Å innføre en plikt til å vekte miljø 40 % er politisk salgbart, men er det riktig?

 Av Tonje Platou, advokatfullmektig, CMS Kluge Advokatfirma

Jubelen stod i taket på Arendalsuka. Næringsminister Jan Christian Vestre ropte «Halleluja!» og sa at nå endres «kan» til «skal», og at «hovedregelen» om 30 % vekting av miljøkrav skal økes. Forslaget vil sendes på høring til høsten. Imens jeg satt der og var med på jubelen tenkte jeg likevel, er det så enkelt? Vi har allerede en «skal-regel» i både lov og forskrift som omhandler miljøkrav i offentlige anskaffelser. Det som derimot nå foreslås, knytter seg til å legge føringer for at miljøkravet skal stilles på én bestemt måte – gjennom tildelingskriterier. 

Et vanskelig spørsmål oppdragsgiver står ovenfor, når det kommer til miljøkrav i offentlige anskaffelser, er nettopp hvordan miljøkravet skal stilles på en egnet måte for å sikre miljøgevinst.

Hvordan miljøkravet stilles er, slik anskaffelsesregelverket formuleres i dag, overlatt til det innkjøpsfaglige skjønn. Miljøkrav kan stilles i alle trinn av anskaffelsesprosessen, så lenge miljøkravet er relevant og tilknyttet leveransen. Miljøkravet kan stilles som minstekrav i form av kvalifikasjonskrav, som krav til selve ytelsen gjennom kravspesifikasjon, som tildelingskriterier som leverandørene evalueres på eller som kontraktskrav.

Et miljøkrav kan med andre ord stilles på forskjellige måter – ikke kun som et tildelingskriterium. De ulike måtene å stille miljøkrav på innebærer også sine egne fordeler og ulemper. Å stille miljøkrav som et tildelingskriterium har sine klare fordeler i noen anskaffelser, men absolutt ikke i alle.

For at vi skal lykkes med å benytte offentlige anskaffelser som et strategisk virkemiddel for å realisere Norges klima- og miljøforpliktelser, må oppdragsgivere stille egnede miljøkrav som sikrer miljøgevinst. Er det ikke da et paradoks at det i så stor grad fokuseres på å forplikte oppdragsgiver til å vekte miljø som tildelingskriterium, når andre måter å stille miljøkrav på kan være vel så egnet i den enkelte anskaffelse for å sikre høy miljøgevinst?

I et umodent marked, der få leverandører vil kunne overoppfylle på et miljøkrav, vil eksempelvis miljø som kontraktskrav istedenfor kunne bidra til at leverandøren får på plass oppfyllelse av et miljøkrav innen en viss tid. På den måten vil oppdragsgiver kunne være med å pushe markedet videre i ønsket retning, og det kan også i større grad enn et tildelingskriterium sikre en bedre varighet på oppfyllelsen av miljøkravet. En forutsetning er selvfølgelig at oppdragsgiver følger opp kontraktskravet.

Evalueringen som skal gjøres på bakgrunn av oppsatte tildelingskriterier om miljø innebærer også en mer kompleks øvelse for oppdragsgiver, sammenlignet med et miljøkrav som eksempelvis settes som et minstekrav der svaret mer enkelt er ja/nei. En stor del av utfordringen for hvorfor ikke andelen av grønne anskaffelser øker, er jo nettopp at oppdragsgiver mangler kompetanse og synes øvelsen med miljøkrav er kompleks.

Frykten for å gjøre feil, at eksempelvis formuleringen av tildelingskriteriet ikke er i henhold til tilknytningskravet, blir muligens ikke noe mindre ved å forplikte oppdragsgiver til å benytte tildelingskriterier som en «default» når miljøkrav skal stilles.

Sist, men ikke minst. Dersom et miljøkrav, som settes som tildelingskriterium, medfører relativt lav miljøgevinst, vil også en høy vekting av miljø medføre at betalingsvilligheten til oppdragsgiver må være tilsvarende høy for overoppfyllelse av miljøkravet. Det vil ikke være en effektiv bruk av samfunnets ressurser dersom prisen å betale blir uforholdsmessig høy, for et miljøkrav som vil kunne gi minimal miljøgevinst. Målet bak innføringen av miljøkrav i offentlige anskaffelser er jo ikke at miljøkrav bare skal stilles – det må jo være at miljøkravet skal gi miljøgevinst.