(Roger Bang Eie) Presset på tid, knapphet på ressurser – det er ofte hverdagen for de som står for innkjøp og kontraktoppfølging. Å følge opp selve leveransen knyttet til behovet som skal dekkes, er ikke altfor krevende. Da er bestiller og bruker ganske påpasselig. Men å avsløre slikt som f.eks. manglende HMS-kort på byggeplass, at lønn utbetales til ansatte over bank, at leverandøren har kontroll bakover i egen verdikjeden– som f.eks. miljøkrav, sosiale rettigheter, menneskerettigheter mm., blir fort krevende. Det slår innkjøpsleder Øystein Sætrang i Innlandet fylkeskommune fast når Anbud365 spør om en kommentar til den varslede «beste praksis»-veiledningen om kontraktoppfølging.
Rett før siste jul, forelå Finansdepartementets tildelingsbrev til DFØ for 2023. Det er, ifølge Finansdepartementet, behov for mer og bedre veiledning om kontraktsoppfølging i offentlige anskaffelser. DFØ (Direktoratet for forvaltning og økonomistyring) skal lede et arbeid med relevante aktører som skal utarbeide beste praksis for kontraktsoppfølging i offentlige anskaffelser. Beste praksis skal rette seg både mot kontraktsoppfølging generelt og mot oppfølging av krav som skal motvirke arbeidslivskriminalitet spesielt. Arbeidet skal ferdigstilles innen 1. juli 2023.
For å sjekke ut hvordan denne «marsjordren» mottas av de som står nær – og leder det praktiske innkjøpsarbeidet, har Anbud365 tatt kontakt med tre innkjøpssjefer – to i hver sin kommune, en i en fylkeskommune – sistnevnte representert ved innkjøpsleder Øystein Sætrang i Innlandet fylkeskommune.
– Hva tilsier deres erfaring fra oppfølging av kontrakter at en slik «beste praksis» bør inneholde?
– I anledning dette intervjuet bad jeg om innspill fra de ansatte i seksjonen, opplyser Sætrang. Her fikk jeg til svar: «Vi har lite beste praksis å fortelle. Her bør nok større og mer profesjonelle offentlige aktører bli spurt.»
– Hva mener din medarbeider med «mer profesjonelle»?
– Det kan være helseforetak, politi, forsvar, de største kommunene. Eksempelvis har Oslo kommune et betydelig antall rådgivere å fordele oppgaver til – Innlandet fylkeskommune har 8 – 9 innkjøpsrådgivere og et stort innkjøpsvolum pr. innkjøpsrådgiver. Da blir det mye fokus på gjennomføring av anskaffelser og mindre på kontraktsoppfølging.
Sætrang fremhever at kontroll av virksomheter som er lovlige, er krevende nok. Og hva med de som er direkte kriminelle? Det kreves spesialkompetanse for å avsløre dette.
Mer opptatt av menneskerettigheter enn …
Offentlig sektor i Norge kjøper for over 600 milliarder i året.
Sætrangs oppfatning er at besluttende myndigheter i Oslo er mer opptatt av at det stilles krav om alt annet enn det som faktisk er behovet, f.eks.:
- Redusere skadelige miljøpåvirkning
- Fremme klimavennlige løsninger
- Fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter
- Bekjempe arbeidslivskriminalitet og sosial dumping
- Sikre universell utforming
- Bidra til innovasjon og næringsutvikling
- Personvern
- Sikre at lærlinger får lærlingeplass
- Dele opp kontrakten og gi små aktører mulighet
Og når kravene først er stilt, er oppdragsgiver også forpliktet til å sjekke at kravene blir oppfylt. Det nærmer seg en umulig oppgave. Hensiktene er gode. Men veien til helvete er brolagt med gode hensikter. Det er viktig med bakkekontakt, slår han fast, og:
– Det er kanskje ikke en innkjøpsleders jobb å stille spørsmålstegn ved myndighetenes beslutninger. Men et hjertesukk er kanskje lov: Dette er krevende. Men vi gjør så godt vi kan – med de ressursene vi har. Og husk: Det er også krevende for små og store leverandører som skal oppfylle alle kravene. Og når kravene er for omfattende, uteblir tilbudene.
Bli den første til å kommentere på "Krav til «beste praksis» i kontraktsoppfølging: Tilpasses en krevende hverdag
"