(En Anbud365-kommentar) Tiden er inne til å gravlegge klagingen over den forhøyede nasjonale terskelverdien. Sorgperioden er godt og vel over. Nærings- og fiskeridepartementet gjør ikke noe med den nye terskelverdien. Næringslivsorganisasjonene må gå i seg selv og spørre: Har vi organisert oss maksimalt for å avhjelpe den mangelen på kapasitet som mange bedrifter har for å orientere seg og selge til det offentlige? Og i det offentlige må hver eneste toppleder spørre: Har vi gjort det maksimale for å sikre at vi får best mulige vilkår i våre kjøp?
Etter 16 måneder med ny nasjonal terskelverdi er dette fortsatt et hett tema for noen av aktørene på leverandørsiden. At det ikke lenger er kunngjøringsplikt for offentlige oppdrag under EU/EØS-tersklene er åpenbart tungt å fordøye. Nærings- og fiskeridepartementet har sagt at hevingen av terskelverdien (effektene av den) skal evalueres, bare ikke akkurat nå. Det er gått for kort tid. Det er åpenbart korrekt.
Terskelverdien er heller ikke tema i den kommende stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser. Likevel brukte mange av talerne tid på denne terskelverdien på lyttemøtet som departementet avholdt for noen dager siden. Mangel på åpenhet, frykt for korrupsjon og hensynet til de små og mellomstore er blant argumentene som brukes for å få terskelverdien tilbake dit den engang var.
Til å gravlegges
Det er på tide å gravlegge hele dansen rundt den forhøyede terskelverdien. Og korrupsjonsfrykten som ventileres fra noen næringslivsrepresentanter bør gå med debatten i graven. Det er en dulgt og udokumentert anklage mot ansatte i det offentlige. Samme anklage kan rettes mot næringsdrivende. Begge deler helt unødvendig og formålsløst.
Små og mellomstore bedrifter er for øvrig så mangt – avanserte gründerbedrifter med spisskompetanse på et teknologifelt, små nisjespesialister og håndverkere. SMB er blitt et politisk honnørbegrep, men det er en bedriftsgruppe som er svært differensiert – også når det gjelder evne til å ta seg fram til aktuelle oppdrag. Å høre organisasjonsfolk jamre seg generelt over hvor ille det er med den høye terskelverdien for SMB’ene, avstedkommer således lett en skepsis. Har de virkelig tenkt gjennom det de sier? Eller er utgangspunktet mer preget av juridiske betraktninger enn av merkantile hensyn?
Mer nyansert enn som så
Virke mente imidlertid på lyttemøtet at tilbakemeldingen fra deres medlemmer var litt mer nyansert enn som så når det gjelder situasjonen etter at terskelverdien ble hevet.
Så kan man spørre seg om hvordan i all verden bedrifter greier å få seg oppdrag innenfor den private sfæren av oppdragsgivere, m.a.o. i en eller annen form som leverandører til andre bedrifter. Her har det aldri vært kunngjøringsplikt, aldri noe Doffin, likevel greier bedriftene å finne kunder. Uten å rope på kunngjøringsplikt. De må selge, drive salg. Det går også an overfor det offentlige, bare på en annen måte. Skal man overleve som næringsdrivende, må man tilpasse seg enhver situasjon og håpe på forutsigbarhet.
Spørsmålet er hva næringslivsorganisasjonene har gjort for å hjelpe alle de potensielle leverandørene som har problemer med å tilpasse seg en situasjon uten kunngjøringsplikt. Næringslivsledere er blant de som er aller hissigst på å lage foreninger – sentrale, regionale og lokale. Det er for å pleie nettverk. Mange av disse foreningene, forumene o.l har også fast ansatte. Har de organisert seg for å hjelpe sine medlemmer med å finne oppdrag i det offentlige? Det er jo mangel på kapasitet hos den enkelte bedrift det står på. Har disse foreningene dialog med de aktuelle kommunene for å finne ut hvordan kommunikasjonen uten kunngjøringsplikt best løses? Det er jo oppdrag og resultatene som teller.
Rungende nei
Inntrykket er at spørsmålet over møtes med et rungende nei. Innsatsen begrenser seg til å ha kurs om hvordan bedriften selv skal bruke den kapasiteten man ikke har, til å forstå det offentlige og selge til dem. Nyttig kunnskap, men hjelper det?
Mange av landets mest profesjonelle og kloke innkjøpsmiljøer kunngjør sine oppdrag under den nasjonale terskelverdien fremdeles. Fravær av kunngjøringsplikt er jo ikke kunngjøringsforbud. Og ting kan gjøres enkelt. Mer og mer tilgang til digitale løsninger gjør dette lettere og enklere. Ved å annonsere og forespørre oppnår man kunnskap om oppdrag og konkurranse, og man demmer opp for påstander om hoffleverandører og slikt. Hvis den offentlige virksomheten dertil har en politikk som går ut på at alle aktuelle bedrifter skal spørres/inviteres, er man et stykke på vei. Jevnlige konferanser der man orienterer om sine anskaffelsesplaner i tiden fremover, er selvsagt også et utmerket virkemiddel til bruk for å hjelpe bedriftene til å disponere sin kapasitet.
Elefanten som fødte en mus
For samfunnet som helhet er det en balanse. Hvor mye ressurser skal brukes til hva? Hva er risikoen og hva er kostnaden? Hvis vi skal få skikkelig orden på tingene burde det kanskje vært kunngjøringsplikt for det meste, klage til oppdragsgivere på det minste og et tilsyn som fra oven vokter på oss. Eller? Tipper et slikt system vil minne om elefanten som fødte en mus. Og koste svært mye. Altså til liten nytte.
Nei, legg terskelverdi-syting til side. Ta grep – næringslivsforeningene må bruke medlemskontingenten til å hjelpe sine medlemmer med å få oppdrag i det offentlige, og offentlige myndigheter må offensivt ta i bruk verktøy for å sikre mest mulig konkurranse. Kunngjøring, oppdeling av kontrakter, dialogkonferanser, info-konferanser osv. Så får vi se om noen år om ikke dette med den nye terskelverdien slett ikke var så galt. Da har vi kunnskap til å vurdere det, i alle fall.
Bli den første til å kommentere på "Tid for å gravlegge terskelverdi-debatten; finn heller på noe konstruktivt"