Strengere sosiale krav til innkjøp krever «doble kompetanseløft»

(En Anbud365-kommentar) Bare de færreste offentlige virksomheter har spisskompetanse nok til å kunne følge opp de forventningene om sosiale hensyn som fins i det nye anskaffelsesregelverket. I tillegg trengs et kompetanseløft på det området som tradisjonelt er sett på som innkjøpsfaget hvis «det gode innkjøp» skal bli enda bedre. I bunken av innspill til Nærings- og fiskeridepartementets kommende stortingsmelding fant vi gode eksempler på veien frem på disse utfordringene.

Anbud365 omtalte for en tid tilbake et innspill fra Norges fire ledende universiteter til den planlagte stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Universitetet i Oslo (UiO), UIT Norges arktiske universitet og Universitetet i Bergen (UiB) gjorde et hovedpoeng av at kravene til offentlige oppdragsgivere er blitt strengere. De skal – med det nye regelverket – i enda større grad enn før ivareta andre hensyn enn rent økonomiske.

En meget betimelig påpekning. De fire institusjonene skriver: «Virksomheter underlagt regelverket skal innrette sin anskaffelsespraksis slik at den bidrar til å redusere skadelig miljøpåvirkning, fremme klimavennlige løsninger, fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter, sikre anstendige lønns- og arbeidsvilkår, øke antall lærlingeplasser, fremme innovasjon, fremme økt sysselsetting og ivareta ulike øvrige sosiale hensyn.»

Effektivisering og gevinst

I tillegg er fortsatt offentlige anskaffelser et verktøy for effektivisering av offentlig forvaltning. Sammen med best mulig kvalitet til lavest mulig pris skal effektiviseringen bidra til at det blir gevinster å hente ut for tjenesteproduksjonen.

Kravet til kompetanse i innkjøpermiljøet er påtrengende stort. Ikke bare kompetanse i det som er faget, men tilgang på kompetanse til å ivareta alle de forventninger som lovgivere har inkludert i lov og forskrifter. Det er veldig positivt med veiledningsmateriell, og juss- så vel som konsulentbransjen imøteser nok blomstrende tider innenfor fagfeltet offentlige anskaffelser. Ressursknapphet er en annen faktor opp i alt dette. Når følelsen av at hverken kompetanse eller ressurser er tilstrekkelig, er det tre løsninger: Gi opp, gjøre som best man kan eller gi blaffen. Neppe holdbare løsninger.

Konstruktive innspill

Det er her de fire universitetene – og Initiativ for etisk handel (IEH) – kommer med konstruktive innspill. «For eksempel kan oppfølgning av etiske krav som stilles til leverandører i deres produksjonskjede, samordnes og eventuelt sentraliseres slik at noen færre kontaktpunkt gjør dette på vegne av flere oppdragsgivere.», skriver universitetene, og fortsetter: «Hver oppdragsgiver kan da gi ansvaret for oppfølgning av etiske krav til en annen enhet, for eksempel til en stor aktør i hver landsdel eller fylke, eller til en nasjonal enhet for henholdsvis staten og kommunene, for eksempel Statens Innkjøpssenter og KS.».

Oslo kommune bør nevnes i denne forbindelse. De samler så mange som mulig av offentlige virksomheter på en rammeavtale der man kan avrope oppfølging av sosiale krav ved hjelp av profesjonelle, kompetente krefter på området.

Utvikle spisskompetanse

Fordelen med slike ordninger er at det utvikles spisskompetanse på områder som ligger utenfor hva som er en innkjøpers grunnleggende kompetanse. I de store virksomhetene finnes allerede god spisskompetanse på mange av de fagfeltene det er snakk om. I tillegg er det miljøer som er svært gode på avgrensede områder, eksempelvis Initiativ for etisk handel på etiske krav. Men de forventede resultatene kommer nærmere om slik kompetanse kan bidra i flest mulige anskaffelser.

Med andre ord står Nærings- og fiskeridepartementet overfor to kompetanse-utfordringer i arbeidet med sin stortingsmelding. Den ene er å styrke innkjøperes generelle kompetanse. Universitetene mener at det må stilles krav til at offentlige innkjøpere må ha høyere utdanning i tillegg til muligheten for tilleggsutdannelse. Den andre utfordringene er å sikre at innretningen av anskaffelsespraksis etter det nye regelverket ikke bare blir stående i strategidokumenter, men blir virkelighet. Det forventes jo resultater. For å nå frem trengs spisskompetanse tilgjengelig for alle på det som før ble kalt «ikke-innkjøpsfaglige områder». Og koordinert, samordnet innsats. Først da kan innkjøpsmakten slå inn for fullt.