En oppdragsgiver skal etter forskriften gjøre «nødvendig kontroll» av om kravene til lønns- og arbeidsvilkår overholdes. Men, påpeker Riksrevisjonen, det er ikke nærmere utdypet i forskriften eller forarbeidene hva som ligger i kontrollplikten. Revisjonens analyser viser at oppdragsgiverne i revisjonens undersøkelser f.eks. ikke har oppfattet at kontrollplikten som minimum krever en aktiv handling for å kontrollere i hver enkelt kontrakt.
Riksrevisjonen la frem «Revisjonsrapport om statlige virksomheters oppfølging av lønns- og arbeidsvilkår i anskaffelser» for kort tid tilbake. Målet med revisjonen har vært å undersøke om statlige virksomheter etterlever kravene om å kontrollere og følge opp lønns- og arbeidsvilkår i tråd med anskaffelsesregelverket og økonomiregelverket når de kjøper tjenester og bygge- og anleggsarbeider.
Når det gjelder forskriften har Arbeids- og inkluderingsdepartementet overfor Riksrevisjonen understreket at det har vært et bevisst valg å gi oppdragsgiver et skjønnsmessig spillerom for hvordan kontrollen skal utføres. Det er åpnet for at virksomhetene til en viss grad selv kan velge hvordan kontrollplikten skal følges opp i praksis. Ifølge departementet sier forarbeidene at kontrollplikten etter forskrift om arbeidsvilkår i offentlige kontrakter som minimum krever en aktiv handling, men at den ikke strekker seg så langt som å kreve etterforskning ved mistanke om falske dokumenter.
Ikke oppfattet
Dokumentanalysene til Riksrevisjonen indikerer at virksomhetene ikke har oppfattet at kontrollplikten som minimum krever en aktiv handling for å kontrollere lønns- og arbeidsvilkår i hver enkelt kontrakt.
Det er naturlig å tolke bestemmelsen slik at kontrollplikten i § 7 gjelder for hver enkelt kontrakt, fremholder Riksrevisjonen i rapporten sin. For å avgjøre om det er nødvendig å føre kontroll, må man starte med å vurdere risikoen for brudd på lønns- og arbeidsvilkårene til de som utfører arbeidet på kontrakten. I dokumentanalysen har Riksrevisjonen bare sett ett eksempel på at det er gjennomført vurderinger av risikoen for brudd på lønns- og arbeidsvilkårene i en konkret anskaffelse.
Graden av kontroll
Det følger av forskrift om arbeidsvilkår i offentlige kontrakter § 7 andre punktum at «graden av kontroll kan tilpasses behovet i vedkommende bransje, geografiske område mv.». Ifølge ordlyden er det bare graden av kontroll som kan tilpasses. Det betyr at man ikke automatisk kan konkludere med at kontroll er unødvendig i den aktuelle bransjen. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har vist til at oppdragsgiver må risikovurdere den enkelte anskaffelsen for å finne ut hvilken grad av kontroll som er tilstrekkelig for å oppfylle forskriftens krav.
Dokumentanalysen av anskaffelsene har ikke vist noen eksempler på at virksomhetene har begrunnet kontrollgraden med forhold som nevnes i forskriftens § 7 andre punktum, fremholder Riksrevisjonen.
Rutiner og kontrollplikt
En sammenstilling av funnene i revisjonen viser at det ikke er en åpenbar sammenheng mellom det å ha etablert fullstendige rutiner for å ivareta lønns- og arbeidsvilkår i anskaffelsene og det å oppfylle kontrollplikten.
I de 49 anskaffelsene Riksrevisjonen har sett på, er det fem eksempler på gjennomførte kontroller. Det er fire virksomheter som har fullstendige rutiner for hvordan krav til lønns- og arbeidsvilkår skal ivaretas fra utlysning og kontrakt til kontraktsoppfølging og kontroll uavhengig av bransje. Bare én av virksomhetene som har fullstendige rutiner, har gjennomført kontroll. En av de fem kontrollene er gjort av en virksomhet som ikke har rutiner som omtaler kravene i forskrift om arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. – Dette indikerer at det ikke er noen sammenheng mellom det å ha rutiner og det å etterleve kontrollplikten, konstaterer Riksrevisjonen.
Bli den første til å kommentere på "Ikke klart hva «nødvendig kontroll» av kravene til lønns- og arbeidsvilkår betyr"