Gode intensjoner gir ikke bedre anskaffelser

Av Eivind J. Vesterkjær, partner, og Wenche Sædal, senioradvokat, begge i advokatfirmaet Thommessen

Hvert år bruker norske myndigheter rundt 600 milliarder kroner på offentlige innkjøp. De 23 punktene i regjeringen Støres politiske plattform knyttet til offentlige anskaffelser vil derfor ha stor betydning for leverandører og norske skattebetalere. Sentralt blant disse punktene står ønsket om å sikre at norske leverandører kan delta i konkurranser om offentlige kontrakter og å bruke anskaffelser som verktøy for å nå viktige klima- og miljømål. Vi deler regjeringens ambisjoner, men stiller oss tvilende til hvorvidt grepene som skisseres i Hurdalplattformen faktisk er egnet til å gi bedre og mer miljøvennlige anskaffelser.

Regjeringen Støre peker på at konkurranser om offentlige kontrakter må utformes slik at norske bedrifter kan delta. Vi forstår regjeringens ønske om å sikre norsk nasjonal, lokal og regional konkurransekraft. Offentlige oppdragsgivere står imidlertid ikke fritt til å utforme konkurransegrunnlag som favoriserer norske, lokale eller regionale aktører. Dersom det offentlige gjennomfører konkurranser som direkte eller indirekte forskjellsbehandler tilbydere ut fra geografi, vil dette ikke bare utgjøre brudd på EU/EØS-regelverket. Det vil også kunne lede til dårligere konkurranse, med den følge at det offentliges utgifter blir høyere uten at dette gjenspeiles i en tilsvarende høyere kvalitet i leveransene.

Det er imidlertid andre grep offentlige oppdragsgivere kan ta innenfor rammen av EU/EØS-regelverket for å ivareta og styrke norske tilbyderes interesser:

1. For det første kan oppdragsgiverne gjennomføre markedsdialog for å få kunnskap om hva som skal til for at norske og eventuelt lokale leverandører skal ha mulighet til å delta i konkurransen og inngi et konkurransedyktig tilbud. Ikke rent sjelden inkluderer oppdragsgivere krav som strengt tatt ikke er nødvendige, og som medfører at mindre bedrifter ikke har anledning til å delta i konkurransen eller i alle fall ikke har mulighet til å nå opp.
2. For det andre vil nasjonale og lokale leverandørutviklingsprogram kunne bidra til å øke den norske/lokale konkurransekraften gjennom treffsikre og konkurransedyktige tilbud. Å styrke norske leverandørers konkurransekraft gir et vinn-vinn-resultat: norske/lokale leverandører blir bedre skodd til å nå opp i konkurranser – både på hjemmebane og bortebane – samtidig som oppdragsgivere oppnår bedre tilbud.
3. For det tredje kan norske oppdragsgivere innenfor rammene av EU/EØS-regelverket stille objektive krav, for eksempel til lave klimagassutslipp under transport, som etter sin art lettere kan oppfylles av nasjonale eller lokale leverandører, samtidig som det kan bidra til oppnåelsen av våre nasjonale og internasjonale klimamål.

Det siste punktet bringer oss over på en annen hovedlinje i Hurdalplattformen. Regjeringen Støre vil stille klare klimakrav til offentlige kontrakter, og har inntatt et konkret forslag om at klima- og miljø skal vektes minimum 30 % ved offentlige innkjøp dersom dette først inntas som et tildelingskriterium.

Klimabelastningen tilknyttet offentlige innkjøp utgjør over 15 % av Norges totale klimafotavtrykk, og det er derfor positivt at oppdragsgivere i stadig økende grad oppmuntres til å fremme klima og miljø gjennom anskaffelsesprosessen. Vi mener likevel at et slik krav ikke nødvendigvis er hensiktsmessige for å nå målet om grønnere anskaffelser. 

Hvorvidt en offentlig oppdragsgiver lykkes med en grønn anskaffelse avhenger av en rekke forhold, herunder kompetanse hos oppdragsgiver og leverandør, tilgjengelige løsninger i markedet og anskaffelsens kompleksitet. Anskaffelser er svært ulike, og den “alt eller ingenting”-tilnærming som Hurdalplattformen legger opp til – hvor klima og miljø må vektes minst 30 % eller ikke vektes i det hele tatt – vil kunne lede til at oppdragsgivere velger bort klima og miljø som tildelingskriterium – stikk i strid med plattformens formål om mer miljøvennlige anskaffelser.

Etter gjeldende regelverk er det allerede inntatt en hovedregel om at der miljø brukes som tildelingskriterium, bør dette vektes 30 %. Det er gode grunner til at en slik fleksibel tilnærming er å foretrekke. En anskaffelse kan være “grønn” selv om oppdragsgiver ikke benytter klima og miljø som tildelingskriterium eller vekter dette med mindre enn 30 %. Eksempelvis vil man ofte kunne oppnå minst like gode resultater med å innta minstekrav i kontrakten til klima og miljø, eventuelt i kombinasjon med en bonusordning som gir leverandøren uttelling for å levere enda “grønnere” enn kontrakten krever.

For å lykkes med grønne anskaffelser, kreves det grundige analyser og gjerne også markedsdialog i forkant av anskaffelsen. I tillegg, og minst like viktig: oppfølging av de miljøkrav som er stilt når kontrakten faktisk skal gjennomføres.

Etter vårt syn er det viktigere å øke kompetansen til offentlige oppdragsgivere om hvordan anskaffelser kan gjennomføres på en mer miljøvennlig måte, samt å stimulere til gode støtteordninger for oppdragsgivere som ønsker å satse på miljø- og klimavennlige løsninger, enn å gjøre denne typen endringer i anskaffelsesregelverket.