(En Anbud365-kommentar) Når mange leverandører til det offentlige gir uttrykk for å foretrekke 30%-vekting av miljøkrav i ny anskaffelseslov, er det trolig for å omskrive en frykt for at det innkjøpsfaglige skjønnet skal ta overhånd. Tenk hvis hver og en av de mange offentlige virksomhetene med store ambisjoner på klima- og miljøområdet etablerer hver sine miljø- og klimakrav/-kriterier? Ikke rart at mange i leverandør-markedet ser med uro på en slik utvikling. Tenk kostnader! Det er nok på tide å sette i gang arbeidet med standarder på bred front for å nå best mulige resultater – og for å roe næringslivsnerver. En kjempeutfordring for et tett samarbeid mellom Standard Norge og Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ), dette!
Tidligere næringsminister Jan Christian Vestre vil bl.a. bli husket for innføring av «skal-kravet» om minimum 30% vekting – som hovedregel – av miljøkrav. Noen utredning forut for innføringen er vanskelig å finne – om noe slikt finnes, og omfanget av «tommelen ned» har vært formidabelt. Anskaffelsesutvalget forkastet denne vektings- bestemmelsen, Miljødirektoratet – til å begynne med – likeså. Sistnevnte er senere hen gått over i en fase der man heller velger «å tvile på» effekten.
Næringslivet og 30%-vekting
For det er jo resultater man skal nå. Klimautslippene skal ned, jorden skal reddes. Anskaffelsesutvalget tar til orde for at utgangspunktet når man skal velge krav og kriterier i en anskaffelse må være hva som gir best resultat.
Men på tross av alt dette, fra næringslivet kommer det signaler om at 30%-vektingen er å foretrekke. Et eksempel er høringsuttalelsen til Anskaffelsesutvalgets første delutredning fra IT-selskapet Atea. Konsernet hadde i 2023 en omsetning på 34,7 mrd. Om lag 70 % av Ateas omsetning er til offentlig sektor, og selskapet har over 500 offentlige virksomheter som kunder i Norge.
«En finger i luften»
I denne høringsuttalelsen mener Atea at ny lov om offentlige anskaffelser må ha et tallfestet skal-krav om å ivareta bærekraft med minst 30%. Selv om det ikke er dokumentert at dette gir det beste resultatet med hensyn til vår klodes fremtid – eller for å være mer jordnær, når det gjelder å få ned klimautslippene. Finnes det altså – til dels store – leverandører til det offentlige som heller satser på Vestres «en finger i luften» enn på krav og kriterier som kan gi dokumenter best resultat? Er det en form for kollegialitet med Vestre, som også kommer fra næringslivet?
Vi tror ikke leverandører til det offentlige stiller seg nøytralt eller likegyldig til behovet for å få ned utslipp. Vi tror de gjør hva de kan for at sine produkter skal bidra som best de kan i den retningen. Og da vil de jo tilby disse uansett hva kravet fra en offentlig virksomhet er. Det blir m.a.o. for aktørene ikke et enten 30%-vekting eller hvilke krav og kriterier det innkjøpsfaglige skjønn legger til grunn.
Torn i øyet
Samtidig er det innkjøpsfaglige skjønn i praksis, om enn ikke i teorien, en torn i øyet på leverandører til det offentlige. Leverer man til 100 offentlige virksomheter kan krav og kriterier i anskaffelser i prinsippet være 100 ulike, og i tilbudene må dermed produktene tilbys tilpasset. I noen anskaffelser blink, i andre skivebom. Det er klart at frykten for en slik tilstand gjør at Vestres løsning fremstår som forjettet. Da blir det i prinsippet likt over det hele. Forenkling, kalles det.
Atea har punktvis formulert utfordringene i sin høringsuttalelse, hvorav et punkt lyder slik: «Alternative fremgangsmåter, unntaksregler og innkjøpsfaglig skjønn bør begrenses». Ja, se det, standardisering er tingen, også når det gjelder anskaffelser av strategisk karakter.
Lett å forstå
Det er lett å forstå ønsket. Å utarbeide et tilbud til det offentlige er krevende. Ikke bare gjelder det selve produktenes utforming og egenskaper, det gjelder også arbeidet med å ferdigstille tilbudet slik at det hele veien gjennom svarer på hva oppdragsgiver har ment. Ofte kan man ikke gjenbruke hva man har benyttet i et tilbud, og ikke alltid er det slik at man vinner og får betalt for strevet. Svært få næringsdrivende er begeistret for mye administrasjon, de vil helst ha produsenter og selgere. Digitalisering er en hjelp.
Fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) het det for en tid siden at uten standardisering er digitalisering ikke mye verd. Vestres 30%-vekting er utvilsomt en form for standardisering, i det minste ikke langt unna. Det forklarer nok mye av begeistringen for dette blant mange næringslivsaktører. Men også Anskaffelsesutvalget erkjenner behovet for standardisering. Det har åpenbart ikke vært nok, eller troverdig nok, til at alle leverandører til det offentlige vil slutte seg til utvalgets vei til resultater av kravene og kriteriene. Vestres løsning syntes enkel og grei. Uten så altfor mye innkjøpsfaglig skjønn innblandet.
Utvikling av standarder
Vi vet ikke hva regjeringen vil falle ned på i sitt forslag til ny anskaffelseslov. Når Vestre er flyttet til et annet departement, bortfaller åpenbare prestisjehensyn, den nye næringsministeren, så vidt vites, ikke spesielle næringslivs-meritter å se tilbake på. Og Nærings- og fiskeridepartementets faglig sterke og lojale embetsverk kan under utvikling av de nye reglene legge mer vekt på fag enn statsråds-lojalitet. Med andre ord kan næringslivs-aktører som ikke er overbegeistret for hvordan Anskaffelsesutvalget tenker, trenge noen beroligende ord.
Det dreier seg selvsagt om utvikling av standarder som kan dekke det behov for utforming av krav og kriterier som det offentlige trenger for å gjennomføre anskaffelser som viser seg å gi grønne resultater. Slik at når det skal kjøpes kontorstoler omkring, møter leverandør-markedet ikke hundre forskjellige, men stort sett samme kriterie- og kravsett. En annen løsning er selvsagt å satse på at mange offentlige oppdragsgivere går sammen og kjøper på store, landsdekkende avtaler – i sin rendyrkede form ikke noe å satse på om vi skal ha et noenlunde mangfoldig næringsliv i vårt lille land.
DFØ og Standard Norge
Når det gjelder utvikling av standarder innenfor offentlige anskaffelser faller tankene raskt hen på DFØ. Dette på tross av at det finnes et fagorgan for utvikling av standarder her til lands, Standard Norge, en norsk privat medlemsorganisasjon som utfører standardiseringsoppgaver på nær sagt alle områder. Unntatt er elektroteknikk som ivaretas av Norsk Elektroteknisk Komite og telekommunikasjon som ivaretas av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Men inkludert er standarder til bruk ved det offentliges anskaffelser, der de også bidrar med innspill til etablering av internasjonale standarder.
Flere av leverandørene til norske offentlige oppdragsgivere leverer også til oppdragsgivere andre steder i verden. I slike konkurransegrunnlag kan de møte standarder som Standard Norge, ikke DFØ – naturlig nok, har bidratt til. DFØ er en nasjonal offentlig myndighet som ikke er i noen form for formalisert samarbeid med tilsvarende i andre land. Riktignok står DFØ for mye godt grensekryssende samarbeid, men deres utviklede standarder gjelder f.eks. ikke hos EUs medlemsland, der man legger internasjonale standardiseringsorganisasjoners produkter til grunn. Leveranser til slike kommer bl.a. fra Standard Norge, som også tilbyr disse produktene her til lands.
En perfekt match
Eksportinntekter er av stor verdi, og norske leverandører utfordres til å prøve seg på de internasjonale markedene. Da hadde det vært en fordel at de kunne møte de samme standardiserte kriterier og krav i eksempelvis nederlandske som norske offentlige anskaffelser. Samme resonnement som for forskjellige norske offentlige virksomheter m.a.o.
Etter en god del år på den beste tribuneplass på det offentlige anskaffelsesmarkedet, undrer det oss at samarbeidet mellom DFØ og Standard Norge ikke har gjort mer utav seg. Sett med offentlige oppdragsgiveres og leverandørers øyne må et tett samarbeid disse imellom være nær den perfekte match. At det ikke er synbart i gang påkaller i seg selv oppmerksomhet. Med de behovene det imidlertid er for standardisering innenfor offentlige anskaffelser fremover, bør det nå tenkes synergier. Ikke alle offentlige virksomheter kan holde seg med tilstrekkelig ekspertise på alle samfunnshensyns-områder. Noe må forenkles, les standardiseres. Digitaliseringen forutsetter standarder.
Og med «grønne anskaffelser» snakker vi om bidrag til jordens overlevelse, og da må alle gode krefter tas i bruk for å legge til rette for et best mulig resultat – nasjonalt og internasjonalt. Kompetanse i alle leirer, foren eder!
Bli den første til å kommentere på "Tid for «grønne» anskaffelses-standarder"