30%-miljøvekting, sa Stortinget og mente «nå må det bli fart på sakene»

(En Anbud365–kommentar) Gjennom å be om 30% miljøvekting i offentlige anskaffelser sendte Stortinget et tydelig signal. Lenge har miljøkrav stått på dagsordenen, men det har liksom aldri fenget så mye som ønsket. Nærings– og fiskeridepartementet har fulgt forbilledlig opp – tatt signalet, men åpnet for fleksibilitet for når i en anskaffelsesprosess det er mest hensiktsmessig det er mest egnet å trå til. Nå gjenstår bare standardisering av verktøyene – av hensyn til leverandørene som gjerne vil følge opp.

I det nye regelverket for offentlige anskaffelser er det lagt stor vekt på samfunnsansvar. Ikke alle liker det, men det er selvfølgelig en uimotståelig mulighet til å stramme opp bedriftene til det beste for samfunnet ut over å bidra med skatt og arbeidsplasser. De som ikke liker «ikke–innkjøpsfaglige» hensyn, har ikke sin besøkelsestid nå. Det gjelder ikke bare hos oss.

Også Stortinget lot seg friste. Vårt parlament sendte regjeringen et anmodningsvedtak om å innføre krav om minimum 30% miljøvekting ved alle offentlige anbud der det er relevant. Tolket bokstavelig, skriver Nærings– og fiskeridepartementet i et høringsnotat til den kommende miljødelen av forskriften, innebærer dette at offentlige oppdragsgivere skal stille miljøkrav som tildelingskriterium med minimum 30% vekt i alle anskaffelser der det er relevant.

Ikke alltid den beste måten

Dette setter en klar begrensning på oppdragsgivers valg av fremgangsmåte for å ta miljøhensyn i sine anskaffelser, noe departementet vurderer som uheldig både anskaffelsesfaglig og miljøfaglig. Vekting av miljø med 30% eller mer kan i en del anskaffelser være den mest hensiktsmessige og effektive måten å stille miljøkrav på, men ikke alltid.

Departementet faller ned på at en fleksibilitet for oppdragsgiver til å stille de miljøkrav og kriterier som de vurderer som best egnet i de konkrete anskaffelsene, er viktig for å nå målet om mer miljøvennlige anskaffelser. Det oppnår bred støtte i høringsuttalelsene. Og godt er det.

Ikke imponerende dokumentasjon

Stortinget har ikke gitt en imponerende dokumentasjon for 30%-kravet. Sannsynligvis betyr prosentsatsen at miljøhensyn skal veie tungt i anskaffelsene det offentlige gjør. Så har våre folkevalgte lagt til «der det er relevant», i erkjennelse av at ikke alle anskaffelser hører inn under anbefalingen.

Selvsagt hadde det vært større grunnlag for mistenksomhet dersom Stortinget hadde pekt på et tall som f.eks. 31 eller 27,8%. Da måtte en solid begrunnelse fulgt med. 30% er «pek på et tall», hensett til at miljø er så viktig at det skal tas hensyn til, anskaffelsene skal bidra til et bedre samfunn i så måte, men samtidig skal man ikke overdrive. Stortinget har også ansvar for at pengeforvaltningen i det offentlige er forsvarlig. Med en 30%-miljøvekting i kriteriet «økonomisk mest fordelaktig» og pris 70%, er det ingen tvil om Stortingets signal: Ta miljøhensyn i stor grad, men det må ikke bli altfor dyrt. Edruelighet, takk.

Stortinget ble konkret

At Stortinget er blitt så konkrete, kan også ha sin historie. I svært mange år har undersøkelser vist at det er så som så med offentlige oppdragsgivere som virkelig tar miljøhensyn i betydelig grad. Det blir stadig bedre, og noen oppdragsgivere fremstår som forbilledlige.

To forhold er gjerne barrieren for å ta miljøhensyn: Frykt for å havne i Kofa og mangel på kompetanse – på mange måter en og samme ting. Er kompetansen på plass innenfor miljøfaget og anskaffelsesfaget, bør det jo gå greit.

Et aspekt er også de næringsdrivendes del i alt dette. Det er leverandørene som skal etterleve miljøkravene. Jo mer standardisering, jo lettere for et næringsliv som erkjenner sitt miljøansvar. Slik kommer resultatene, slik Stortinget ønsker. Vi setter vår lit til Difi.