Et gradvis skifte mot integrering av menneskerettighetshensyn i det offentliges anskaffelser er klart i gang selv om det foreløpig er ufullstendig og en lang vei frem. Det er konklusjonen i Sara Nordahl Thorsens masteroppgave. Meningsfull endring kan komme til å kreve vedvarende erkjennelse av forpliktelse i virksomheten, kapasitetsbygging og tid. – Når menneskerettigheter ikke er en del av det virksomheten anser som kjerneoppdraget sitt, blir det lett noe som kan havne litt i bakgrunnen. Det handler kanskje ikke om manglende vilje, men om manglende forutsetninger, sier hun i et intervju med Anbud365.
Masteroppgave «Public Procurement and Human Rights A Maturity Assessment of Human Rights Integration Across Norway’s Largest Public Agencies» Ble gjort ved Universitetet i Oslo. Den siktet inn mot å undersøke i hvilken grad Norges største offentlige virksomheter erkjenner og oppfyller sitt ansvar for å respektere grunnleggende menneskerettigheter. Undersøkelsesdata fra 47 offentlige kjøpere ble analysert.
Gradvis skifte er i gang
Det er en utbredt erkjennelse av menneskerettighetsansvar blant Norges største offentlige innkjøpere, fremgår det av oppgavens konkusjon, trolig drevet av innføringen av nye juridiske rammer som LOA §§5–6 og åpenhetsloven. Men mens press fra regelverk har etablert en minimumsstandard, ser variasjon i modenhet ut til å være sterkere knyttet til intern prioritering, dedikerte ressurser og normativ internalisering.
Et gradvis skifte mot integrering av menneskerettighetshensyn er klart i gang selv om det foreløpig er ufullstendig, slår hun fast. Offentlige anskaffelser har et klart potensial som et menneskerettighetsstyringsverktøy. Meningsfull endring kan komme til å kreve vedvarende institusjonell forpliktelse, kapasitetsbygging og tid. Inntil strategiske ambisjoner konsekvent matches av leveranser i hverdagen (les: i anskaffelser), kan potensialet til offentlige anskaffelser som et verktøy for menneskerettighetsstyring bare i bare delvis realisert.
Anbud365 spør Sara i oppfølgingen av oppgavens konklusjoner om menneskerettigheter som tema alltid vil tape da det er utenfor de flere virksomheters primære fokus?
Sara: Offentlige virksomheter står ofte i et krysspress mellom ulike hensyn (f.eks. økonomi, drift og menneskerettigheter). Og ifølge institusjonell logikk-teori, som ligger til grunn for analysen, er det ofte den mest etablerte logikken som vinner frem. I offentlige anskaffelser har jo kostnadseffektivitet og likebehandling lenge vært nærmest den eneste logikken, og det er tydelig at det fortsatt preger hvordan man prioriterer. Menneskerettigheter som tydelig krav i offentlige anskaffelser egentlig er ganske nytt i forhold, så det er kanskje ikke så rart at det fortsatt oppleves litt fremmed for mange. Funnene mine peker på at når menneskerettigheter ikke er en del av det virksomheten anser som kjerneoppdraget sitt, så blir det lett noe som kan havne litt i bakgrunnen.
Anbud365: Menneskerettigheter er et begrep vi alle har positive vibber til. Derfor svarer man gjerne i undersøkelser at det er viktig. Men i praksis: Det er noe langt unna, noe man har vanskeligheter for å prioritere?
Sara: Ja, stadig flere virksomheter får på plass strategier og rutiner, men når man ser på hva de faktisk gjør i praksis, altså oppfølging, kontroll og konkret handling, vises et gap. Funnene gir inntrykk av at mange først og fremst legger inn ressurser for å oppfylle minimumskravene. Jeg har tolket dette som at det ofte handler mer om å følge regelverket formelt, enn om å integrere menneskerettigheter reelt i praksis. Flere virksomheter uttrykker også at de ikke opplever det å ta menneskerettighetshensyn som spesielt relevant for deres type innkjøp.
Anbud365: Å stille treffsikre krav i en anskaffelse knyttet til menneskerettigheter er ikke lett. Det krever kompetanse (noe langt fra alle har) og/eller standarder. I det offentlige er man redde for å gjøre feil, gjør ikke det at mange avstår?
Sara: Selv om jeg ikke har spurt direkte om frykt for å gjøre feil, viser funnene at mange holder seg til standardvilkår, og at få gjør aktsomhetsvurderinger som tilpasser kravene til reell risiko. Flere oppgir at deres virksomhet har behov for mer kompetanse på området og at det ikke er satt av nok kapasitet til å jobbe med dette på en god måte. Når noe både er nytt, uklart og lavere prioritert, er det forståelig at man går for det man vet er “innenfor”. I analysen diskuterer jeg dette som en mulig forklaring på at mange gjør det som kreves formelt, men ikke nødvendigvis går lenger enn det. Det handler kanskje ikke om manglende vilje, men om manglende forutsetninger.
Anbud365: Oppfølgingen av kontraktskrav er ikke så lett for offentlige oppdragsgivere, bortsett fra for de aller største, eller der det er et samarbeid (norsksvensk helsesamarbeid er et eksempel). Menneskerettigheter på andre siden av jorden kan i seg selv få virksomheter til å betakke seg fra å ha slikt med i kravene, enn si stille så generelle krav at de så å si intet betyr?
Sara: Det er i hvert fall tydelig at oppfølging er en svakhet. I undersøkelsen min er det få som har avdekket brudd eller fulgt opp med sanksjoner, og mange baserer seg fortsatt på selvrapportering fra leverandørene. Dette gjelder også når leverandøren er i Norge, så det sier seg selv at det er enda mer krevende når verdikjeden er global. Jeg har ikke grunnlag for å si at virksomheter bevisst unngår å stille krav eller gjør dem vage, men når kapasitet og oppfølgingssystemer mangler, er det forståelig at man velger det man opplever som trygt og overkommelig. Det kan i praksis føre til at kravene får mer en symbolsk funksjon enn en reell styringseffekt.
Bli den første til å kommentere på "Masteroppgave: Menneskerettighetshensyn i det offentliges anskaffelser klart på gang"