

Mange gode formål er etter hvert sneket inn blant kravene som offentlige innkjøpere skal stille. Formålene har også fått en respektert betegnelse – det dreier seg om strategiske anskaffelser. Da i motsetning til resten av kjøpene. At enda flere gode formål står i kø for å bli innlemmet i kravlisten til bruk ved offentlige anskaffelser, er hevet over tvil. Ikke rart at Stortinget, som for noen år siden neppe var spesielt opptatt av offentlige anskaffelser uten ved regelrevisjoner, nå for alvor ser ut for å ha oppdaget dette «maktmiddelet».

Ressurssituasjonen

Imidlertid er ikke, med hederlige inntak, ressurssituasjonen for den enkelte innkjøper/innkjøpsavdeling blitt styrket i takt med det økende antall krav – og med disse behovet for kompetanse. Ofte skyldes det toppledelsen i virksomheten, som ikke finner plass til å styrke innkjøpsfolket nevneverdig. Det er jo en utgift å bruke penger til å kjøpe, enn si holde gående en stab til å kjøpe, kan være et resonnement noen steder. At det dreier seg om budsjettbesparelser og omdømme burde gjøre inntrykk på investeringsbudsjettene. At man mangler kompetanse er så, at man også mangler ressurser til å skaffe seg den, er noe helt annet.

Difi er en Sareptas krukke når det gjelder verktøy til å gjøre gode og tidsriktige anskaffelser. Digitaliseringen bidrar til effektivisering og forenkling. Så muligheten til å skaffe seg kompetanse er til stede – hvis tid og krefter rekker. Men det er jo daglig mye å stelle med, og det må selvsagt komme først.

Handlingsplan

Forleden gikk startskuddet for utarbeidelsen av den handlingsplanen for grønne og innovative offentlige anskaffelser som Stortinget og Regjeringen har bedt om. Difi skal lage den i samarbeid med Miljødirektoratet, og den skal foreligge i utkast 1. oktober.

Man kan si at planer gjør ingen sommer, men det kommer trolig tiltak som er gjennomførbare også. I tillegg god informasjon både før og etter at handlingsplanen foreligger og skal vise hva som må og skal gjøres for å bidra til å redde vår klode. På kick-off-møtet poengterte avdelingsdirektør Dag Strømsnes i Difi at – ikke minst på grunn av ressursknipen – det er viktig at det foreligger gode verktøy (veiledning og maler) til hjelp for dem som skal gjennomføre innkjøpene.

Fragmentert innkjøpsmakt

Anslagsvis er det ca. 3000 virksomheter som hører inn under regelverket for offentlige anskaffelser. Således er det en fragmentert innkjøpsmakt det offentlige har. Riktignok finnes mange innkjøpssamarbeider, og på innovasjonsfronten innser flere og flere virksomheter at det er viktig å stå sammen og skapet attraktivt marked når man skal invitere næringslivet til å bruke sin kompetanse til å utvikle noe nytt. Men bildet er som Strømsnes ganske riktig understreket – så verktøy og veiledning trengs.

Det skal stilles treffsikre krav på rett plass i anskaffelsesprosessen, og kravene skal følges opp. På samme måte som den alminnelige lederforankringen er kontraktsoppfølgingen ikke alltid like mye å skryte av. Også her er det imidlertid gode forbilder å strekke seg etter – og ikke minst lære av.

Ikke-innkjøpsfaglige krav

Blant de såkalte «ikke-innkjøpsfaglige» kravene, er effektive og positive miljø- og klimatiltak blant de aller viktigste å bruke den offentlige innkjøpsmakten til. Dette har det i og for seg vært de siste 20 årene uten at bruken av slike krav har tatt voldsomt av frem til i dag, ifølge undersøkelser. Nettopp manglende kompetanse og frykt for regelbrudd har bremset. Kanskje flere bør ta skrittet fra bokstavtro regeletterlevelse til bruk av det handlingsrommet som åpenbart finnes der. Bare spør Kofa.

Noen har imidlertid stilt gode og virkningsfulle krav. Og det dreier seg om innovasjon i en eller annen forstand – i tillegg til å kommersialisere. Utslippsfrie byggeplasser og ferger er kanskje de aller best kjente eksemplene. Men også landverts kollektivtransport er på god vei – også når det gjelder å redusere utslipp. Næringslivet er med, selvsagt. Her skal det tjenes penger. Kompetansen finnes der – den reelle idealisme for saken også her og der.

«Humpete», men nå er det full fart

Det er bare å ønske Difi lykke til. At klima- og miljømyndigheten gjennom årene har hatt en mer «humpete» tilnærming til å gi Difi de nødvendige midlene, er trolig glemt nå. Det er full fart fremover. Det er klimamålene det gjelder, og når historiebøkene skrives, hadde det jo vært innmari positivt med en setning om Difis og alle offentlige innkjøperes vellykkede innsats for å nå målene.