EU-domstolen har talt IGJEN: Strenge regler for verdsetting av rammeavtaler

Av Marie Braadland og Silje Grimseth Ullebust, begge partnere i Grette

Det har vært omfattende diskusjoner i EU/EØS-området om hvordan EU-domstolens sak C-216/17 om verdsetting av rammeavtaler skal tolkes. Det har derfor også vært stor spenning knyttet til flere spørsmål det danske Klagenævnet for Udbud har stilt domstolen i en ny sak om det samme. Svarene fra domstolen har nå kommet: Oppdragsgivere må sørge for å oppgi både anslåtte og maksimale mengder/verdier i sine kunngjøringer – og rammeavtalen har «udtømt sine virkninger» når maksimalverdien er nådd.                                                                                                                                                

Den nye EU-avgjørelsen, C-23/20, har som nevnt sin bakgrunn i en tidligere dom, C-216/17, som understreket at rammeavtaler må verdsettes, men samtidig også synes å legge til grunn at en rammeavtale er «brukt opp» når denne verdien er nådd. I forbindelse med at tilsvarende spørsmål oppstod i en sak det danske Klagenævnet for Udbud nå har til behandling, stilte Klagenævnet en rekke tolkningsspørsmål til EU-domstolen.

Estimater er ikke nok

I den angjeldende danske saken hadde en oppdragiver (Region Nordjylland) kunngjort rammeavtalen, mens en annen oppdragsgiver (Region Syddanmark) kunne tiltre avtalen som opsjon. Det var oppgitt estimerte mengder over forventet forbruk for evalueringsformål, men oppdragsgiver understreket samtidig at dette ikke var forpliktende. Verken «hoveddelen» av avtalen, eller opsjonen, var verdsatt som sådan. Dette har vært en ikke helt uvanlig måte å angi verdien av rammeavtaler på, men domstolen har nå igjen understreket at dette ikke er tilstrekkelige alene.

Må oppgis maksimal verdi

EU-domstolen fastslo i sitt svar til Klagenævnet for Udbud, at oppdragsgivere skal oppgi en samlet anslått mengde og/eller en anslått verdi, samt en maksimal mengde og/eller en maksimal verdi. Regelen er begrunnet blant annet i likebehandlings- og gjennomsiktighetsprinsippet, herunder at leverandører skal kunne vite hva den maksimale forpliktelsen utgjør. Det er dermed ikke tilstrekkelig å oppgi et anslag av hva man tror; oppdragsgivere må også fastsette et makstak som de ikke skal gå utover. Dette taket må omfatte alle oppdragsgivere som har adgang til å tiltre avtalen på et senere tidspunkt. Verdien må som utgangspunkt oppgis i kunngjøringen, med mindre den fremgår av anskaffelsesdokumentene, og disse dokumentene er offentlig tilgjengelig (ikke krever registrering eller annen innlogging for å leses).

Kan oppgis delsummer innenfor maksgrensen

Domstolen understreket at selv om det skal oppgis en maksimal ramme, kan det gjerne gjøres underliggende verdsettelser av de ulike delene. Dette ved at man f.eks. tydeliggjør hva som knytter seg til hovedleveransen, og hva som er opsjoner. Domstolen påpekte at det vil sette tilbyderne i best mulig stand til å vurdere om de skal inngi tilbud

Avtalen har «udtømt sine virkninger» når maksgrensen er nådd

Dersom det oppgitte makstaket er nådd, uttaler domstolen at rammeavtalen har «udtømt sine virkninger», dvs. at den da som utgangspunkt ikke lenger kan benyttes, og at leverandøren da heller ikke er forpliktet til ytterligere leveranser. EU-domstolen presiserte imidlertid at partene kan avtale å gjøre ikke-vesentlige endringer i rammeavtalen. Presumptivt må da en oppdragsgiver, når makstaket er nådd, vurdere om det foreligger noen lovlig hjemmel for å foreta ytterligere kjøp, dvs. om det er tillatt å gjøre den endringen det vil innebære. I norsk rett innebærer det som et eksempel at man i del III-anskaffelser iht. anskaffelsesforskriften, må foreta en vurdering i medhold av reglene i forskriftens kapittel 28.

Kontrakten kan ikke kjennes uten virkning – så lenge kontrakten er kunngjort

Å ikke kunngjøre en maksgrense i en konkurranse, vil i utgangspunktet være en anskaffelsesrettslig feil, som kan tenkes å gi grunnlag for avlysning eller erstatning. EU-domstolen understreket imidlertid at så lenge kontrakten i seg selv er korrekt kunngjort, fører ikke manglende opplysning om rammeavtalens verdi, til at en kontrakt kan kjennes uten virkning (som følge av en ulovlig direkte anskaffelse). Domstolen uttaler at dette ville være en uforholdsmessig sanksjon ettersom kontrakten er kunngjort, og den manglende verdsettelsen blir ved det også synlig for markedet.