I sin masteroppgave ved Norges Handelshøyskole har Olav Kyrre Hundvin lansert 22 tankevekkende punkter for offentlige oppdragsgivere samt private og offentlige leverandører som vurderer inngåelse av, eller er underveis i, et innovasjonspartnerskap. Punktene er systematisering av innhentet datamateriale og erfaringsgrunnlag fra hans empiriske studier av to aktuelle innovasjonspartnerskap i Norge.
«Innovasjonspartnerskap som et instrument ved innovative offentlige anskaffelser: en empirisk studie av to pågående innovasjonspartnerskap i Norge» heter oppgaven. Avhandlingens formål har vært å belyse to pågående innovasjonspartnerskap i Bergen- og Stavanger kommune, henholdsvis «1 000 bygg – 10 000 muligheter» og «Aktivisering og egenmestring». Hovedbestanddelen av erfaringsgrunnlaget i datamaterialet fra avhandlingen fremlegges i form av 22 «retningslinjer».
Her er utdrag fra et knippe av de 22 – resten finner du her (side 65-67):
- Det er fordelaktig at initiativ til å bruke konkurranse om innovasjonspartnerskap kommer fra ledelseshold. Ledelsen vil på denne måten tidlig ta styring med utvikling og kunne påta seg ansvar for resultatoppnåelse slik at medarbeiderne kan fokusere på egne oppgaver.
- Oppdragsgiver bør markedsføre innovasjonspartnerskap også utenom de tradisjonelle anbudskanalene. For å treffe rett målgruppe kan gründernettverk og næringslivskontakter være utslagsgivende for å trekke nok interessenter og på denne måten øke potensiell synergieffekt ved markedsdialog.
- Det bør tas forbehold slik at overgangen fra anbudssituasjon til samarbeidssituasjon foregår mest mulig sømløst.
- Oppdragsgiver bør gjøre nødvendige presiseringer for at eventuelle leverandører skal forstå behovsbeskrivelsen og hvorfor den er utformet som den er.
- Offentlige oppdragsgivere bør grundig vurdere om de har kapasitet til å gjennomføre et innovasjonspartnerskap.
- Man bør, så langt det lar seg gjøre, kalkulere nytte-kostnad ved opprettelsen av et innovasjonspartnerskap. Analyse bør også følge underveis for å angi hvor en befinner seg med tanke på opprinnelig estimert samfunnsgevinst og økonomisk oppside.
- Man bør sette krav til leverandører om å fremsette analyser for implementerings- og markedspotensial, samt hvilke samfunnsmessige kostnader som kan bespares når ferdig løsning foreligger.
- Innovasjonspartnerskap egner seg ikke bare for gründere og nyoppstartede bedrifter, men også etablerte selskap som ønsker å utfordre eksisterende interne praksis.
- Leverandører bør huske på at begrepet innovasjon ikke bare omfatter helt nye løsninger, men også betydelig forbedring av eksisterende løsninger. Forståelsen øker potensialet for at flere har mulighet til å etterleve absoluttkriteriet satt til innovasjon.
- Juridisk målestokk bør evalueres, endres og tilpasses innovasjonspartnerskapets rammer.
- Det anbefales at oppdragsgiver eier innovasjonspartnerskapet da det gir større tilregnelighet for utlysning, progresjon og endelig resultat.
- Man bør ikke undervurdere bruk av ansvarskrav som settes til leverandører.
- Leverandører bør ikke la seg skremme av store, tunge aktører som deltar i konkurransen om et innovasjonspartnerskap. Anskaffelsesformen, og kvotering i visse tilfeller, tilsier at oppstarts- og gründerbedrifter i mange tilfeller stiller med de samme mulighetene. Vekting av idé og gjennomføringsevne sørger blant annet for dette.
- Tidsestimater bør ikke undervurderes, da innovasjonspartnerskap er en omstendelig anskaffelsesprosedyre.
Bli den første til å kommentere på "Masteroppgave: 22 gode råd for etablering og drift av innovasjonspartnerskap"