(En Anbud365-kommentar) Hos mange dukker julenissen opp mot slutten av hvert år og stiller standardspørsmålet om det er noen snille barn der. Et unisont JA stiger gjerne da til værs, men julenissen sjekker aldri om så er tilfellet. I likhet med en lang rekke offentlige oppdragsgivere har ikke den rødkledde, beskjeggende personen ressurser nok til å følge opp om de som forventer å motta gaven (les: kontrakten) virkelig er «snille barn». Om vi retter oppmerksomheten mot menneskerettigheter som krav i en anskaffelse, fremstår denne ressursmangelen som nær fortvilt. Det hjelper jo så lite om velmenende, strenge krav ikke følges opp. Julenissen kan man saktens smile av, så ikke med brudd på menneskerettigheter.
Anbud365 fikk forleden være til stede på det årlige seminaret til Den internasjonale juristkommisjons norske avdeling (ICJ-Norge) om virksomheters menneskerettighetsansvar, avholdt i lokalene til Thommessen. Innholdet var en fiktiv rettssak, men med en samtale etter prosedyrene i stedet for en dommer. Tema var en mindre kommunes valg av en leverandør hvis underleverandør viste seg å ha noen svin på skogen. Denne «rettssaken» fikk ikke noe utfall, men – sammen med samtalen – løftet den frem interessante og høyaktuelle problemstillinger.
Må vite hva de gjør
Poenget med å ta krav om overholdelse av menneskerettigheter med i anskaffelsesregelverket er formodentlig at man skal bidra til en bedre verden – selv om det for tiden skjer ting ute i verden som gjør at det kan se ganske så håpløst ut. Så kan man innvende at det hjelper fint lite om en offentlig virksomhet i lille Norge stiller krav. Her må vi huske ordtaket om de mange små å’er som, etter ordtaket, etter hvert blir en stor elv. Og enda et ordtak: Roma ble visstnok ikke bygget på en dag.
For å kunne gjøre en innsats i riktig retning er det viktig at de som gir seg i kast med krav, vet hva de skal stille krav om – og, best av alt, stiller krav som det er realistisk å følge opp, selv om kravene kanskje ikke er såkalte «kioskveltere». Av modenhetsundersøkelsene til DFØ (Direktoratet for forvaltning og økonomistyring) vet man at interessen for å stille menneskerettighetskrav er ganske langt nede på prioriteringslisten til offentlige oppdragsgivere. Når man matcher dette med hva som fremgår av de samme undersøkelsene når det gjelder muligheter for kontraktsoppfølging, fremtrer et bilde Anbud365 ikke helt kan se seg tilfreds med.
Samarbeid og kunnskap
Vi tror mye av tilbakeholdenheten når det gjelder menneskerettighetskrav, skyldes flere ting, hvoriblant innkjøperes personlige engasjement ikke er det fremste. Trolig ligger det i det evig tilbakevendende prioriteringsbehovet, og det er mange andre ting som kommer i forgrunnen. Menneskerettigheter er «langt unna», og ressurser til å følge opp formålet er ikke til stede i særlig grad. Vi iler til med å fremheve at her finnes unntak – noen offentlige virksomheter arbeider målbevisst og til og med internasjonalt med menneskerettighets-krav. Et naturlig eksempel er Sykehusinnkjøp.
Det er selvsagt ikke slik at enhver virksomhet som stiller menneskerettighetskrav, skal avsette ressurser til å sjekke valgte leverandørs leveransekjede. I og med at mange offentlige virksomheter kjøper innenfor de samme kategoriene, antar vi at det også er gjengangere blant leverandørene. Da er samarbeid en naturlig hjelp når det kommer til ressurser til å følge opp. I motsatt ende av anskaffelsesprosessen finnes det kompetansemiljøer som kan bidra, DFØ er nevnt, og ikke minst Etisk handel Norge. Gjennom veiledninger og kurs, seminarer og liknende er det muligheter til å skaffe seg kunnskap og kompetanse. Om mange benytter seg av slike tilbud oppstår også muligheter for de som ikke – av gode grunner – hverken kan ta tid til å delta på arrangementer eller pløye veiledninger, til å suge lærdom fra de som har oppdatert seg.
Anonym dokumentasjon?
Gjennom nevnte fiktive rettssak fikk selvsagt aktsomhetskrav og undersøkelsesplikt en god plass. Den lille kommunen som sto i fokus hadde tildelt kontrakt, men ble så gjennom anonyme kilder i mediene oppmerksom på at den valgte leverandørs underleverandør ikke praktiserte menneskerettighetene slik man bør. Kommunen hadde stilt menneskerettighetskrav og den valgte leverandøren hadde svart såpass godt for seg at kommunen fant alt i orden. Etter medieavsløringen ville kommunen igjen forsikre seg om at alt var ved det gode i leverandørens leveransekjede, og svaret var bekreftende: OECDs retningslinjer for sjekk av egne leverandører var fulgt.
Mer gjorde ikke kommunen, og det reiser spørsmål om hvor langt undersøkelsesplikten strekker seg. En anonym kilde i mediene er selvsagt i seg selv ingen dokumentasjon. Det er påstander som må sjekkes grundigere. Til formålet trengs ressurser, verktøy og kompetanse. Har man tilgang til slikt kan man selvsagt dobbeltsjekke om medieoppslaget holder vann. Men, med et visst kjennskap til det offentlige Norge, kan Anbud365 uten å gjøre undersøkelser, slå fast at slik tilgang i nødvendig omfang knapt nok finnes noe sted. Også her er det trolig noen få unntak som bekrefter regelen.
Ikke sovepute
Kommunen i den fiktive rettssaken gjorde sitt beste. Mer enn det er det vanskelig å forvente, enn si kreve. Hvis saken hadde vært hentet fra virkelighetens verden, burde kanskje kommunen innimellom andre gjøremål – etter rettssaken – sett seg om etter mulighet for samarbeid med sikte på å styrke muligheten til å stille bedre, mer presise menneskerettighetskrav – med mulighet til grundigere oppfølginger enn bare svar fra leverandør. Om man er i behov av det. I lengden kan lett mangel på ressurser bli en sovepute eller kanskje et effektiviseringsgrep hvis det ikke etableres høyere nivå av kompetanse og oppfølging.
Innenfor rammen av begrepstroikaen risiko, aktsomhet og undersøkelse bør det minnes om at poenget med å stille menneskerettighetskrav er å gjøre verden bedre. Da må man ikke skygge unna der det er risiko, også leverandører med kjeder til de deler av verden der menneskerettighetene ikke praktiseres som ønskelig, må få mulighet til kontrakt. Noe som i seg selv gjør at kompetansen hos oppdragsgiver må heves, oppfølging styrkes. Når menneskerettigheter er i anskaffelsesregelverket, betyr det at det er samfunnsnyttig. Oppfyller man ikke slike forventninger, kan det stilles spørsmål om i hvilken grad den aktuelle anskaffelsen er i pakt med reglene. Offentlige virksomheter må ta risiko, en kontrollert slik, for å få en bedre verden.
Åpenhetslov – og enda en lov
Et par forhold gjør at søkelyset mot menneskerettighetskrav i anskaffelser nok gradvis vil øke. Åpenhetsloven har gjort at de leverandører som denne omfatter, vil utnytte de konsekvensene de har trukket av dennelovens krav, som et konkurransefortrinn. Da skjer det samme som det lenge har vært tilfelle når det gjelder miljø og klima – mange ute i leverandørmarkedet har klaget på offentlige oppdragsgivere som ikke stiller denne typen bærekraftskrav med styrke. Vi er klare, vi har investert, så kom igjen, da, er den tabloide fremstillingen av situasjonen der.
Gode og flere grunner taler for at dette også kommer når det gjelder menneskerettigheter. Det andre forholdet Anbud365 vil peke på, er delutredning nr. 1 fra Anskaffelsesutvalget. Her er ordet «menneskerettigheter» nevnt godt over 90 ganger, menneskerettigheter er omtalt på fem av de drøyt 500 sidene og menneskerettigheter har fått sin egen paragraf i loven, §2-8. Selvsagt ikke sikkert at dette blir med i den loven Stortinget i sin tid vedtar, men det er alt overveiende trygt å satse på at det blir slik utredningen inneholder.
En bærekraftspakke
Næringsminister Jan Christian Vestre har signalisert som ambisjon å ha en ny anskaffelseslov på plass innen nåværende stortingsperiode er ute. Les: oktober 2025. Lykkes han, kommer en ny lov enten i juli 2025 – i beste fall, men kanskje mer naturlig 1. januar 2026. Det er ikke mer enn tiden og veien, slik Anbud365 ser det. Det kan riktignok innvendes at lovforslaget bare er en tydeliggjøring av hva dagens lovverk inneholder og således ikke noe å rope høyt om. Motsatt: Å gjøre en slik tydeliggjøring kan bety et ønske eller behov for å styrke menneskerettigheter som mål for det offentliges anskaffelser.
I dagens lovverk omfatter samfunnshensyn bl.a. miljø, klima, innovasjon, menneskerettigheter mm. Det sistnevnte er kommet i skyggen av de tre første når det gjelder oppmerksomhet. Det er nok grunner for dette, slik som nevnt ovenfor. Imidlertid bør neste modenhetsundersøkelse i regi av DFØ vise fremgang for bruk av menneskerettighetskrav. Det er en del av en bærekraftspakke som trengs for å sikre at kloden blir et bedre sted å være.
Bli den første til å kommentere på "Tid for menneskerettigheter"