Innovasjon i offentlige anskaffelser

Av Jacob M. Landsvik, Innkjøpssjef ved Universitetet i Oslo

Det er satset mange penger fra det offentlige de siste årene for å bidra til innovasjon generelt og innovasjon innenfor offentlige anskaffelser spesielt. Det er bevilget store summer av felleskapets penger til Innovasjon Norge og til Direktoratet for forvaltning og IKT. Etter manges mening står ikke resultatene i forhold til investerte midler.

I den kommende Stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser vil det også etter all sannsynlighet, bli satt søkelyset på innovasjon innenfor innkjøpsfaget og oppfordret til økt innovasjon når det offentlige handler varer og tjenester for 500 milliarder kroner. Det er mange som ønsker mer innovasjon innenfor offentlig og privat sektor. Mange mener at om vi skal makte å løse fremtidens utfordringer, er det nødvendig å etterspørre mer innovasjon.

I følge Store Norske leksikon heter det: «Innovasjon innebærer kvalitative forandringer som i praksis ofte er irreversible. Innovasjon innebærer uforutsigbarhet og risiko, og er krevende både for organisasjoner og enkeltmennesker. Det å etablere noe nytt medfører ofte både kognitive, moralske og interessemessige utfordringer, i tillegg til at det er økonomisk krevende. Alle ønsker nye løsninger og kvalitative forandringer, men glemmer at for å få til dette, kreves det at vi møter etterspør ny kunnskap, lærer oss å møte slike utfordringer og at dette koster penger.

Kvalitative forandringer

Innenfor anskaffelsesfaget dreier innovasjon seg om å stille nye spørsmål i stedet for å gi gamle svar. I mange år har innkjøpere kopiert andres innkjøperes konkurransegrunnlag og kontrakter. De har med andre ord gjenbrukt kjent informasjon. Gjenbrukt det som var kjent fra tidligere og eventuelt gjenbrukt feil og mangler. Innovasjon innebærer kvalitative forandringer. Konkurransegrunnlagene og selve konkurransen representerer noe nytt i et innovasjonsperspektiv. Det skjer fordi vi har stilt nye spørsmål og mottatt helt nye svar. Det kan være nye svar på hittil ukjente løsninger eller nye svar på kjente løsninger og problemstillinger.

Innovasjon innebærer uforutsigbarhet og risiko. Det betyr at den enkelte innkjøper må vite hvordan man skal gå frem i innovative anskaffelser.  Vi må lære å leve med uforutsigbarheten og ikke minst lære å håndtere risiko. For å minimere risiko må vi vite noe om en sannsynlighet for at noe uønsket inntreffer, og vi må vurdere konsekvensene og eventuelt iverksette risikoreduserende tiltak.

Å jobbe frem innovative anskaffelser representerer ingen «quick fix» på fremtidens løsninger, snarere tvert i mot. Den som skal jobbe med innovasjon i offentlige anskaffelser må tilegne seg den kunnskapen som skal til for å kunne håndtere innovasjon i anskaffelsesprosessen. Det tar tid å bygge kunnskap. Det tar også tid for innkjøperne å beherske den nye kunnskapen og ikke minst å implementere den nye kunnskapen i anskaffelsesprosessen. Derfor vil det også ta noe tid før innovasjon i offentlige anskaffelser viser seg slik mange av oss gjerne skulle sett.

Utfordringer og konflikter

Til slutt er det meget viktig å merke seg at å etablere noe nytt ofte medfører både kognitive, moralske og interessemessige utfordringer, i tillegg til at det er økonomisk krevende. Det kan komme til utfordringer og konflikter mellom leverandørene som skal delta i anskaffelsen, og mellom leverandører som kan levere nye løsninger og de som ikke makter å skape noe nytt. Dette kan bety at vi som innkjøpere må bli enda dyktigere til å håndtere tildelingsprosessen og ikke minst legge betydelig mer arbeid i begrunnelsen for valg av leverandør, enn i de mer kjente og tradisjonelle anskaffelsene. Allikevel kan det hende at klagene vil øke i omfang inntil både oppdragsgivere og leverandører har blitt kjent og trygg på innovative anskaffelsers egenart.

Det kan også få økonomiske konsekvenser i form at vi må benytte flere ressurser inn i selve anskaffelsesprosessen og at de nye løsningene blir dyrere å anskaffe enn morgendagens løsninger var. Dette vil først og fremst stille krav til oppdrags-giverne slik at økte økonomiske ressurser kan bli tilført både innkjøpsfunksjonen og en aksept av at selve innkjøpet koster mer enn hva man hadde forventet, håpet eller trodd.

Når Universitetet i Oslo (UiO) ligger som nr. 32 over de mest innovative universitetene i Europa er det ikke minst fordi UiO også har satset økonomisk. Nylig fikk 12 forskningsprosjekter ved UiO tildelt innovasjonsmidler, i størrelsesorden 347 000-800 000 kr. Midlene gis til prosjekter som har stor grad av samfunnsnytte knyttet til de potensielle forskningsresultatene. Den som vil innovasjon må også satse både økonomisk og kunnskapsmessig.