Av Mette Nygård Havre, bærekraftsjef Elmera Group
Det offentlige kjøper årlig varer og tjenester for rundt 740 milliarder kroner, men lar klima- og miljøhensyn avgjøres av innkjøperens skjønn. Det holder ikke.
Fra 1. januar 2024 har regjeringen bestemt at hovedregelen er at klima- og miljøhensyn skal vektes med minimum 30 prosent i offentlige anskaffelser. Det er et krav vi heier på. Vi ønsker å bli stilt krav til og ønsker at klima og miljø skal bli en være en del av konkurransen.
I første halvår 2024 hadde imidlertid bare tre av 40 offentlige anbud for strømkjøp kravet om vekting av klima- og miljø på plass. Strømselskap behandles som en porteføljeforvalter eller en konsulenttjeneste med uvesentlig klima- og miljøbelastning.
I et ferskt eksempel hevder oppdragsgiver at den konkrete anskaffelsens klima- og miljøbelastning ikke er relevant for vurderingen. Dette vil i praksis si at alle innkjøp kan grønnvaskes ved å knytte en konsulenttjeneste til innkjøpet.
Kunden kan ikke definere vår rolle fra å være en leverandør til å bli konsulent. Vi leverer en vare til børspris, men det betyr ikke at vi ikke er en leverandør. Det sier bare noe om prisen. Når vi omdefineres til konsulent blir vår rolle marginalisert slik at vi kommer under terskelverdien og klima- og miljøkravene dermed ikke blir gjeldende. Det mener vi er grønnvasking.
Under Arendalsuka ledet vi debatten «Hvorfor overses klimakrav i offentlige anbud?». Et spørsmål som selvsagt er satt litt på spissen, men debatten viste at vi er ikke de eneste som ønsker strengere krav til klima og miljø i offentlige anbud. Margrethe Ollendorf Lien, konsernleder i Feiring AS, ordla seg godt:
– Det kan ikke være slik at hver etat bruker sitt eget hjemmelagde Excel-ark med ulike beregningsmetoder når de skal stille krav om klima og miljø. Vi trenger harmonisering og bedre standardisering på tvers av bransjer.
Vi er helt enig. Ulike bedrifter og bransjer kan ikke tolke klima- og miljøkravene som de vil. Det kan heller ikke være slik at klima- og miljøkravet enkelt kan utelates om det offentlige ønsker det. Et krav er et krav.
Vi ønsker også en tydeliggjøring av hvem som skal koordinere kravene fremover og sikre prioritering. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring lager veilederen, men hvem påser at kravene faktisk overholdes og brukes?
Først når ansvaret er plassert vil vi få fortgang i det som er målet med klima- og miljøkravet: å kutte utslipp.
Helt enig med deg her! I diskusjoner med både DFØ og oppdragsgivere blir det påpekt at «miljøkrav er vanskelig» og at det er viktig å skreddersy kravene til de enkelte anskaffelsene. Men som du påpeker – vi kan ikke akseptere at statens innkjøpsmakt avhenger av den enkelte innkjøpers bruk av skjønn. Og hvorfor er det ingen som ser mulighetene ved å se standardisering i sammenheng med den bærekraftsrapporteringen som pålegges flere og flere selskaper?