Stor strekk i laget bekymrer

(En Anbud365-kommentar) Det er en alvorlig strekk i det offentlige innkjøpslaget og med kommende ny lov slik Anskaffelsesutvalget tar til orde for, blir denne avstanden klart større. Hvis ikke sentrale myndigheter innser sitt ansvar og sikrer tilgang på kompetanse og ressurser. En slik kraftinnsats er det pt vanskelig å få øye på. Offentlige innkjøpere er tiltenkt en nøkkelrolle i kampen mot klimaendringer og å bevare nasjonens sikkerhet mot fremmede makter. Hverken mer eller mindre. Tror det politiske Norge at dette ordner seg selv, går av seg selv? I noen virksomheter har man tilstrekkelig kompetanse – i tillegg til veiledningene fra DFØ (Direktoratet for forvaltning og økonomistyring). Men altfor mange – og trolig flere og flere – har bare DFØ-hjelpen. Det er ikke godt nok.

Fagavdelingen i Nærings- og fiskeridepartementet er nå i full gang med å snekre forslag til ny anskaffelseslov. Den skal, etter politisk ledelses ambisjoner, være i Stortinget før siste sesjon i denne valgperioden ender, dvs. om ca. et år. Ikke bare ny lov, men en lov med helt ny struktur skal se dagens lys, om departementet følger Anskaffelsesutvalget. Etter vårt syn er det da tre muligheter: Enten lager man en eller annen form for «mellomløsning», uten at vi egentlig vet hva det kan være, eller det kan bli en hastverksløsning – eller kanhende blir det slik at overtidsbudsjettet til departementet til de grader sprenges (kanskje bruk av innleie?).

Vi får se.

Ni punkts formålsparagraf

Den nye loven skal, ifølge Anskaffelsesutvalget, inneholder ni underpunkter i formålsparagrafen, som lyder slik i forslaget: «Loven gir regler om fremgangsmåten for offentlige anskaffelser. Loven skal fremme effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser». Når det er blitt slik, skyldes det mandat og tydelige politiske føringer. Vi er komme dit at alle gode hensyn skal med. Offentlige anskaffelser er det foretrukne verktøyet til bruk for å få skikk på næringslivet, slik at deres virke peker mot imøtekommelse av politiske mål.

Vi undrer oss mange ganger over hva den eldre generasjon innkjøpere tenker når de ser slikt. Noen erklærte for tjue år siden at man ville ha seg frabedt ikke-innkjøpsfaglige hensikter. Blir det slik Anskaffelsesutvalget anbefaler, blir det ikke annet, så nær som et punkt, av hvilket det fremgår at oppdragsgiver ved sin innkjøpspraksis skal få dekket sine behov på en kostnadseffektiv måte.

Strekk i laget

Det er m.a.o. et fag i endring, der utfordringene er så vel strategiske som organisatoriske og ikke minst på kompetansesiden. Vi regner jo med at formålene skal tilgodesees, samt at vi antar – uten spesiell dekning for antakelsen, at de færrest offentlige virksomheter kan si at jo, vi disponere den kompetansen som trengs til å utføre våre anskaffelser i pakt med hva som trolig blir ny formålsparagraf. Men noen er det, selvsagt, men det er stor strekk i laget.

Den umiddelbare løsning er samarbeid på kryss og tvers, og kanskje også å måtte hente inn kompetanse fra eksternt hold (dvs. utenfor de samarbeidende offentlige virksomhetene). Det er kommet oss for øret at på tur i distriktene har DFØ (Direktoratet for forvaltning og økonomistyring) meldt ut at samarbeid kan være svært nyttig for å imøtekomme klima- og miljøkravene.

Sikkerhet og vektingskompetanse

Nevnes bør også, mer som et apropos, at av undersøkelsen «IT i praksis» fremgår det at bare en av tre offentlige oppdragsgivere opplever i stor eller svært stor grad at det er tydelig hvordan de skal møte krav om vektlegging av klima- og miljøhensyn i anskaffelser. Det er nå ni måneder siden dagens krav ble innført i regelverket, og DFØ har laget en utmerket veiledning.

Hvordan det ligger an med sikkerhet og beredskap i anskaffelsene kan man bare tenke seg. Tenk om det i leverandørkjeden er en kineser – eller kanskje verre (?) – en russer? På hvilken måte skal en innkjøper i en offentlig virksomhet legge opp sin anskaffelse for å ivareta nødvendig beskyttelsesvern? I politi, forsvar og forsyningssektoren er det nok en del som behersker øvelsen, men etter hva vi hører fra PST, skal metodene nå være så finurlige at tanken bringes hen mot fremmede makter med lytteapparat i kontorstolene som skal kjøpes.

Ordførere rynker på nesen

Her trengs tilgang til kompetanse. Og når det gjelder klima og miljø er det jo slik at mange sliter sterkt med å komme i land med klimamålene innen 2030. Riksrevisjonen har i en fersk rapport gitt karakter til det offentliges innsats i så måte: «Det er kritikkverdig». Som altså er revisjonens nest strengeste karakter. Med andre ord trengs «alle mann» på dekk. Klimaendringene er jo på full gang, med de konsekvenser forskerne lenge har vist oss.

Men så forteller DFØ oss fra sin rundtur at ordførerne i de distriktskommunene som ble besøkt, rynket på nesen når det ble snakket om samarbeid på tvers av kommunegrensene for å bidra til å stille effektive klima- og miljøkrav. De tenkte på sitt lokale næringsliv og var redd for at samarbeid på tvers ville bli en så stor enhet at landsdekkende krefter ville få kontraktene. Kompetansehensynet synes ikke å være et valgflesk man kunne svelge.

Ordførere og «del opp»

Kanskje ikke disse ordførerne, men mange andre av deres kollegaer møter i sine budsjettdebatter utover høsten og finner ikke plass på budsjettene til særlige kompetansetiltak for å sikre innkjøpsvinklingen som deres partikamerater på Stortinget og regjeringen har signalisert at de må. Igjen sitter store og små innkjøpermiljøer mange steder med nye, krevende hensyn uten å få tilført effektiv kompetanse på noen måte.

Vi er oss bevisst at vi benytter kommune-eksempler. Men mange i statlige og fylkeskommunale innkjøpsmiljøer kjenner seg nok igjen i virkelighetsbeskrivelsen.

Så sies det, men, i all verden, vi har jo muligheter til å dele opp kontrakter, slik at et nok blir plass til den lokale kjøpmann eller håndverker. Eller hotelldriver. Til det er å si at fire tilbud er mer ressursbesparende å håndtere enn samme kontrakten delt opp i f.eks. fem deler med mellom tre til sju tilbud i hver.

DFØ og digitalisering

Digitaliseringens vidundre er selvsagt til stor hjelp, og kunstig intelligens nok enda mer, men roten er der: Hvorfor skal oppgave på oppgave av svært seriøs art lastes på en yrkesgruppe uten at de innvilges kompetansetilførsel i noen grad? Vi går ut fra at Stortinget og regjeringen mener alvor, at de har utført konsekvenstenkning i forkant av mandatene de gir sin tilslutning til. Ennskjønt, næringsminister Myrseths forgjenger skapte en smule tvil om det.

DFØ driver fortrøstningsvis med å produsere godt og nyttig veiledningsmateriell. All ære. Men som innkjøper-kvalifisert hadde det jo vært greit å ha med seg – ty til – en med spisskompetanse på miljø og klima, enn si beredskap og sikkerhet, når en anskaffelse skal planlegges i teamet. Enhver kan jo lese og mene å forstå fagtekster, men det gir en egen sikkerhet å få kvalitetssikret egen forståelse om det er utenfor eget fagfelt.

Er det nok?

Men om slik hører vi sjelden. Organisasjoner, fagmiljøer og næringsdrivende driver med kurser, og ett og annet finnes på universitets- og høyskolenivå. Og omkring i landet er det innkjøpssamarbeider mellom offentlige virksomheter, i særdeleshet kommuner. Det er oftest innkjøpere som samarbeider, og så fins det alltid en og annen i nærheten å snakke med dersom bærekraft spilles inn i anskaffelsen.

Men er det nok? Er dette en satsing på offentlige anskaffelser som effektivt verktøy for å nå klimamålene? Resultatene frem til i dag, på samlet, overordnet plan viser at så ikke er tilfelle. Tilsvarende når det gjelder de kommende sikkerhets- og beredskapshensynene. Og her er nok svaret enda tydeligere, et nei.

Går det av seg selv?

Det er både lov og naturlig å stille spørsmål til de som har signalisert til Anskaffelsesutvalget at dette føler at det er riktig svar å lansere åtte samfunnshensyn som skal inn i anskaffelseslovens formålsparagraf. Mer påtrengende, globale utfordringer enn klimaendringer og økende usikkerhet flere steder i verden i dag – også tett opp til våre egne grenser, er det vanskelig å tenke seg. Er ikke dette nok til å iverksette en satsing på de som skal utøve ett av de mest virkningsfulle verktøyene – offentlige anskaffelser. Eller er tenkningen at det går av seg selv? Vi tror imidlertid ikke at virkeligheten for de bestemmende er så fjern, men lar spørsmålet stå.