(En Anbud365-kommentar) Antall tilbydere pr. konkurranse på europeisk nivå synker gradvis. Trolig et ikke helt ukjent fenomen her hjemme heller. Kommende anskaffelses-regelverk, både fra EUs og vår egen side, må demme opp for en slik utvikling. For å lykkes, trengs gode analyser for å treffe rette tiltak. Men proteksjonismen brer seg samtidig, ikke bare på internasjonalt, men også nasjonalt nivå. «Kjøp norsk» og «kjøp lokalt» er del av en internasjonal trend. Det kan lett føre til at antallet tilbydere blir enda færre og dermed gi ytterligere svak konkurranse. De langsiktige utsiktene er ikke lystelige – det kan bli svært dyrt for skattebetalerne. Nordiske leverandører reagerer. Men det er mange hensyn som skal tas.
De store arbeidsgiverorganisasjonene i Norge, Sverige, Finland og Danmark har i fellesskap utviklet et posisjonsdokument med adresse den nytiltrådte EU-kommisjonen. De fire er tunge talerør for leverandører til det offentlige, og således er det svært vesentlig hva de melder. Anbud365 omtalte dokumentet i uken, i form av et intervju med NHO-advokat og anskaffelsesekspert, Arnhild Dordi Gjønnes. Flere utdrag fra dokumentet kommer i våre spalter til uken.
Så vidt vites er det første gang et slikt dokument ser dagens lys. Timingen er god og forståelig ettersom den nye EU-kommisjonen har i sitt program et punkt om at den skal sette i gang arbeid med nye anskaffelsesdirektiver. Som ikke-medlem av EU får på denne måten NHO inn sine synspunkter etter en modell av den trojanske hest. I tillegg til den tyngde de nordiske EU-land sammen veier i fellesskapet.
Synkende tilbyder-antall
Dokumentet inneholder en omfattende katalog av temaer, fra det overordnede til viktige, praktiske forslag knyttete til en anskaffelsesprosess. Vi noterer at man i dokumentet melder bekymring for at det kommende regelverket for offentlige anskaffelser skal føre til mer proteksjonisme og dårlige konkurranseforhold. Det er det grunn til.
I en spesialrapport fra EUs revisorer fremgår det at det i de siste ti årene har vært en svekkelse av konkurransen om offentlige anskaffelser. For å kunne rette på det, mener de nordiske representantene, må man foreta en grundig analyse for å kunne treffe de rette tiltakene. Naturligvis er det ikke nok bare «å mene».
Dyrke en monopolist
Ofte skyldes det på at det offentliges praksis er langdryg og krevende, ikke minst ressursmessig. Andre ganger er det regelverket som er så komplisert, nær sagt umulig å forstå. I Sverige har Svenskt Näringsliv gjort en undersøkelse og funnet ut at i mange, mange tilfeller er vinneren av konkurransene den samme som allerede har kontrakten. Ikke rart om oppdragsgiveren er godt fornøyd med leverandøren. Slik praksis er høyt verdsatt i det private, i det offentlige kan en tro på at eksisterende kontraktspartner vinner nok en gang, føre til at andre velger å la være å komme med tilbud i konkurransen.
Vi vil tro at den eksisterende partneren i et slikt tilfelle, på bakrommet, har lett for å nyte en slik utvikling. For oppdragsgiveren kan det bli slitsomt – ikke minst dyrt – å handle med en monopolist som kjenner deg til bunns.
Lønne seg på lengre sikt
Konkurranse er grunnlaget for anbudssystemet, og regelverk og praksis må ha det for øyet. Det gjelder politiske myndigheter så vel som oppdragsgivere. Å stimulere til konkurranse er et sunt trekk, selv om konkurranse med flere tilbydere gjerne krever mye mer ressurser enn bare med en. Men, om det er mulig også å ha en langsiktig tanke i hodet, vil man se at markedspleie og tilretteleggelse i lengden nok betaler seg.
I posisjonsdokumentet tas også opp utviklingen i retning av økt proteksjonisme. I enkelte EU-land pågår en diskusjon knyttet til om det er ønskelig eller nødvendig med beskyttelse mot tredje land. Vi kjenner til det samme her hjemme, der kineserne åpenbart er en elefant i rommet. Ikke bare av sikkerhetshensyn, men også fordi kinesiske leverandører kan utkonkurrere norske. Når det gjelder det siste er kineserne i båt med en rekke andre land, også leverandører fra EU-land. Sistnevnte kan man rett nok ikke nekte å delta i en offentlig anbudskonkurranse.
«Kjøp lokalt»
Denne tiltakende proteksjonismen finner vi også igjen i slagordet «kjøp lokalt».
Imidlertid er jo spillereglene slik at man ikke kan stille krav til geografisk tilhørighet. Man må finne andre formuleringer, slik at man finner midlene som helliger målet. Men «kjøp lokalt» har i seg et signal om at lokale virksomheter skal prioriteres. Så får man diskutere hva «lokalt» er – er det innenfor kommunegrensene eller er det den lokale utgaven av en landsdekkende kjede.
På EU- og nasjonalt nivå dreier dette seg om handel, som er fundamentet for både EU og, i vårt tilfelle, for Norge med sin åpne økonomi. Det blir lett dyrt for både næringsliv og publikum om vi skulle stenge dørene for kjøp, og bare ville selge til andre land. Kombinasjonen er uglesett av handelspartnere. Resonnementet gjelder også dersom «kjøp norsk» skulle bli den ledende strategien for norske offentlige oppdragsgivere. Handel mellom landene trengs, og da må man både ta og gi. Også ved offentlige kjøp.
Balanse mellom hensyn
Samtidig er det en annen viktig strategi for et velferdssamfunn ute og går her. Og det er arbeidsplasser. Og gjerne, som i «kjøp lokalt»-land, verne egne arbeidsplasser som bl.a. gir sårt tiltrengte skatteinntekter.
Stikkordet internasjonalt og nasjonalt er selvsagt balanse mellom hensyn. Handel er viktig, sikkerhet er viktig, arbeidsplasser er viktig, od tilgang på tilbydere er viktig. Det gjelder i sine anskaffelser at det offentlige treffer best mulig balanse mellom de fire elementene. Kanskje ikke pr. anskaffelse, men i alle fall sett over lengre tid.
Hvor mye politikk norske myndigheter har utviklet akkurat på dette området, kjenner ikke Anbud365 til, men vi har en mistanke om at en omtale av forholdet ikke vil kreve altfor mye plass. Det hjelper imidlertid om den enkelte oppdragsgiver har et rimelig balansert forhold til proteksjonisme som en form for grunnlag når en konkurranse forberedes og sjøsettes. Kunngjøring i EUs database TED bidrar selvsagt.
Anskaffelsesstrategier
I anskaffelsesstrategier som dukker opp lokalt, er hensyn til næringslivet der gjerne en rød tråd. Kommunene ønsker å ta vare på sitt næringsliv, legge til rette, informere om anbudskonkurranser etc. Det er bra. Og vi har ikke sett noen utpregede tilfeller av ønske om å diskriminere. Kommunene viser seg regeletterrettelige. Som ventet. Men tunge interessegrupper er ikke alltid like omgjengelige. Hverken her eller i andre land. Ikke minst gjelder det de som produserer og selger matvarer.
Kortreiste produkter kan være viktige og vel egnet til å satse på, men det er et regelverk å forholde seg til. Og, dessuten, jo større avgrensning av tilbydere, jo større fare er det for at det blir mye dyrere kjøp enn nødvendig.
Ale opp tilbydere?
Det er viktig, i en tid der antall tilbydere virker å falle, at offentlige oppdragsgivere gjør sitt til at det blir såpass med tilbydere at det forblir og til og med øker konkurranse om kontraktene. Det skal ikke gjøres ved bestemmelser i regelverket, men å sette de lokale i stand til, ved egen hjelp, å bli så gode at naboen blir utkonkurrert. Da står det lokale næringslivet også i enda bedre stand til å delta og vinne i naboens konkurranser. Konkurransekraft, med andre ord.
Bli den første til å kommentere på "Tilbydere trengs – gjerne flere"